Det er virkelig fascinerende hvordan de forholder seg til doping i internasjonal sykling. De legger jo ingen moral eller ærefølelse til grunn i hele tatt. Ute i ett eller to år, så er du tilbake igjen som om ingenting har skjedd. Man kan mistenke det finske skimiljøet tenker i samme baner.
Er vi rett og slett noen naive moralske tullebukker her på berget når vi fastholder at doping er idrettens største uvesen?
Det er ingen grunn til å tro at toppidrettsutøvere skulle ha bedre moral en folk flest. I utgangspunktet er idrett bare en lek, og lek er morro.
Men når det blir kommersielt, blir det alvor og da er det ikke særlig morro lenger.
For mange toppidrettsutøvere handler det om å vinne eller forsvinne, suksess eller fiasko.
Jeg kan forstå at enkelte faller for fristelsen å juske.
...de vet sikker om mange andre som jukser og ikke blir tatt.
Hvis man betrakter det hele litt kynisk (og det er ikke så vanskelig når det såpass kommersielt)
dreier det seg om å veie muligheten i oppnå en gevinst mot riskoen for fiasko, altså ren statestikk.
Temmelig umoralsk, men slik tror jeg det er.
...men jeg kan vanskelig forstå at det kan gi noen god følelse å stå på pallen og vite at man har jukset...men men det er mange andre mennesker i verden jeg forstår enda mindre...
