Induvidualister på sosial sykkeltur

Etter å ha deltatt i utallige ritt og arrangerte sykkelturer gjennom flere år, har jeg fått inntrykk av at de fleste syklister er individualister. Vanligvis avtaler man på forhånd opplegget for turen eller rittet og ofte blir man enig om å ta det litt rolig, i alle fall i starten, eller man blir enig om en totaltid. Men etter en halvtimes sykling ser det ut til at en etter en ”glemmer” avtalen. Farten blir ofte mye høyere enn planlagt og den sosiale koseturen forvandler seg til et rotterace. Noen stikker fra feltet og noen klarer ikke å holde følge. Jeg har ingenting i mot konkurransesykling, men jeg mener man må kunne skille mellom de som kjemper om en topplassering og de som deltar for å ha det gøy og sosialt.
Det er fint å ha et mål for rittet, f. eks at man skal fullføre innen en avtalt tid, men da synes jeg de som er i litt bedre form enn de andre i gruppa må ta hensyn og ikke sykle fortere enn avtalt. De bør forstå at det alltid er noen som er i litt dårligere form en de andre i gruppa, og hvis noen begynner å sette opp farten følger de andre på og utvinklingen er i gang, hvilket resulterer i at noen faller av. Det er ikke så moro for den eller de det gjelder. Ofte har da de ”dårlige” syklistene kjørt seg helt tomme før de ikke lengre klarer å holde følge. Selv det å sykle tre mil kan være uendelig langt og tungt når man har møtt veggen, og det føles helt forjævlig. Videre er det veldig demotiverende og som fenomen bidrar det ikke til oppslutning om sykkelsporten.
Jeg skal ikke påberope meg å være bedre enn noen når det gjelder dette temaet, men jeg begynt å filosofere litt over hvorfor jeg driver med sykling. Jeg er milevis fra å kunne komme på pallen eller oppnå resultater verdt å legge merke til, likevel synes jeg sykling er kjempe moro. Og da er vi kanskje ved sakens kjerne, man sykler fordi man synes det er moro.” Quite enkelt”. Et av aspektene som gjør sykling til noe positivt er det sosiale. Det er i alle fall den eneste grunnen til å sykle sammen med andre. Derfor virker det helt meningsløst for meg at en kosetur eller et ”koseritt”, skal utvikle seg til et rotterace. Den som ”vinner” rotteracet, ender kanskje en på 145.plass av 350 istedenfor 157.plass, eller han/hun klarer å komme frem til bestemmelsesstedet 5 minutter før de andre. Hva er vitsen med det? Og dessuten er det dårlig gjort overfor de ”dårlige” syklistene som hadde sett frem til en trivelig og sosial sykkeltur.
Er det flere enn meg som foretrekker sosiale sykkelturer fremfor å konkurrere innad i ”femtedivisjon ”?

Det er vel stisyklistene som er individualister. Grusknusere og resere er vel å regne for sauer...........

Du er inne i et kjent problem her men om dette har noe å gjøre med sosialister eller individualister er jeg ikke så sikker på. Kanskje det har bare å gjøre med egoet til en del syklister som har et utømmelig behov for å markere seg (NB. er klar over noen andre muligheter og). Sykler man med flere så har man bare å tilpasse seg til den svakeste, akkurat som på hvilken som helst annen type fellestur. Gidder man ikke så er det bare å ikke være med, så enkelt er det. Derfor kan det være greit å ha en 'rittleder' som har myndighet til å stoppe jaget eller bortvise uønskede elementer. Og som tar tid til å samle flokken igjen når det trenges. På landeveien er dette forholdsvis enkelt. De svakeste sykler foran og bestemmer tempoet, rittlederen sykler etter og rottene følger resten (i motvind....bla bla....osv.)
I skogen er det litt vanskeligere hvis rittleder er guide i tillegg. Da er man nødt til å sykle først og er det enda viktigere å holde øye med de svakeste, stoppe opp og passe på at de svakeste også får en hvilepause (det er fort gjort å rase avgårde igjen når sistemann har kommet opp kneika). Men der går det også an å plassere de sterkeste bakkerst. Har de i tillegg mulighet å komme med gode råd til de svakere.

Osv. Sikkert mange som har mye mer å si om dette enn meg. Sykler tross alt 99% av tida alene.

Personlig setter jeg skille mellom sykling m og uten startnummer. På turer (felles) i skogen for turens skyld mener jeg det er i alles interesse å ta hensyn til alle som er med.

Men er det ritt slår bryteren om, spiller ingen rolle om man kjemper om pallen eller kommer på 50. av 80 i sin klasse. Har kun en erfaring m ett ritt senere år, men må innrømme at jeg hadde en slags avtale m kompis om å sykle sammen i terrengsykkelrittet. Tok ikke mange minuttene før jeg så at vi hadde forskjellig sykkelstil og jeg skvatt avgårde. Man kjemper i prinsippet like mye mot sine egne grenser som konkurrentene, og da er det bare bånn gass som gjelder..

Er det bare meg, eller er det flere som har det sånn?

Av samme årsak stilte jeg ikke i Aron idag da konkurranseinstinktet by far utklasser egenskapen til å kjøre etter evne. Fikk dog en flott tur på beina ned løypa og fikk vist de små på 2 og 4 samt besteforeldre hva helhjelmsykling går ut på!

Are

Jeg er enig med Are. Ritt er ritt, og da handler det om å komme først til mål! Skal man ha det koselig og passe på at alle får bli med, er dette ikke riktig tid eller sted. De som på død og liv vil betale masse for å sykle ritt, men ikke konkurrere, kan stille i trim-klassen. Når man er på fellestrening eller kosetur stiller ting seg litt annerledes. Da har jeg ingen problemer med å vente på andre, snakke sammen og stoppe for kaffe og boller.

Jeg har syklet en del landeveisritt det siste året. Ofte har jeg opplevd at det skaper farlige situasjoner hvis det blir for stort sprang mellom nivået på rytterne. De svakeste klarer ikke holde hjulet foran i rulla, og ryttere som ønsker at det skal gå fortere skifter "fil" før de er kommet til enden av rulla. Da mener jeg at man får la avtaler om kompiskjøring ligge, og heller kjøre såpass raskt i en bakke at de svakeste slipper feltet. Mitt ønske er at flere ritt starter med bakker slik at man får splittet feltet i mindre grupper.

La ritt være ritt, og tur være tur!

Helt enig!

Skal man trene/øve på å kjøre i felt/lagtempo ol. så kjører man isammen med andre, skal man stimulere egen kropp, så kjører man solo, da det er svært usannsynlig at man holder samme hastighet som de andre man eventuellt skal sykle isammen med, dvs man må kjøre sitt eget tempo når man skal stimulere egen kropp(er man ikke motivert, så kan det være gunstig å avtale med andre/trene isammen, da en kanskje hadde droppet treninga om man ikke hadde avtalt med noen).

Dette er jeg bare delvis enig i, hvis man på forhånd har avtalt noe annet er det ettermin oppfatning ikke akseptablet å "gunne" av gårde. Hvis du har lyst til å sykle så fort du klarer kan du heller la være å avtale å sykle sammen med noen.



Dette er jeg helt uenig i, har man avtalt kompiskjøring får man holde seg til avtalen. Igjen hvis man ønsker å sykle så fort man klarer er det bare å avtale nettopp det på forhånd.



Dette er jeg derimot helt enig i, særlig fordi i fjellandet Norge har vi av en eller annen grunn nesten bare flate ritt. Det sier litt når den tøffeste bakken i NC er Minnåsen, og den er ikke en gang 10 min.


Igjen helt enig, det er liten vits med ritt hvis det bare er nok en treningsøkt!

At noen starter i f.eks Birken uten å teste hvor fort de kan klare å kjøre er en gåte for meg.