Henrik er en tøffing

Nå mener jeg ikke at unger ikke skal være i bevegelse i det hele tatt. Men klarer du ikke å få ungene dine til å røre seg uten at det skal være i form av organisert aktivitet, med trening som tar mesteparten av fritiden deres tre dager i uka?



Det gjorde sikkert noen i bygda mi også, men jeg var ikke med på særlig mye sånt. Det jeg gjorde var å bruke kroppen til å komme meg steder, sykle på sommeren og gå på ski om vinteren, men til mine egne tider, og ikke lagt opp slik at det utelukket andre aktiviteter. Poenget mitt er at man ikke trenger å organisere alt mulig for at det skal kunne fungere.
Har du selv et fornuftig forhold til aktivitet, og klarer å formidle dette til ungene dine, trenger du ikke å sette opp en timeplan for at de skal klare å røre seg.



...eller at man ble flink til å sykle mot stoppeklokka som tolvåring...

Norsk skole er en sak, en annen er skole generellt -våre går på fransk skole og har demed (mer enn) nok intelektuell stimuli rent faglig, likevel har de et enormt behov for å utfolde seg på andre frie, ikke styrte måter, fysisk som intelektuellt.

I motsetning til bik3man og bik3kid trenger jeg ikke vurdere om ungene blir "anderledes" av dette -den avgjørelsen ble tatt da de begynte på den fanske skolen...

Kropp: Siden vi har usedvanlig dårlig tilbud av digital underholdning i hjemmet (fordi hverken jeg eller fruen er interessert i det) bruker ungene mye av tiden på å være høyt og lavt -uorganisert. En interessant observasjon fra karatetreningen: -Etter kort tid der, med kun to entimes treninger pr uke har Martin, da 8 år, ingen problemer med å gå rett ned i spagaten og legge panna i gulvet. Jeg velger å tro at det er en sammenheng. (Da vi begynte var det Martin sitt valg, -nå er han dessverre lei, fordi han opplever det som en plikt, regner derfor med a dette (dessverre for meg) er siste sesong der.)

Musikk: Jeg har kun tatt noen ubetydelige gitarkurs og ellers lært meg det jeg kan på egenhånd -dette har likevel gitt meg veldig mye glede i tillegg til å bli fundamentet for interesser både innen lydteknikk, elektronikk og gitarbygging. Dette har jeg hatt tid til fordi jeg i veldig liten grad har hatt pålagte fritidsaktiviteter som skal kiles inn i karrierforeldres tidsplaner.

Det jeg kunne ønske meg i form av aktiviteter sammen med ungene er et alternativ der vi bl.a kan sykle (fordi de liker det) uten noen nevneverdig organisering, men gjerne i felleskap med andre (likesinnede) -dette vil både liten og stor komme i form av, ikke nødvendigvis noen toppform, men tilstrekkelig til at man kan leve et godt balansert liv uten risiko for noen form for livsstilssykdommer.
Helsegevinsten ved å være topptrent i forhold til å være i normalt god form er ubetydelig. Derimot er det en stor forskjell om man er i normalt god form i forhold til et passivt liv foran TV-ballspill, der veldig mange "B-lagsspillere" havner. Ingen av mine barn ser ut til å emne på noen idrettslig karriere, men å gi dem sunne interesser å bygge videre på "for moros skyld" hadde vært gledelig.

Om det var så mye høyere aktivitetsnivå før er omdiskutert.

Forskerne på idrettviteskap (NTNU) hevder at aktivitetsnivået blant barn og unge er minst like høyt i dag som tidligere. Antallet som er medlemmer i idrettslag er større en noen gang. Også den selvorganiserte aktiviten står meget sterkt.

De mener at denne forestillingen om en XXL generasjon i stor grad er medieskapt. Kanskje er det slik at vi gjennom medier får høre at mange unge er tykke, og dermed legger merke til disse i det daglige. Jeg hadde blant annet "aldri" sett en mazda 323 før jeg kjøpte en, nå ser jeg 5-10 stk om dagen. Det betyr ikke at de ikke eksisterte før jeg kjøpte mazdan.

Når det er sagt, så skal man ikke bevege seg mer en 50 meter bort fra idrettsbygget på dragvoll for å finne motstridene synspunkter. På Pedagogisk institutt mener de (i hvert fall professoren jeg snakket med) at idrettsvitenskap ikke kan leve i den samme verden som resten av verdens forskere. Han mente helt klart at utviklingen blant barn og unge også i Norge var skremmende.

Tallgrunnlaget for å trekke klare konklusjoner både i forhold til vekt og aktivitetsnivå er mangelfullt. Man veier ikke barn i barneskolen lenger - det kan nemlig fremme spiseforstyrrelser. Mye tyder på at det har skjedd en polarisering: flere veldig tynne, og flere veldig tykke.

Kanskje er problemer med syn på egen kropp og selvbilde en større fare for dagens unge. I helsestudioene er det veldig mange unge jenter som har et usunt forhold til mat, trening og egen kropp (basert på egne observasjoner).

Du kan vente og se til de blir en 12-13 år gamle kanskje. Vi som unge holdt fremdeles på å herjet i skogen i den alderen. Dagens 12-åringer har allerede begynt kjøpesenterkarrieren. Jeg ser forøvrig for meg at snekring av trehytter er en døende aktivitet på Møllenberg?

Det kommer vel an på?
Gjennomsnittslønnen for en profesjonell norsk musiker er...?
Gjennomsnittslønnen for en profesjonell norsk lærkulegutt er...?


Forøvrig er det ikke kunnskapen om selve aktiviteten jeg synes er viktig i denne sammenhengen, men heller den virkning aktiviteten har på fysikk, holdninger,...
Ikke for det; musikkopplæring for barn har helt sikkert positive virkninger som man har glede av resten av livet, gjennom som du sier økt konsentrasjon, etc., men mye av det får de også gjennom idretten.
Det jeg er opptatt av, og som man dessverre ser mer og mer av, er at ungene i dag nok er mye mer inaktive enn hva vi var da vi var unge (for min del snart 30 år siden), og vi var nok mer inaktive enn våre foreldre. De på min alder kan spørre seg hvor mange overvektige unger det var i deres klasse på barneskolen og sammenligne med hvordan det er i barneskoleklassene i dag. Nei, inaktivitet har ikke all skylden for dette, men jeg er overbevist om at det har stor betydning.
Det jeg ser som det viktigste med å få ungene med på fysiske aktiviteter er ikke at de nødvendigvis blir så voldsomt spreke, men at de blir vante med å røre seg. Det er liten tvil om at unger som er vante med å røre seg når de er unger, har større sjanse for å fortsette med det i voksen alder, enn unger som er vante med inaktivitet. Begge deler er noe som unger dra med seg fra oppveksten.
Skal jeg velge mellom at ungene mine når de er større skal være flinke faglig sett, eller ha god helse, så er jeg ikke i tvil. Forøvrig prøver jeg å få til begge deler, og mener det kan gå bra uten at de spiller i korps.

Det ser ut til at denne tråden har utviklet seg til en generell betraktning om barn og idrett. Da vil jeg bare formidle noen av mine erfaringer fra brytermiljøet. Her konkurrer man i vektklasser og man blir følgelig veldig opptatt av vekt. Som barn vokser man og følgelig er en kontinuerlig vektøkning uunngåelig. Jeg har snakket mye med mine gamle brytervenner om hvor utrolig usunt det opplegget vi hadde var. Trenerne hadde ikke peiling på kosthold og oppfordret oss til å pine oss ned i vekt for å komme i en lettest mulig vektklasse. Kampsport er helt fantastisk morsomt å drive med spesielt for litt viltre gutter. Jeg har allerede lært bort noen knep til min fireåring Men jeg vil bare si til foreldre at dere må være observant på dette med korrekt kosthold og nok mat og drikke når barna driver med kampsport. Det er ikke sikkert at trenerne er så flinke på dette.

Min snart 15 år gamle sønn har ennå ikke begynt på sin kjøpesenterkarriere. Hva med å skru generalisatoren din et par hakk ned?



Kanskje du bør ramse opp alle aktiviteter som etter ditt syn er nødvendige for en fullkommen god, gammeldags barndom? Sånt kan vi nok spare litt tid på ...

Jeg snekret heller ikke noen trehytter i min barndom, noe som sikkert forklarer hvorfor jeg som 40-åring er et dårlig forbilde for mine barn ved å henge altfor mye foran pc-skjermen
- i motsetning til deg?

Martin

Jeg har flere unger og der er det nok stor forskjell på de. Ja, jeg klarer det stort sett, men det er ikke bestandig så enkelt å få de til å slå av TV'n og gå ut for å leke. Spesielt ikke hvis de andre ungene i gata ser TV...



Hvor mange av dagens unger tror du setter seg på sykkelen og drar 1 mil for å komme noen steder? Atskillig mindre andel ann da du var ung.

Og aktivitet trenger ikke følge en timeplan (gjelder også musikkopplæring), men det er atskillig mye enklere å ha en plan på det. Det gjelder ikke bare for unger, det er mye enklere for meg å komme meg ut å trene når jeg har planlagt det enn hvis jeg ikke har gjort det. Når i tillegg ungene koser seg med stisykling sammen med andre unger, hva er da galt med det?



Noe av det morsomste min tolvåring vet er konkurranser på sykkel og ski, og i fjor høst var hun lei seg for at sesongen var over. Jeg kan naturligvis fortelle henne at "nå er det slutt, du skal spille i korps", men jeg tror jeg lar det være...

Det skal ikke så mye godvilje til fra deg for å skjønne at jeg;
- ikke mener ALLE unger når jeg skriver det jeg skriver,
- og at jeg heller ikke mener at ALLE unger henger på kjøpesenter, men at det jeg bruker det for å illustrere inaktivitet.




Igjen, jeg tipper du skjønner hva jeg mener...

Jeg ser for meg at denne problematikken varierer svært mye med type idrett og ikke minst nivå på utførelsen?

Generell barneidrettsdebatt, ja..
Inntrykket mitt er

1) at det er en større grad av polarisering på mange områder.

2) Mulig, generelt kan det virke som om barn i lekealder er omtrent som før, men jeg ser langt fler tjukkiser som tilbringer det meste av dagen innendørs med playstation. Jeg ser også svært mange foreldre som har en utstrakt strategi om å fôre ungene med godterier. Dvs brus til hverdags, gjerne sjokkis, is og andre godterier. Sjokopålegg, karamellpålegg og f.. hva ikke det er alt sammen. Pasta til middag ("For det er det eneste de spiser"..)

3) Etter lekealderen er det mange unger som innleder bensinstasjonkarriæren, kjøpesenterkarriæren osv. i mangel på tiltak til å gjøre noe annet enn å stå og prøve å se kul ut.

4) I en liten by(gd) som jeg bor i kan det nesten virke som om de som driver idrett er én gruppering og de som ikke driver idrett er en annen. Og sistnevnte har et utstrakt behov for å henge på Shell og beundre de større gutta som børner med bilene sine el.

5) Sist og aller viktigst: Mye av dette henger sammen med foreldrenes holdninger til ungene. Enten ungene driver med korps, sjakk, foppal eller sykling, så ser jeg en veldig tydlig forskjell, holdningsmessig, på unger som har foreldre som engasjerer seg og unger med foreldre som lever ut dessertgenerasjonstilværelsen sin. Det er skremmende å se hvor mange foreldre som lever totalt i sin egen verden og mer eller mindre overlater ungene til seg selv. De følger aldri unger på verken korps eller idrettstreningene, de vet gjerne ikke hvor ungene befinner seg (ringer rundt til foreldre av vennene og spør...) Ungene er ute til langt på seint (lenge etter at mine har lagt seg). Disse ungene lærer ikke en dritt om å leve livet sitt annet enn de de lærer av seg selv ute på gata. De kan gjerne dukke opp på trening noen få ganger, men har ikke samme engasjementet som de øvrige. Ingen passer på at de dukker opp i tide, ingen passer på at de er riktig kledd. Sykkelen er i en livsfarlig tilstand og etter å ha bemerket det gjentatte ganger, trekker ungen på skuldrene og sier de har bedt dem hjemme om å gjøre noe med det, men det skjer aldri...


Bottom line: Barneaktivitet, organisert eller ikke, korps, foppal eller sykling, klubb eller "tirsdagsklubb". Alt dette er etter min mening sekundært. Foreldrenes ekte engasjement i ungene er det som etter min mening er det klart sterkeste virkemidlet for å få ungene til å velge en sunn og vettug livsførsel og det er rene adrenalintilskuddet når det gjelder entusiasme, kreativitet og motivasjon til å fortsette.

Jeg kan gjerne argumentere for at engasjerte foreldre bør ta med seg engasjementet og forme idrettsmiljøet i Norge slik de vil ha det. Mens andre kan argumentere for at den uformelle linjen er deres preferanse. Men jeg tror det skal være enkelt å påvise at det er sundt engasjement fra foreldrene som skaper det beste fyrtårnet for ungene til å styre unna prestasjonspress, spiseforstyrrelser, rusmisbruk osv. Vise at man aksepterer og respekterer ungene for den de er og ikke noe annet!

Tilbake til trådstarter: Morsomme videosnutter av Henrik på sykkel i skauen er et glimrende eksempel på akkurat det jeg snakker om.... Heldig unge som har en pappa som står ute i skauen og filmer ham på tur i stedet for å sitte hjemme og bære seg over at Chelsea fikk grisebank av Mænnu.

Joda, det ble langt, men godt.

Hadde jammen ikke trodd det gikk an å være så enig med en vestfolding....

En flåsete kommentar.

Jeg vet at du er en trivelig og intelligent fyr, men hvorvidt du er et dårlig forbilde vet jeg alt for lite om deg som far til å kunne svare på.

For min egen del vet jeg at om mine barn om 40 år får helseplager fordi jeg som far har gitt de dårlige vaner, enten det nå gjelder aktivitet, kosthold eller annet, så har jeg ikke gjort det jeg burde gjort. Jeg tenker ikke kun på hvordan de har det i dag i barndommen, men også på hvordan det jeg og barna gjør i dag påvirker resten av livet deres.

Og likefullt mener jeg det er et gap mellom organisert idrett (uansett hvor barnevennlig den måtte være) og en karriere foran PC og på handlesenter, som burde kunne fylles med ikkeorganisert moro der man ikke blander inn faktorer som f.eks aldersklasser, konkurranser (bortsett fra de som spontant oppstår!), tidtakning osv. Et sted der barn, ungdom og foreldre, i en sosial atmosfære, kan drive med samme aktivitet under samme premisser og brukke all den avsatte tiden til dette og ikke til dugnader for klubbkassa og kjøring til stevner. Rett og slett gi ungene det kikket vi opplever på en skikkelig stitur a la Tirsdagsklubben!

(Vi lever i et samfunn som er til de grader overregulert og kjedelig at ungdom kjeder seg til kriminelle!)

... og det er faktisk akkurat der vi befinner oss i ungdomsgruppa vår...

En flåsete kommentar om dine lite begrunnede antagelser om årsakssammenhenger.

Siste del av denne kommentaren dreide seg forøvrig om at vi også er forbilder for våre unger.
Tatt våre antall innlegg i betraktning og den tiden vi sitter foran pc-skjermen for å skrive disse, formidler vel ikke akkurat vi i så måte det du etterspør hos voksne og ungene ...

Martin

Det er vel enkelte som ville ha sagt at en voksen person med nærmere 6000 innlegg på et forum også har et innholdsløst liv. Men det er vi vel ikke i nærheten av å mene...

Jeg synes en skal være forsiktig med å dømme hva som gir mening eller ikke mening for et menneske.
Eksistensialismen har mange farbare veier.
Enkelte kommentarer her bærer preg av en slags subtil selvhevdelse.

Det kommer nok helt an på hva man fyller resten av tiden med. Hvis du ser bort fra i jobbsammenheng, hvor det å sitte foran PC'en er mye av jobben min, så tipper jeg at jeg tilbringer langt under gjennomsnittet med tid foran TV/PC...

Å forberede ungene for et langt liv for å unngå helseplager er etter min mening ikke på et "meningen med livet"-plan.

Denne tillater jeg meg imidlertid å tilpasse litt:
Heldig unge som har en pappa som står ute i skauen og filmer ham på tur og som deretter sitter sammen med ham hjemme og bærer seg over at Chelsea fikk grisebank av Mænnu.

Dermed implisert at du bruker arbeidstiden på å poste innlegg slik at du slipper å tilbringe fritiden med å diskutere foran PCen?

Det fungerer nok på noenlunde samme måte som i din arbeidssituasjon.

Jeg tviler ikke på at datteren din liker å sykle, for jeg anklager deg ikke for å tvinge ungene dine til ting de ikke liker å drive med.
Men jeg antar også at du skjønner poenget mitt: Det finnes ikke én ting som er så bra for unger å holde på med at man kan drite i alle andre aktiviteter som finnes. Det at det er bra å sykle betyr ikke at det ikke kan være bra å drive med musikk eller modellbygging i tillegg. Disse aktivitetene gir vidt forskjellige impulser og erfaringer, og du kan ikke si at én ting utelater alle andre.

Datteren din er jo heldig som har en far som bruker så mye tid på hobbyen hennes, men det er litt synd at faren har skylapper rettet kun mot idrett.

Det mener jeg heller ikke, og har ikke skrevet det.



Se over.


Det jeg har skrevet er at jeg ønsker ikke at ungene mine skal fylle all fritid med organiserte aktiviteter. Det betyr at hvis de driver med en organisert aktivitet som tar et par dager i uka, så er det i lengden nok. Å drive med noe annet i tillegg i korte perioder er greit.

Ungene blir kommer tidlig nok inn på stress-kjøret om man ikke skal fylle all tiden man som familie har med å kjøre/hente 3 forholdsvis små unger hit og dit.

Unger lever langt mer der og da, og hva de ønsker å drive med kan endres fra dag til dag. Om mine unger virkelig hadde ønsket å spille i korps, så gjerne. Foreløpig så har ikke disse ønskene vært mer fremme enn de 37 andre tingene som de har ønsket å prøve. Vi har ikke muligheter til å la de prøve alt. Det eneste kravet vi egentlig har stillt er at de skal være rimelig sikre på at de vil begynne og at når de først har bestemt seg for å begynne, så må de fullføre kurset/sesongen.

At de foreløpig driver med fysisk aktivitet er ikke så rart; hadde jeg vært "tungt" inn på musikk så hadde det nok ikke vært usannsynlig at ungene hadde drevet med det i stedet. At unger har en tendens til å følge foreldrene, med/uten oppmuntring/press, tror jeg de fleste ser.

Som du sier Egil, barn følger ofte foreldres mønster, ikke deres ønsker. For deg er dette greit, fordi du er (har jeg inntrykk av) et konkurranse/treningsmenneske (for å gi det et navn) og normalt vil dine barn havne i samme sporet. Dermed er ikke organisert trening noe problem, de vil etter hvert ha et eget ønske om å bedre resultater og dermed også treningsmengde. Og vil da havne på A-laget og bli i den gruppa som fortsetter med idrett.

Mine barn har et annet utgangspunkt. Hverken fruen eller jeg har vært spesiellt interessert i resultater og trening og det vi/jeg har foretatt oss i sportslig retning har vært "for moros skyld". Dette har gitt perioder med mye aktivitet og perioder med mindre fysisk aktivitet. Dersom jeg nå "tvinger" mine barn inn i f.eks et fotballag eller sykkelklubb (selv om de skulle ville det på nåværende tidspunkt) vil vi om noen år komme til det punktet der de ubønnhørlig må velge om de vil satse, alternativt fortsette på lavnivå og dermed sitte på benken eller få dårlige demotiverende plasseringer. For de fleste ender det siste alternativet som regel med å slutte. Hva gjør man da? Fra en alder av 13-14 år er det for det for de fleste ikke lenger mulig å påvirke i noen større grad fra foreldrenes side.

For oss som er i denne gruppa er det gull verdt å ha en allsidig bakgrunn der vi er vant til og bruke fysiske aktiviteter vi synes er moro for å fylle tiden med (i tillegg til andre interesser som gir våre liv mening) -hvis ikke ramler vi ned foran TV'n -rett å slett fordi det er minste motstands vei. Denne gruppen er veldig vanskelig å nå med aktiviteter, nettopp fordi man mister taket med en gang det lukter organisert.

Da kan du trøste deg med følgende: Forskningen viser at selv om du har klart å legge et godt grunnlag frem til barna blir tenåringer (sånn ca) så kan det godt være at de går lei av trening, eller blir påvirket av venner og slutter. Men veldig mange kommer tilbake til idretten etter noen år.

Selv la jeg opp som fotballspiller som 17åring etter diverse bortekamper som keeper, men gjorde comeback i idretten 3-4 år senere og har vært mer aktiv etter det enn jeg var som barn. Vel, helt til jeg ble pappa hvertfall. Men jeg kommer tilbake, enda en gang.

Det er ikke for meg noe stort poeng at ungene mine driver aktiv idrett, så lenge de er fysisk aktive. Ingen av ungene går aktivt på ski (er med på treninger eller skirenn ut over poengrenn), så i vinter var ingen av ungene med på organiserte aktiviteter. Likevel har vi endt opp med at de går veldig mye på ski, noe vi motiverer de til å gjøre, og gjerne legger ut noen gulrøtter for de.

Og det er også for en stor del mitt poeng. Er man vant til å være fysisk aktiv som barn, så er sjansen stor* for at det forsetter senere i livet. Er man vant til å være fysisk inaktiv som barn, så er sjansen stor* for at det forsetter resten av livet.

* For dere andre kverulanter: med "stor" mener jeg større sjanse enn med det andre alternativet.

Her er litt av problemet mitt, -du greier å motivere fordi du er et forbilde - de gjør som deg, kanskje med noen års opphold i tenåra, men ettersom de blir eldre vil de igjen kopiere. Jeg fungerer ikke som den motivatoren naturlig, men prøver å gjøre mitt for at de skal oppleve kombinasjonen av å være i aktivitet ute og samtidig ha det moro. Mine foreldre var utemennesker, men aldri i større hastighet enn gangfart -heldigvis oppdaget jeg terrengsykling og snowboard (i godt voksen alder), som har gitt meg tilstrekkelig underholdning til at jeg greier å få nok mosjon.
Dette er på ingen måte tilstrekkelig til å fungere i organiserte rammer, jeg kommer aldri i noen "Birkenform". Derimot håper jeg at dette kunne smitte over på ungene, men da ville en mer uformell greie fungere bedre for oss, og jeg tror ikke vi er alene. Jeg har inntrykk av at det er endel andre her på terrengsykkel.no i samme situasjon, og jeg er overbevist om at det finnes mange der hjemme i sofa'n som kunne økt aktivitetsnivået sitt fra 0 -til et brukbart nivå på denne måten. terrengsykkel.no er gave i denne sammenheng, her kan man med et minimum av innsats organisere ganske mye uformelle greier -hvorfor ikke dra med ungene!

Jeg tror heller ikke at noen skal frykte at det dannes grupper utenfor de organiserte klubbene -noen vil etter hvert gli naturlig over i disse, de andre ville neppe hatt noen aktiv karriere og i beste fall bare vært støttemedlemmer uansett. Tirsdagsklubben ser jeg på omtrent som en voksenversjon av terrengsyklingens svar på løkkefotball. Og i bunn og grunn er det vel denne løkkegreia som har blitt borte i det moderne samfunnet -en blanding av sosial og underholdende lek!