Kan du beskrive litt hva vi kan oppleve i Santa Barbara?
Kurant å leie sykler og utstyr - hva bør vi ha med selv?
Hvordan er løypenettet?
Både bortover-, oppover- og nedoversykling?
Noen bra og rimelig steder å bo?
Jeg hadde med egen sykkel så vet ikke om utleiemuligheter, men det bør være plenty. Bruk nettet - også for å finne et sted å bo.
Filmer her:
http://paradigmhosting.net/~geir/web/sb_front_range.wmv
http://paradigmhosting.net/~geir/web/sb_backcountry.wmv
Beskrivelse av opplevelsen følger. Dette er råtekst til en artikkel en gang publisert på nots.no, som siden har forsvunnet:
--------
Reisebrev fra Santa Barbara, California
Nestleder Geir Kjosavik har nok en gang utnyttet en av sine hyppige jobb-turer til California for å smake på annerledes og spennende terrengsykling. I denne artikkelen forteller han opplevelser fra en tur til Santa Barbara, og gir en del innblikk i hvordan syklister på andre kanter av jorden håndterer brukerkonflikter tilsvarende dem vi ser her hjemme.
BakgrunnSom alle andre californske byer med spansk-klingende navn, er også Santa Barbara grunnlagt av spanjoler fra Mexico. Selv om byen fikk sitt navn av en oppdagelsesreisende spanjol i 1602, ble byen først et skikkelig maktsentrum med en av Californias største misjonsstasjoner under kristningen av indianerne på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Santa Barbara Mission er i dag gjort om til museum for den som vil lære mer om Californias korte, men interessante historie.
Santa Barbara ligger idyllisk til ved Stillehavskysten, en time nordvest for Los Angeles. Nærheten til LA betyr at man har alt man kan ønske seg innenfor kjøreavstand, uten å måtte hanskes med krimimaliten, trafikken og alt det andre som følger med når millioner av mennesker bor for tett sammen. I tillegg byr Santa Barbara på en unik samling andre kvaliteter: Utrolig natur rett utenfor stuedøra, 16 mil med hvite sandstrender og behagelig klima med over 300 soldager i året. Sentrum i byen er en eneste lang paradeoppvisning av utrolig godt vedlikeholdte pittoreske bygninger i middelhavsstil, og skal du rekke over alt av innbydende kafeér, butikker og restauranter, må du belage deg på å bli der noen måneder. Hvis jeg hadde vært økonomisk uavhengig, er dette en av stedene jeg kunne bodd resten av livet. Min venn Paul, som var med meg på turen, sier som følger: ”If I ever win the lottery, I will move there within a week”.
Dessverre har den flotte medaljen en noe mindre skinnende bakside: Demografien blant de vel 90 000 innbyggerne er lite variert. Enkelt sagt tilhører innbyggerne i Santa Barbara tre kategorier: Rike pensjonister, studenter ved University of California Santa Barbara, UCSB, og et ikke ubetydelig antall uteliggere, siden klimaet tillater uteliv uten tak over hodet mesteparten av året. Det er lite industri- og kontorjobber i byen, og mange av dem som jobber i butikker og restauranter eller underviser på univiersitetet, har ikke råd til å bo i der, men pendler fra rimeligere og mindre attraktive småsteder utenfor. Når et brukbart hus etter norsk målestokk koster fra 1,5 millioner dollar og oppover, og det ikke finnes godt betalt jobber, så blir det bare sånn.
Denne polariseringen i demografi gir stedet et noe kunstig preg. For den som har opplevd middelhavssbyer i Europa, mangler det noen viktige ingredienser her: Unger som spiller ballspill i støyende bakgater, illeluktende Vespa-skutere, og enestående, oppriktig gjestfrihet som strekker seg utover det rent kommersielle er fraværende. Sånn sett virker Santa Barbara nesten som om Walt Disney skulle ha bygget en middelhavsby – men amerikanerne elsker det naturligvis.
Natur til nytelse
Stripen med idylliske hus som utgjør bebyggelsen i Santa Barbara, fyller en skråning mellom strandlinja og ”Santa Barbara Front Range” som reiser seg brått noen kilometer fra havet. De bratte fjellene er et flott bakteppe som gjør hele scenen perfekt. Jo rikere man er, jo lenger opp i skråningen bor man. Oprah Winfrey har et palass til 40 millioner dollar oppi lia et sted, omgitt av en håndfull naboer med hus i samme prisklasse. Likevel er byen lagt i terrenget på en meget skånsom og bevarende måte. Selv om amerikanerne generelt er noen miljøsvin i global sammenheng, og har et energi- og ressurskonsum som er under en hver kritikk, så er de veldig flinke til å ta vare på naturen lokalt – iallefall der det er penger og ressurser til det, og det er det i California. Uansett hvor man befinner seg i USAs mest folkerike stat, er det aldri langt til tilnærmet uberørt natur.
Bak Santa Front Range strekker det seg en tilsynelatende uendelig villmark, ”Santa Barbara Backcountry” med topper på over 3000 meter.. Her er mulighetene for friluftsliv ubegrensede. At friluftslivet I USA er langt mer regulert enn det er i Norge, er en annen sak – her er det ingen allemannsrett, og selv på ”public land” er man underlagt langt strengere regler enn hva vår egen friluftslov gir. Blant annet er terrengsykling langt strengere regulert.
Innbyggerne i Santa Barbara, er rike, velutdannede mennesker som generelt er opptatt av helse og utseende. Front Range har haugevis av turstier som slynger seg oppover de bratte fjellsidene. Disse stiene byr naturligvis på en utsikt over byen og Stillehavet som kan ta pusten fra hver og en, så her gås det tur. Mye tur.
I helgene fylles stiene av mengder med fotgjengere som nyter den unike nærheten til dramatisk natur som dette stedet tilbyr. Stiene er veldig variert med underlag i jord, grunnfjell i form av sandstein, eller løse steiner i alle størrelser, og er i tillegg til å være populære hos fotfolket – alldeles perfekte for terrengsykling, og om mulig ennå mer populære der i gården. Langs toppen av Front Range går det en asfaltert vei, Camino Cielo. Fra sentrum kan man kjøre opp dit langs den svingete Gibraltar Road, og etter omtrent to mil befinner man seg på toppen og kan velge og vrake i en kjempe-buffet av singletrack som hver for seg er en hel helgetur verdig. Når jeg da minner om at LA og dens ørten millioner innbyggere ligger en time unna, skjønner dere hvor dette bærer hen.
KonflikterKonfliktene i Santa Barbara er naturlig nok store. Turgåere som for ti år siden opplevde å kunne ferdes relativt uforstyrret langs stier de har betalt veldig mye for å bo i nærheten av, har opplevd en eksplosiv økning i terrengsykling. Mange opplever at de er i ferd med å oppgi turstiene sine til horder med tildels hensynsløse syklister i fullt downhill utstyr, fraktet opp med bil. Den aller største konflikten finner man langs Tunnel Trail, som er viden kjent for å være en av de mest utfordrende stiene i California. Denne stien er et gedigent fluepapir for downhillere og avanserte stisyklister, samtidig som den munner ut i et boligområde med velstående, innflytelsrike mennesker som liker å kunne gå den som en fjelltur hjemmefra.
”Totalforbud mot terrrengsykling!” skriker de mest ytterligående, men hver gang dette har kommet opp i bystyret, har avgjørelsen utrolig nok blitt at stiene fortsatt skal være ”multi use”. Disse konfliktene har pågått lenge og hvis en sammeligner med parallelle prosesser andre steder i delstaten er det oppsiktsvekkende at bystyret ikke har skåret igjennom og stengt alt for lenge siden.
Engasjement!Grunnen til at man fremdeles kan sykle ned fremsiden av Front Range, er at lokale syklister har engasjert seg noe voldsomt for å bevare rettigheten til å sykle disse fantastiske stiene. Santa Barbara Mountain Bike Trail Volunteers, SBMTV, (
www.sbmtv.org) er en gjeng lokale ildsjeler som jobber tett med byens myndigheter for å vedlikeholde stier og iverksette konfliktdempende tiltak. Et interessant tiltak som har hjulpet mye, er sykkelbjeller, men ikke bare slike som en aktiverer med fingeren – de brukes forøvrig også. Ved inngangen til de alle stiene som går fra Camino Cielo, henger det ”postkasser” med små bjeller som en kan forsyne seg med gratis. Bjellene festes med borrelås rundt styret og gjør det mulig for fotgjengerne å høre syklistene på god avstand, slik at de skal slippe å gå i frykt for at en syklist skal komme susende rundt neste sving. Det presiseres imidlertid sterkt at bjellene ikke gir syklistene forkjørsrett. Man skal holde en slik hastighet at man kan stoppe, løfte sykkelen til side og la fotgjerne få førsteretten. Som dere vil lese min turrapport lenger uti artikkelen møtte vi stort sett bare hyggelige fotgjengere hvorav mange gikk av stien for å la oss sykle uforstyrret.
SBMTV samarbeider med International Mountain Biker Association (IMBA) og har så langt klart oppnådd å sikre sine rettigheter gjennom informasjonsarbeid, og samarbeid med lokale myndigheter, men konfliktene ulmer hele tiden og kampen for fortsatt terrengsykkelaksess tar aldri slutt for SBMTV.
Dra dit selv!Dersom du har mål om å få med deg noe av den virkelig spektakulære, og annerledes syklingen som ligger utenfor Norges grenser, fortjener Santa Barbara absolutt en plass på ønskelisten i tillegg til Whistler, Moab, Lake Tahoe, Chamonix og alle disse andre stedene vi ser bilder fra og hører om hele tiden. Ikke glem at disse stiene er i konstant fare for å bli stengt, så kanskje kommer den triste dagen da det er for sent.
Det letteste er å fly til Los Angeles International Airport (LAX), leie en bil og så basere seg på overnatting i Santa Barbara. Fra Trondheim og Bergen er KLM en sikker vinner – fra Oslo er det langt flere muligheter. I skrivende stund kan KLM ta deg tur-retur Trondheim – LA for kr 4 358,- etter påske. Lokale sykkelbutikker samt
www.mtbr.com er gode kilder for kart og stedshenvisninger. Sykler kan leies i Santa Barbara, men det er nå ingen ting som å ha med sin egen, mener nå jeg.
Vinter er regntid, og selv om ”it never rains in Southern California”, så byr vinter og tidlig vår på ustadig vær som kan variere mellom alt fra 25 grader og sol til 12 grader og regn. Om sommeren er det ofte kjølig nede i byen med tåke fra havet, men fryktelig varmt så snart man kommer litt opp i høyden. Klatreetappene er seige nok som de er om du ikke skal krydre dem med 30 grader pluss og stekende sol. California-kysten nytes best om våren og om sommeren. April/Mai er en fin tid med levelige temperaturer. Landskapet er ennå grønt fra vinterens regn, og markblomster i alle regnbuens farger pryder landskapet. I oktober er landskapet nokså brunsvidd, men dette er også en god periode vær- og temperaturmessig.
Min opplevelseMin venn Paul og jeg deler en felles interesse for lange, knallharde heldagsturer i teknisk terreng, og det er ikke få ambisiøse sykkelekspedisjoner vi har gjennomført sammen. Paul, som bor fem timer unna i San Francisco-området, har feid over det meste av Santa Barbara i løpet av mange ekspedisjoner på egen hånd. Egentlig hadde jeg planer om å sykle disse stiene i august 2002, under en familietur mens vi bodde rett sør for San Francisco. Dessverre krasjet jeg i et landeveisritt helgen før og brakk kragebeinet. Jeg gikk en tur med familien halvveis opp Tunnel Trail med armen i fatle og lovet meg selv at en gang skal jeg tilbake hit og sykle denne stien.
Nå er sjansen her.
Vi drar ned fredag kveld en helg i mars til tross for at værmeldingen torsdag truer med regn, vind, torden og hagl! Utover fredagen blir værmeldingene gradvis bedre, og lørdag opprinner med sol, 8 grader og ingen andre skyer enn noen små bomullsdotter av tåke som ligger og vipper på de høyeste toppene av Front Range.
Vi sykler først to mil på asfalt for å møte de andre ved starten av stien ”Romero Canyon Trail”. Nå er ikke to mil landevei på seks tommer fulldemper den type sykling jeg setter helt øverst, men når vi triller avsted på strandpromenaden under palmetrærne som strekker seg mot en aldeles intenst blå himmel, må jeg bare kjenne på at dette er godt.
Etter en del høydemetre kommer vi til Romero Canyon, som egentlig er en gammel ferdelsvei opp fremsiden av Front Range. Her møter vi noen av Pauls venner samt venner av venner – to av dem på tunge downhill-sykler. På dette tidspunktet har temperaturen steget såpass at jakker og armvarmere er pakket ned. Romero Canyon blir aldri bratt, men den er lang, og etterhvert blir kjerreveien til nydelig singletrack som snirkler seg oppover fjellsiden. Snirkler seg gjør vi også på tunge sykler og med tunge sekker på ryggen og etter en god stund når vi asfaltveien Camino Cielo 1000 meter over den stranda vi syklet langs for et par timer siden. Langs Camino Cielo har man en utrolig utsikt over ”Backcountry”, og det ligger snø på de høyeste toppene, noe som er ganske uvanlig midt i mars. Vi klatrer to hundre høydemetre til på asfalt, og står tilslutt klare ved Cold Springs Trail, som skal ta oss ned til sivilisasjonen igjen.
Cold Springs TrailCold Springs er, som alle stiene her, et fantastisk stykke singletrack av aller ypperste klasse. Den dropper deg 1000 meter ned i løpet av fem svært underholdende kilometre. Her er det alt fra raske partier med doseringer til steinete strekninger som krever full konsentrasjon med full panoramautsikt over Santa Barbara og Stillehavet rett i mot.
Jeg velger å filme med videokameraet på hjelmen på denne stien og ikke Tunnel Trail. Jeg er redd for at Tunnel er for røff til at jeg får til noe god film, dessuten er jeg redd jeg ikke klarer å henge med de andre dersom jeg skal konstentrere meg om å filme samtidig.
Cold Springs er plenty utfordrende likevel, og Andres, som ”bare” har en Santa Cruz Superlight går med på å være linselus. Jeg kommer ikke til å greie å henge på downhillerne selv uten kamera. Vi tar på oss arm- og leggbeskyttelse og setter utfor. Andres kjører det han er god for nedover. Det er ennå så tidlig på dagen at det ikke er mange ute og går og vi lar syklene løpe. Langs den øverste delen, der underlaget er slett skyter vi ut og inn av høyhastigetssvinger og over små bakketopper som om det var berg- og dalbane vi kjørte. Bedre enn dette blir det ikke!
Etterhvert blir stien mer steinete og Andres jobber som en helt for å holde kameramannen unna. Jeg klarer imidlertid å henge godt på selv om noen av de mest steinete partiene krever sin mann. Et par ganger går det nesten galt for Andres og han tryner en gang, men skader seg ikke.
Etter en lang stund er vi nede, og i og med at Andres klarer å punktere to ganger og jeg én, er de andre forlengst fremme når vi kommer ned. Her står to svære amerikanske pickup’er klare til å frakte sykler og ryttere opp Gibraltar Road til toppen av dagens virkelige manndomsprøve, Tunnel Trail. Det er klart vi kunne ha syklet opp, men da plusser vi to mil og 1000 høydemetre til en allerede strabasiøs tur, så ingen skammer seg over litt ”shuttling” til toppen der vi møter enda flere ryttere med tunge downhill-sykler.
Tunnel Trail”Downhills this wicked are rare” sier ett review på MTBR. “Take it easy, Geir – this trail means business”, sier Paul, og så bærer det utfor. Downhillerne drar i forvegen og vi med stisykler prøver å henge på så godt vi kan. Stien begynner først med et enkelt slett parti - hardpakket jordunderlag med høy hastighet gjennom doserte svinger. Men det varer ikke lenge før alt bare stein, stein og atter stein. Tunnel er en sti som holder deg i øra hele veien. Her er det nesten ingen hvile, og du må konsentrere deg intenst om sporvalg hele veien – ett lite feilgrep sender deg fort på rygg eller hode i en svær stein. Stien blir aldri helt umulig, men utgjør en halv mil sammenhengende utgave av de tekniske bitene jeg får servert i tre meter lange porsjoner hjemme i Trondheim.
Det er mye folk ute og går, og alle som en trer de til side når de hører kobbelet av syklister på vei nedover. Når jeg sier ”Thank you!” til en eldre mann som har klatret halvveis ut av stien smiler han tilbake og sier ”Sure thing. Have fun, guys!”. Så er ikke pensjonistene her ensidig negative til oss som nyter naturen på en annen måte – på samme måte som ikke alle terrengsyklister nødvendigvis er bøller.
Paul har advart meg mot overraskelser, men jeg har glemt det i det jeg kommer i godt driv rundt en sving og en av dem dukker opp. Jeg er så fokusert på å guide sykkelen mellom alle steinene at jeg ser for sent et 70-80 cm høyt dropp som åpenbarer seg foran forhjulet mitt. Her er det er ingen vei utenom. Å røre bremsene vil gjøre vondt verre da jeg allerede har litt lavere hastighet enn jeg ville hatt om jeg kunne planlagt dette. Jeg rykker hardt i styret i det forhjulet går over kanten og konsentrerer meg et øyeblikk om landingen før det bærer lukt inn i en assortert samling sør-californsk stein igjen.
En uendelighet av stein og to-tre flere sånne dropp senere er vi endelig nede. Jeg sier ”endelig”, for selv om det har vært en fantastisk opplevelse å kjøre en sånn sti, er det så slitsomt både mentalt og fysisk at jeg føler at jeg har fått nok. Det verker i hele kroppen og jeg konstaterer med tilfredstillelse at stripset som jeg har rundt høyrebeinet på 36’en står klint helt oppi gaffelkrona, og jeg har for første gang i mitt liv bunnet 160mm front-demping. Det er stien sin, det!
JesusitaTunnel Trail har fått navnet sitt etter en vannforsyningstunnell som går en mil gjennom Front Range for å forsyne byen med vann fra Santa Ynez river i Santa Barbara backcountry. Tunellen kommer ut ved bunnen av stien og her kan man enten trille på asfalt ned til byen og avslutte med en god lunsj og en kald øl, eller man kan forlenge turen langs Jesusita, som er spansk for ”Jesusbarnet”. Jesusita klatrer først opp 250 brutalt tekniske høydemetre til et utkikkspunkt over byen. På vei oppover kjenner jeg at jeg er i ferd med å bli sliten – det har allerede vært en lang dag på sykkel. Nedover slynger Jesusita seg gjennom tett skog og er veldig morsom, bare moderat teknisk, og uansett et velkomment avbrekk fra galskapen ned Tunnel. Stien går nesten helt ned i sentrum, og fra der vi kommer ut på asfalten, er det bare noen få kvartaler å trille tilbake til hotellet, hvor vi slenger oss på senga og kjenner at det verker i hver eneste muskel i hele kroppen.
Vi dusjer og spiser en skikkelig middag, men kroppen er så sliten at det blir dårlig søvn den natta.
Backcountry Søndag må vi opp tidlig. Paul og jeg har planlagt en tur i dalstroka innafor, men jeg skal fly fra San Jose, der jeg holder til, klokka halv sju på kvelden for å rekke et møte i New Mexico mandag morgen. Før det skal vi gjøre unna fem timer bilkjøring og så mye sykling som vi bare kan få til. Vi står opp klokka halv seks, pakker alt og kjører tre kvarter av veien hjemover før vi tar av til høyre og inn i villmarka. Her må man betale $5 til staten for å få parkere og bruke marka. Ordningen kalles ”adventure pass”, men vi er så tidlig ute at ingen har møtt opp for å samle inn penger.
Her inne sykler vi kilometervis med helt fantastiske stier uten å se et annet menneske. Jeg får noen veldig bra hjelmkamerasekvenser av en stier som en skulle tro var bygget for terrengsykling, men det er de ikke. Naturen imponerer med sin mektighet, som forsterkes av det skrå morgenlyset. Hvor godt er det er å føle seg liten i vakker og vill natur. De fire og en halv timene vi har til rådighet forsvinner fort og etter mange høydemetre opp og ned vender vi tilbake til bilen og må si farvel til Santa Barbara.
