Ha ha! Måtte dere berenne inne med deres nedrige tanker om Kaffeolainens liv og leven. Etter siste oppdadering har det skjedd mye.
For det første; Kaffeolainen sykler ikke. Selv om jeg i år har måttet testkjøre rammer fra min gode venn Eddy M. Etter et tapt veddemål i 1967 skyldte jeg mannen en tjeneste. Under pseudonymet Nico Eschout har jeg syklet og vunnet i år. Men syklist er jeg ikke. Verdensmann, konfliktløser, konfliktstarter, familiefar, hemmelig agent for suspekte makter og kvinnebedårer er hva jeg er.
En frekk lømmel har kalt meg "gnier" her, og makan til sullikk. Selv om mine forfedre er jødiske med aner fra Skotland og Sunnmøre kan jeg ikke kalles grådig. Påpasselig med mitt jordiske gods er jeg dog. Jeg tørker meg bak med Der Spiegel, og har samlet komplette brukte årganger siden 1948, da jeg tørket meg med mitt først nummer under Arbeiderpartiets landsmøte. Sammen med mine gode svirebrødre Martin T og Jens Christian avgjørde vi kampen om norsk NATOmedlemskap en gang for alle. Ved hjelp av falske etteretningsrapporter, akevitt, og en strategisk plassert revehale forledet vi de kommunistiske Sovjetlakeiene til å tro at vi ikke lurte dem. Måtte de brenne i forbudte byer i all framtid.
Uansett min sparsomme natur, brukt sykkelskrap slenger jeg ikke igjen overalt. Jeg slengte en gang igjen en løsbart i Wien. På Cafe Central midt i byen. Barten ble plukket opp av en ung student. Jeg kjempet i 14 år før jeg fikk den tilbake. I maidagene 1945 fant jeg den igjen i en bunker i Berlin, etter en opprivende ideologisk diskurs om hvorvidt man var for eller imot retten til å bruke andres løsbarter. Etter lang verbal drakamp kom den blonde elskerinna til den løgnaktige facsisten og blandet seg inn. Det endte med at jeg måtte gå fysisk til verks og jeg kvalte mannen med et gammelt nummer av "Farmand". Den blonde elskerinna tok jeg med videre på min ferd. Hun var dessverre langt under middels utrustet og jeg gikk lei. Jeg giftet henne bort til en Zuluhøvding mot lovnad om et gullskjerp og fritt leide ut av Afrika når kolonitiden endelig er over. En annen venn tok imot min venn Zuluhøvdingen Mongo på Statbesøk i Norge for noen gode år siden. Han opplevde å bli uthengt som Bongo fra Kongo, og forlot landet i protest mot den utbredte norske dysleksien. Hans blonde venninne er i dag Dronning i Norge, etter at Mongo tapte henne i poker til en norsk marinegast i 1959.
Så dere får kaste den første sten dere som ikke sitter i glasshus og forer de mugne legemene deres med genmanipulerte tomater fra beste Amerika. Hvis dere føler at dere hedrer min verdighet med løgnaktige og tølperliknende insinuasjoner om grådighet og overdrevent store kranktannhjul så vær min gjest.
Jeg leker kanskje i tiden. Kanskje forflytter jeg meg like enklt i tid som i rom. Men det er min styrke. Jeg kan hverken nåes eller slåes av deres jordiske krefter. Bli vant til det, for Kaffeolainen vil alltid seire.
Hilsen K
- på flyet til Korea for å hjelpe de med å sprenge enda en kinaputteflutt for å irritere alle andre med drømmer om verdensherredømme.
