Søndag testet jeg min
nybygde Duncon Amstaff for første gang og etter å ha syklet fulldemper i nærmere 10 år var jeg selvfølgelig veldig spent på hvordan dette ville forløpe. For å kunne sammenlikne best mulig med min forrige sykkel, en Trek Liquid, syklet jeg samme løype som jeg syklet ca 1 gang i uka i 2007-sesongen.
Noen forbehold:
1) Dette var årets første stitur og en av årets første turer på sykkel i det hele tatt. Så teknikken var sikkert litt rusten. Men jeg har trent med andre aktiviteter i vinter så formen skulle være helt grei (dvs. godt under middels...)
2) Dagen før bygde jeg steingjerde på hytta og bærte noen hundre kilo stein i løpet av dagen. Dette merket jeg litt til i underarmer og i korsryggen på formiddagen før sykkelturen.
3) Tidligere på dagen var jeg i barnebursdag og var derfor noe dorsk og tung i sessen etter alt for mye kake, pølser, brus, kaffe og øl.
Nok om det! Så! Hvordan var det å sykle hardtail igjen? Summa summarum: Slitsomt, men morsomt! Etter terreng:
Grus og asfalt: Transportetapper gikk selvfølgelig mye lettere med en HT. Sykkelen er lettere og det er mer respons i tråkket. Med en Marz. All Mountain 2 kan jeg også greit låse demperen foran.
Tekniske, flate stier på skogbunn: Gikk fint. Måtte være mer oppmerksom og styre unna de største hindringene for å holde flyten, men sykkelen virket kvikk og responsiv i svinger, småspurter over bakketopper o.l.
Tekniske, flate stier med røtter og svaberg: Veldig uvant å ikke kunne sitte å tråkke så mye. Måtte jobbe mer for å holde flyten og ble nok mer sliten i dette terrenget enn med fullsus'en. Utfordringen her blir å komme i god nok form til å kunne holde god nok fart i slikt terreng. Men jeg huske tilbake når jeg syklet aktivt og formen var bedre; en grei teknikk i slikt terreng er å gire ned til litt lavere gir for å få roligere/tyngre tråkk, men dette krever litt mer kondis enn det jeg har for øyeblikket.
Klatringer, teknisk sti: Ikke noe problem med hardtail. Merker imidlertid at Trek'en var lang i overrøret i forhold til Amstaffen. Måtte bruke ETA'en mer aktivt nå enn før for å senke fronten i tekniske klatringer for å unngå steiling.
Utforkjøringer: Dette er jo det morsomste og her var jeg spent på forskjellene. På de slakkere utforkjøringene som krevde tråkking måtte jeg jobbe/"pumpe" sykkelen mer for å øke/opprettholde farten. Linjevalget ble viktigere for å spotte naturlige doseringer e.l. som jeg kunne bruke for å øke farten. I slike utforkjøringer taper jeg nok fart i forhold til med fullsus'en, men det var veldig gøy å sykle på denne måten igjen. Mer zen/i ett med sykkelen lissom...
Bratte, tekniske utforkjøringer m/svaberg, røtter, løs stein, dropp o.l.: Ikke noe problem i det hele tatt faktisk og her ble jeg positivt overrasket. Sykkelen styrte dit jeg ville ha den og jeg tror ikke jeg valgte linjene annerledes nå enn med fullsus'en. Jeg er imidlertid spent på om bakhjul og dekk tåler slike utforkjøringer like bra. Det gikk bra denne gangen, men jeg skal koste på meg bredere dekk foran og bak for å få bedre feste.
Konklusjon: Veldig gøy med HT. Slitsomt for hode (mye konsing) og kropp, men dette kan jeg styre selv med å komme i litt bedre form. Og det var veldig gøy at sykkelen oppførte seg så bra i utforkjøringer, da jeg har planer om å teste heisbasert sykling med denne etterhvert.
Meget pen sykkel også. 
