Vintertur Bergen-Oslo

Heisann,

Jeg og en kompis syklet Bergen-Oslo over Haukelifjell i vinterferien. To etapper. Er det interesse for en rapport så kan jeg prøve å sette av litt tid til å skrive noen ord. Saken er at vi gjorde det til inntekt for kreftforeningen. Og jeg vil nødig tigge, men støtte til saken motiverer rapportskrivingen

Innsamlingen

Kudos for både innsamling til en svært viktig sak og for vinterlig tur!

Jeg gav et beskjedent bidrag som vippet innsamlede bidrag opp til en rund, fin sum. Håper forumet kan bidra til å heve den opp til neste runde tall.

Hører svært gjerne mer om turen!

***

Tips: Om du legger inn noen ord og lenke til tråden/innsamlingen i din signatur via "Min profil", vil den være synlig i alle dine innlegg og dermed nå flere enn dem som kikker innom Fete turrapporter.

Gjerne tur-rapport. Hvis den på noen måte når opp til innsamlingsturen din fra Oslo-Bergen fra et par år tilbake er det verd å spytte litt i kassen...

Ja takk til rapport. Og penger er allerede vippset!

Beste ønsker om mange flere flotte turer i solskinn og medvind

Bra tiltak og meget hyggelig at så mange bidrar til en god sak.

Veldedighetstur 2023
Del 1 - forberedelser
Høsten 2022 var såvidt kommet i gang da jeg hørte at en skolekorpsmusikant her i Bergen hadde fått akutt leukemi. Jeg er i kulturbransjen selv og å dirigere skolekorps er en viktig del av jobben min. I 2016 døde en musikant i «mitt» korps av kreft. Og nå fikk jeg litt sånn deja vu.
Når man jobber i frivilligheten, enten det er korps eller idrett får man god kontakt med disse barna/ungdommene. Den dagen i 2016 når jeg skulle øve med korpset og den ene var gått bort er min vanskeligste dag på jobb til nå. Når det nå skjedde igjen var det ikke i mitt eget korps, men miljøet er lite og jeg kjenner mange i det andre korpset. Du kan lese mer her: https://www.ba.no/dette-er-historien-om-rakel/v/5-8-2160239
Med en gang jeg hørte om dette begynte hodet å kverne på om man kunne gjøre noe konstruktivt. Så idèen om å gjøre noe med sykkelen stod etterhvert fram som det beste alternativet. I lokalmiljøet er jeg kjent for å ha gjennomført en del lange turer. Hvis dette skulle ha noen mening nyttet det ikke med en koselig hotellbasert tur med behagelige etapper i trygt klima. Det må være noe som henger litt høyt, der man må ta noen sjanser og ikke er garantert å lykkes.
Jeg har lenge hatt lyst til å prøve å sykle over fjellet om vinteren. Men da som en kosetur med korte etapper og hotellovernattinger.
Det var ikke aktuelt nå. Utgangstanken var å gjøre turen i en etappe uten sovestopp. Men det ville være for risikabelt å gjøre dette alene, så jeg trengte en partner. Her i Bergen er det et miljø av randonneursyklister, men få av disse er aktuelle da vintersykling ikke står så høyt på agendaen. Det blir mest swift.. Så jeg endte med å spørre en kollega; Magnus.

Magnus er Tubaist og fast dirigent for 3 korps. Men han er litt utenom det vanlige da han også har seilt til antarktis og grønland. Og de siste årene har han satset på så se hvor god syklist han kan bli. Med en syvendeplass i master nm fellesstarten (klasse 40-44), flere sterke plasseringer i turritt er han en mye mer gjennomtrent syklist enn meg. Der jeg kun har mengde som "opplegg" trener han skikkelig systematisk. Kombinasjonen med erfaringene fra seilingen i arktiske farvann gjorde han til den perfekte makker.

Magnus var selvfølgelig kjempepositiv, men det var krevende å finne tidspunkt. Han har to småbarn som krever sitt av tid. Og da blir det jo litt krevende for samvittigheten å bruke av familietiden til å sykle over fjellet med meg. I tillegg mangler han sykkel. Men turen var et glimrende påskudd for å sette et søk på finn og etter en forhandlingsrunde kommer en brukt Merida grussykkel i karbon på plass.
Han har heller ikke noe bikepackingutstyr, så jeg låner han en seteveske og en styreveske.

Så lager jeg en rute til Oslo. Det ser ut som å dra via Haukelifjell er det mest realistiske hvis man skal unngå trøbbel. Det er likevel et usikkerhetsmoment da det er 4 tunneler som er ulovlige å sykle gjennom. Om sommeren er det vei utenom, men nå er det vinter og det er usikkert om veien rundt er brøytet. Videre er det veiarbeid i haukelitunnellen på dagtid. Derfor planlegger jeg videre på at vi skal være på fjellet mitt på natten da det er minst trafikk.

Nå er det «bare» å finne et tidspunkt for gjennomføring. Vi sikter oss i utgangspunktet inn på første helgen i vinterferien. Hvis vi drar fredagskvelden og tar en sen ferge kvandal-utne vil vi kunne ta alle tunnelene i mørket. Og når det blir lyst våkner vi og kan bare trykke på og ta nattoget lørdag kveld tilbake fra oslo. Kjempeplan?

Det blir ikke sånn. Været er vanskelig og familiære ting hos Magnus gjør at vi utsetter starten til mandag kveld. Magnus har en jobb om ettermiddagen og er hjemme ca 22. Da kan vi dra ca kl 24 og rekke første fergen fra Kvandal. Det går heller ikke. Vi velger å sove en kort natt og så møtes vi hos Magnus kl 04:30. Det betyr at jeg drar hjemmefra 04.

Utstyrspanikk

Man kan tenke så lenge man vil på utstyr og pakking. Men uansett blir det alltid noe stress på slutten. Jeg har to sykler som er utstyrt med dynamolykter. Den ene er en Stribe Juno titansykkel som jeg er veldig fornøyd med. Eneste aberet er at den har semihydrauliske bremser. Jeg har testet at de fungerer ned til 8 minusgrader uten å fryse, så jeg går for den. Men på kvelden når jeg går over alt er det noe olje utenpå den bakerste kaliperen. Jeg skjønner ikke hvor denne kom fra, men jeg får panikk og tenker jeg må ta en annen sykkel. Dette er ikke turen der jeg tåler å ha en defekt brems.. Siden jeg ikke har nok batterilykter og det er kveld, velger jeg da min reservesykkel som er en foldesykkel basert på en ramme fra Montaguebikes.com. Denne har også dynamolykter sånn at lys ikke er en bekymring. Den er ganske myk, komfortabel og den veier endel, men det er plass til piggdekkene og den har skikkelige hydrauliske bremser som ikke kan fryse fast. Da begynner et voldsomt stress med å få plass til alt på sykkelen.

Rammen er litt sær og har bare en flaskeholder, men jeg kommer i mål kl 23 og kommer meg i seng. Alt ligger klart, så jeg rekker litt søvn før klokka ringer 03:30. Jeg aktiverer en innsamling hos kreftforeningen før jeg legger meg. Kl 04 kommer jeg meg på sykkelen og 04:30 møter jeg Magnus som etter en natt nesten uten søvn ser opplagt og klar ut.

Artikkelen du linker til er bak betaling så den har jeg ikke lest, men stor takk for at du har dratt igang både innsamling og turrapport, settes virkelig pris på.

Artig å lese om litt hektiske forberedelser som jeg kjenner meg godt igjen i. Det jeg ikke kjenner meg like godt igjen i, er langtur på vinteren. Spenstig opplegg og jeg gleder meg til å henge med på neste episode. Takker og bukker!

Rart, jeg har heller ikke abonnement på BA, men linken fungerer her. Jaja, jeg skriver når jeg har tid. Neste episode kanskje i morgen.

Dag 1

Vi legger avgårde og første del av turen følger vi Bergen-Voss trasèen innover. Det er 2-3 minusgrader men blir kaldere etterhvert. Her sykler vi ganske ofte, men det er sjelden på denne tiden av året. Føret er bra og piggdekkene er strengt tatt unødvendige. Jeg merker at giringen på sykkelen er litt ute. Veldig rart, men vi stopper kjapt like etter Tysse for å «tømme litt septik». Da slakker jeg girwiren bak et par tørn og det ser ut til å hjelpe noe. Veldig uvanlig å måtte slakke wiren, men kanskje det har noe med kulden å gjøre? Nå begynner stigningen oppover mot Kvamskogen der toppen er 480 moh. Dette blir en forsmak på fjellet. Det er kaldt der oppe. Solen har enda ikke stått opp. Men forholdene er fine, det er bar asfalt og vi kunne klart oss uten piggdekk her òg.



I nedkjøringen mot Norheimsund blir det skikkelig kaldt, så det er ingen grunn til å stoppe der. Det er uansett ikke åpen bensinstasjon ennå. I Øystese derimot er Coop'en åpen, så vi stopper og Magnus kjøper seg litt snacks. Jeg finjusterer litt mer på giret og drar litt før han. Det er ganske tydelig at han er raskere enn meg; spesielt i motbakkene der jeg både har tyngre kropp og sykkel enn ham. Så hvis han stopper litt for å ta bilde eller justere bekledningen fortsetter gjerne jeg, så får han ta meg igjen.
Nå var endelig sola begynt å ta, så det ble noen lettelser i antrekket. Veldig stor forskjell på temperaturen i solen og i skyggen. Men vi er nå på solsiden av Hardangerfjorden. Planen er å ta en ferge fra Kvandal til Utne og vi tenker å rekke den klokka 10. Det vil gå greit, ser vi. Men bare 4-5 km fra fergen er det veiarbeid med kolonnekjøring og ventetid.



Når det blir vår tur å kjøre forbi arbeidet har vi dårlig tid, så plutselig må vi kjøre litt hardt. Jaja, vi rekker fergen med et nødskrik.
På turen hadde jeg med meg to små termosflasker fra Takya. De var i utgangspunktet fylt med kakao. Det begynner å bli tomt nå. Jeg tenkte ikke å ha med meg en normal vannflaske pga den ville uansett fryse fast. Men nå er temperaturen sånn at det kunne vært en idè. Det er ganske knotete å drikke av Takya'ene i fart da korken må skrus av hver gang. Som ved et under blir jeg reddet på fergen. Ved en søppelkorg står en gjenglemt sykkelflaske fra intersport. Det står «Torgeir» på den, så den er nok glemt av en lokal syklist. Takk for flasken Torgeir!!
Jeg kjøper noe bollegreier og etpar bananer på den lokale Jokeren på Utne. Så er det ca 50km inn til Odda der jeg har tenkt å spise noe mer skikkelig. Magnus kjører på luft, kjærlighet og Gel..
Innover langs Sørfjorden er det noe kaldere enn på solsiden i Hardangerfjorden, men forøvrig er det verdens nydeligste vær.

Vi sykler ved siden av hverandre gjennom bygden «Nå» når det plutselig ligger noen skarpe steiner fra noe som kanskje har vært et lite steinras midt i veien. Sånne ras er jo dette området beryktet for. Men jeg kjører rett over den største, det smeller som faen og jeg har punktert skikkelig. Ikke et lite hull som kunne tettet seg selv om jeg hadde brukt slangeløst oppsett. Nei, en skikkelig kraftig snakebite som har helt ødelagt sideveggen på mitt litt velbrukte Xerxes piggdekk. Et lite hakk ble det også i karbonfelgen. Jeg får samlet meg og finner fram en ny slange. Når jeg oppdager den ødelagte sideveggen takker jeg høyere makter for at jeg kuttet opp etpar biter fra et landeveisdekk og la i bag'en. Nå legger jeg en sånn bit på innsiden av dekket for å fordele trykket fra slangen. Det ser ut til å fungere. Det er jo sportsbutikk i Odda, men det er greiest å slippe å kjøpe nytt dekk midt i turen. Pumper forsiktig opp og det ser ut til å fungere. Etter en stund popper faktisk dekket skikkelig på plass sånn at jeg nesten ikke merker noen hump ved skadestedet. Men jeg tør ikke sette fullt lufttrykk på, selv om det hadde vært gunstig for rullemotstanden her hvor asfalten er tørr og fin.



Resten av turen inn mot Odda går greit. På et tidspunkt ber jeg Magnus kjøre i forveien og bestille en burger til meg på Bensinstasjonen i Odda. Det burde vi ha bestemt litt tidligere for jeg kommer fram få minutter etter han og må uansett vente endel på burgeren. Vi fortjener uansett en liten pause nå etter 180km utført. Tanken videre er å komme oss over Haukelifjell og trille ned til Haukeligrend der det er et hotell. Men vi venter til Røldal, 30 km lenger framme med å bestille overnattingen. Først da kan vi være sikre på hvor langt vi kommer. Det er uansett bare 10 mil til Haukeligrend nå. Men mye fjell mellom oss og det stedet da...
Ut fra Odda er det først en ganske bratt bakke. Jeg sykler her i forveien mens Magnus finner en butikk der det er mulig å kjøpe en paracet mot en gryende hodepine. Videre er det to mil langs et vann og litt motbakke opp til et lite sted som heter Skare. Her stopper jeg for å få i meg noe energi til klatringen som kommer. Magnus kommer nesten med en gang.
Her begynner altså motbakkene på ordentlig. Først er det noen serpentinere opp til E134. Der tar vi til venstre mot øst og så er det jevn motbakke. Det blir en liten pust med korlevoll skistadion. Her blir vi enige om at Magnus bare kjører i forveien om han vil. Ingen grunn til å vente på meg, jeg kan veien..
Nå kommer de første tunnelene. Men disse er fullt lovlige å sykle i. Den første er Seljestadtunnelen og så kommer Røldalstunnelen. Det er bare hundre meter vei mellom dem. I tunnelene er det mindre stigningsprosent enn utenfor. Den første ca 4-5% og den andre bare 2-3%. Og midt i den flater det og og blir nedoverbakke. Men da er vi ca 900moh og det blir fort kaldt. Mye støv i disse tunnelene så det er godt å komme ut. Det er jo blitt ettermiddag, så i Røldal sentrum er det ikke sol særlig lenge. Det er en spiraltunnell (Hordatunnelen) videre som ikke er lov og veien utenom er brøytet, så vi tar den. Endelig fikk vi bruk for piggdekkene, for nå er det veldig krevende. Heldigvis bare noen hundre meter til vi kommer ned til e134 igjen. Men det hadde vært tryggere å trille gjennom Hordatunnelen... Vi stopper på den berømte shellstasjonen der «alle» stopper. Det er jo vinterferie på vestlandet, så det er mye folk. Jeg tar en pølse og vi tar en telefon til hotellet på Haukeligrend. Men den er stengt av.. Det viser seg at hotellet ikke er i drift. Triste greier, håper de ikke er konkurs. Vi tenker litt høyt. Hvis vi kommer til Haukeligrend blir det 280km i dag og bare 250 i morgen. Det hadde jo vært fint. Men om vi ikke finner et sted å overnatte der må vi helt til rauland som er ca 50 km videre. Det er vi ikke så innstilt på. Hvis vi derimot kun drar til Haukeliseter fjellstue blir det ganske langt i morgen; over 280 km. Men da kommer vi tidlig fram, kan legge oss tidlig og stå opp tilsvarende tidligere. Det blir da en kald start, men det er fullt ut realistisk å rekke natttoget hjem hvis vi starter klokka 06 derfra. Så jeg ringer dit, og booker et rom med to senger. Tanken er også at morgendagen blir lettere/raskere da det er færre bakker. Akkurat dèt slår ikke helt til, men det kommer jeg tilbake til.
Nå skal vi virkelig opp på høyfjellet. Vi var jo såvidt opp mot 900moh mens Røldal ligger på 400moh. Så da er det bare å gire ned og tråkke seg oppover. Nå kommer de tunnelene man ikke egentlig har lov å sykle i. Jeg har jo et mikroskopisk håp om at den første har en vei utenom. Men det er selvfølgelig ikke i nærheten av brøytet, så vi må gjennom.. Stopper kjapt like før og henger opp alt av baklykter. Så begynner Austmannalitunnelen. Denne er uhyggelig, for hele tunnelen er en lang høyresving. Det betyr at trafikken bakfra ikke ser oss i god tid. Men som ved et under kommer vi oss begge igjennom uten at det kommer en eneste bil. Utrolig! En liten pust i bakken før den neste.



Det er Svandalsflonatunnelen. Denne er mye mer sympatisk, den går rett fram slik at trafikken ser laaangt frem og det er ingen problemer med å bli oppdaget av de som kommer bakfra. Stigningen er moderat, luftkvaliteten er ganske bra. Etter denne passerer vi svandalsflo kraftverk og så kommer selveste Haukelitunnelen. Nå har Magnus syklet i forveien for å sjekke ut forholdene. Det han har si er ikke så hyggelig. Først vi han bare beskjed om å snu. Men etter noe masing og trygling ble trafikkdirigentene litt mer velvillig innstilt, så da fikk vi lov til å sitte på i ledebilene. Det var altså veiarbeid i tunnelen og de slipper igjennom kolonner med ledebil foran og bak hver kolonne. Vi blir derfor stående i 20 minutt å vente på en kolonne. Så da blir det iskaldt oppe på løypens høyeste punkt 1000moh. Vi tar på oss alt av klær. Bilene kommer i grevens tid og vi får laste opp syklene og sitter på i hver vår bil. Egentlig er dette ganske latterlig. I tunnelen er det 1-2% nedoverbakke. Bilene kjører saktere gjennom enn vi ville syklet. Og arbeiderne har pakket sammen. Hvis vi hadde kommet opp en halv time senere ville det vært fri trafikk igjennom...



Uansett kommer vi oss på syklene igjen og klarer akkurat å få tilbake kroppsvarmen før vi triller inn på Haukeliseter fjellstue.

Det er mye folk der og når man sykler inn på et skisted mitt i vinterferien blir folk ganske pratsomme. Hyggelig. Her går det også greit å få syklene på rommet. Kjøkkenet er åpent til kl 20 så vi rekker en dusj og middag. Koselig. Vi får satt alt på lading. Telefonen min går i ett når vi sykler da jeg har Tracking på sånn at familie og venner kan se progresjonen. Vi har iallefall syklet nesten 250km som er min lengste piggdekketappe til dags dato.

Supert og veldig bra gjennomført. 25 mil på vinter med lite søvn og med diverse utfordringer som spiser tid står det respekt av. Veldig godt at du fikk fikset dekket, det kunne jo vært kritsisk med tanke på tidsforbruket. Rimelig langt å trille sykkelen fra Nå til Odda.

Tipper det var kos å komme fram til varm mat og seng på Haukeliseter. Takk for flott rapport, bilder og film!

Hadde vært fint om det var en liten banner på frontsiden av forumet når syklister gjør slike tiltak, så flere enn de få som dagdrømmer om sommerens eventyr får det med seg.

Takk for dette, Viggo!

Det var hjerteskjærende å se historien om Rakel.

Kreft rammer oss alle på et vis, gjennom familie, venner og kolleger, men det er dypt tragisk når så unge mennesker blir ofre.

Når det utenkelige skjedde, er det imponerende at dere fant en måte å uttrykke støtte til hennes nære, hedre minnet etter den unge korpsmusikanten du selv mistet, og samtidig hjelpe andre.

Oppfordrer alle som har glede og nytte av tråden til å støtte innsamlingen din til Kreftforeningen.

Ser at det er kommet inn seks nye bidrag (og nå nettopp et syvende ) siden tråden ble opprettet, men med snart 600 klikk, er potensialet større.

Om hver av oss bidrar med en liten sum, vil det til sammen gjøre nytte. Behøver ikke være mye.

***

Det er både gjenkjennelig og lærerikt å lese om turen.

Har flere kommentarer om både opplevelser og praktiske løsninger, så vel som spørsmål, men må komme tilbake til det.

Vet ikke om redaksjonen leser tråden, men i likhet med dine rapporter fra bl.a. Northcape4000, burde dette være grunnlag for en spennende og motiverende sak i Landevei.

Dag 2

Først litt reklame; Når vi sjekket inn fikk vi beskjed om at det var frokost kl 7:30. Det er for sent sa vi, planen er å dra senest 06. Ingen problem, vi smører en matpakke til dere!
Haukeliseter leverer!
Alarmen går kl 05 og vi står opp, spiser matpakke og gjør oss klare. Ute er det 14 minusgrader og vi skal fra 1000 til 560 moh de første 3 milene.. Etter at Magnus har gjort som Sophie Elise og funnet fram litt hvitt pulver og tømt opp i drikkeflaskene sine er vi klare. Det er bare det at alle de normale dørene er låst.... Rart. Vi kommer oss ut via en en nødutgang fra kjelleren. Og starter med litt hike-a-bike derfra til tunet.



Så kommer vi oss i gang 06:15. I starten er det småkupert til vågslitunnellen i løpet av de få kilometerne blir vi altfor varme. Så det blir en stopp med justering av antrekk. Var det så lurt da? For nå er det nedoverbakke lenge og det blir iskaldt igjen..Magnus stopper en gang til for å justere, jeg bare kjører og regner med han tar meg igjen kjapt. Men det gjør han ikke. Jeg ankommer Essoen på Haukeligrend alene. Den er nettopp åpnet, men vi trenger noe å varme oss på. Magnus er ikke kjent i området og det var bare såvidt han så meg utenfor. Det var like for han fortsatte nedover e134. Men der går ikke ruten, vi svinger av her mot Arabygdi. Det var jo her vi hadde tenkt å overnatte på hotellet, men det var jo stengt. Og meningen med dèt var jo at vi fikk motbakke i starten sånn for å få varme i kroppen. Det var en god plan, for å komme til Arabygdi må vi klatre en halvlang bakke opp til 910 moh havet igjen. Jeg drar litt før Magnus siden han er såpass mye raskere enn meg oppover. Får nå litt bange anelser for det er mye mer «vinter»oppå asfalten her enn det var på E134. Denne ruten om Arabygdi, Rauland og Åmotsdal er kortere, finere og mindre trafikkert enn E134 til Seljord, men akkurat nå sier magefølelsen at dette ikke er så genialt likevel.

Men er jeg smart nok til å lufte problemstillingen med Magnus? Neida. Vi kjører på oppover. Det er såpass glatt at bakhjulet mitt spinner om jeg tar i litt og å reise seg opp og trå er uaktuelt. Men etterhvert kommer vi opp, Listøyl heter det her. Nå er solen kommet og det er varmere etter klatring. Så vi tar bort litt klær. Lærer selvfølgelig ingenting om at det er ulurt å justere bort klær på en bakketopp. Nå skal vi ned fra 900 til 700 meters høyde. Normalt er det veldig fort gjort, men pga føret må jeg være rimelig forsiktig med farten. Og det blir kaldt igjen... Om ikke annet så holder bremseskivene seg varme Vi er nå virkelig på landet. Første stedet heter Urdbøuri. Like etter passerer vi Arabygdi. Her stopper vi litt og nyter nydelig utsikt over Totakvannet. Det er ganske eksotiske stedsnavn. Dette er ikke urbane strøk.



Veien er nå bedre og vi holder grei fart. Passere Myllarheimen, men det er nedsnødd her, så det blir ikke bilder. Vi fortsetter videre langs vannet og etterhvert kommer vi til Rauland og tar en lunsj på Sparbutikken der. De har en sånn genial disk med varm mat! Etterpå passerer vi Austbø Hotell som var et overnattingsalternativ vi kunne brukt om vi hadde hatt litt mer overskudd i går. Hvis vi hadde økt dagsdistansen til 320 km hadde det vært midt i blinken. På sommertid passer det nok fint. Jeg blir nå mer optimistisk i forhold til tidskjemaet og beregner at vi skal kunne være i oslo ca halvannen til før toget går. Det vil gi oss tid til en velfortjent kebab på en av mine favorittsjapper der.

Like etter Austbø svinger vi av til Øyfjellsveien. Da blir det litt dårligere føre igjen. Vi er nå inne på en liten del av «Around Norway»-ruten som jeg syklet i 2019 og i 2021. Ganske annerledes nå om vinteren. Men vekker likevel minner. Det varer ikke lenge, for ved Øyfjell Sag og Høvleri svinger vi til venstre mot Åmotsdal. Her er veien absolutt ikke saltet, men føret er likevel nydelig å sykle på. Vi skal så over en liten bakketopp før vi generelt sett har nedoverbakke gjennom selve Åmotsdal og helt til Nutheim. Det skal være en rask del av ruten. Jeg syklet her i fjor sommer og det var ganske deilig med billige mil.
Nå begynner det egentlig bra. Man må holde litt igjen siden det hele tiden kan være glatt rundt neste sving. Lengre nedi dalen begynner problemene. Det er i ferd med å våres. Og dermed er føret mer variert. I stedet for godt vinterføre får vi variasjoner mellom asfalt, snø og isdekke. Når det er is har den gjerne kant mot de dype kjøresporene. Dermed blir det ganske krevende å beregne hvor mye fart man tør å ha. Her kommer Magnus' dekkvalg til sin rett. Han har piggdekk med 240 pigger, mens mine bare har 140. Mine er også ganske smale med bare 30mm. Så jeg må bare slippe han og konsentrere meg om meg selv. Etter Åmotsdal øker også biltrafikken som gjør at man av og til må vike og kjøre over iskanter på ugunstige steder.
Jeg forbanner meg selv for å ha valgt denne ruten. Vi kunne helt fint ligget på E134 helt fra Haukeligrend. Måtte ha tålt litt mer trafikk og noen ekstra kilometer. Men det hadde nok gått vesentlig fortere.

Uansett så kommer vi fram til Nutheim. Derfra ser veien bar ut. Dette er gamle E134 (før tunnelen ble bygget) som er litt høyere prioritert, tenker jeg. Nutheim starter med litt klatring igjen. Vi skal fra 280 til 420 moh, så det tar litt tid. Iallefall for meg Dessverre viser det seg at veien her ikke var bar likevel. Issvullene er tilbake etpar svinger oppe i bakken. Der solen kommer til er det bra. Nå skal vi gjennom Hjartdal. Her har det ikke vært sol siden i fjor, så da er det tilbake til å være litt forsiktig. Men det er uansett mer forutsigbart enn Åmotsdal. Nede med Jokerbutikken i Hjartdal Sentrum åpner det seg og solen kommer til igjen. Da blir veien bra. Her venter Magnus også på med da han har fått et lite forsprang ned dalen.



Vi stopper ikke her, det er Sauland som blir neste sted der vi tar litt mat. Først er det 15 km på selve E134. Der er det helt bar asfalt og litt mer trafikk. Men ikke spesielt ille, syns jeg. Det går MYE fortere her så vi får en følelse av å ha kjørt inn noe av tiden vi tapte i Åmotsdal.
I Sauland er det nok en spar-butikk, så ta blir det litt varm mat. Her er det nydelig vær og faktisk litt varme i solen. Det er bare å nyte. Sykkelen min får også hvilt seg litt her.



Nå er det 160 km igjen og vi forventer godt føre hele veien. E134 følges i etpar kilometer før vi tar av til venstre. Ruten går via Bolkesjø og det er 75km til kongsberg den veien. Føler at vi er på nærmer oss. Mens Sauland er 80 meter over havet ligger høyeste punkt ved Bolkesjø på 500 meter. Dermed går det ikke spesielt fort de første milene her. Det er som en falsk flate lenge, og blir ikke bratt før helt på slutten. Så det er en litt frustrerende følelse da man må jobbe hele tiden.



Bakfra dukker det opp en fyr fra Notodden CK. Vi er visst inne på en lokal runde som blir brukt av mange. Først passerer han oss, men så tar han en pause og vi tar han igjen på Gransherad. Når han da kommer på nytt bakfra slår vi følge. Det er hyggelig å prate med en lokalkjent. I bakken før ved Bolkesjø tar han så til Høyre for å komme tilbake til Notodden. Så da er vi alene igjen. Nå forsvinner solen og det mørkner. Da blir det også kaldere igjen og vi må stoppe og ta på mer klær nok en gang. Det er jo nedoverbakke mye av tiden, så det blir lett kaldt. Magnus stikker i fra for å holde varmen. Men vi avtaler å stoppe på bensinstasjonen like før Kongsberg sentrum. Der tar jeg en pølse og han ringer hjem. Dette tar litt unødvendig lang tid, men vi kommer oss nå avgårde.

Ruten gjennom Kongsberg er helt greit og følger gamle E134. Litt kupert er det, men det går greit. Nå er vi virkelig på gang mot Oslo. Etter en liten feilkjøring ved Darbu må vi litt tilbake for å komme mot Vestfossen. Men vi finner fram. Jeg er litt irritert på kartvisningen på min nyinnkjøpte garmin explore 2 gps. Når man stopper og den går i pausemodus virker det veldig knotete å få sett kartet. Og man må av med hansker og greier for å få kontakt med den. Men jeg har bare hatt enheten i en ukes tid så jeg får utforske mer senere. Etter avkjøringen mot vestfossen var det ganske mørkt. Det var litt problematisk lysmessig. Reservesykkelen min har riktignok dynamolykt, men det er det rimelige lykten til ca 100,- kr fra Biltema. Her kommer den til kort. Magnus har flere batterilykter. Noen av disse er vanskelige å ha med å gjøre i kulda. Selv om de er oppladet viser de at batteriet er nesten tomt og kan være vanskelige å få på. Løsninger var å skru på når vi var inne et sted. En lykt som er på produserer litt varme sånn at den ikke "tror" at batteriet er i ferd med å dø. Etterhvert fikk han en lykt til å lyse skikkelig og da klarte vi oss greit.

Fra Vestfossen går det radig innover til Drammen. Det er en by jeg ofte roter litt i når jeg skal gjennom. Så også i kveld. Ruten følger sykkelveiene. Men disse er ikke brøytet skikkelig og inneholder masse is. Så vi prøver kjørebanen, men roter det til i forbindelse med masse veiarbeid. Ting tar tid før vi finner tilbake til sykkelveiene igjen som også inneholder mye veiarbeid. Vi kommer faktisk fra hverandre en stund. Til slutt finner vi Essoen ved Lierstranda som blir den siste stoppen før Oslo S.

Vi blir overrasket og litt stresset av hvor mye klokka er blitt. Jeg tviholder på telefonen når jeg skal ut på sykkelen igjen og slår den av ved et uhell. Får den på igjen og gjennopptar strava med tracking, men det viser seg at det ikke fungerer. De som følger oss tror at vi gir oss her. Det gjør vi ikke, men det er ingen tid å miste for å rekke toget vi allerede har kjøpt svindyr billett på. Bakken opp til Liertoppen har sjelden vært så lang og tung. Slik jeg husker den går det an ø kjøre opp ganske kjapt. Men ikke i dag.. Det er jeg som er tregest selv om jeg prøver å gasse litt på.
Så når vi kommer opp føler jeg at vi er bak skjemaet til å rekke toget. Jeg er mye bedre kjent her enn Magnus så jeg legger meg i front og prøver å finne et skikkelig tempo. Det er jeg vanligvis ganske god på og det går sånn noenlunde. Klarer ganske ok fart til Asker og jeg får tilbake troen på at vi rekker dette. I Asker gjør jeg ingen feil, og vi kommer effektivt gjennom. Nedover mot Holmen skal det gå fort. Men vi blir liggende bak en buss og taper litt tid igjen. Videre til Sandvika går det fint, og vi finner raskeste vei gjennom sentrum. Forbi Høvik går det litt tregere igjen. Hvis Magnus hadde lastet ruten inn på sin gps kunne han lagt mer i front. Det er litt irriterende at jeg må dra når han er klart sterkere. Men jeg kan jo veien. Vi diskuterer om vi skal safe og returnere til sandvika, men jeg mener det skal kunne gå. Så vi fortsetter. Ved Stabekk er det enkelt å følge veien, så Magnus kan dra i front. Det gjør det lettere å holde farten oppe. Jeg må styre oss gjennom Lysaker, og så kan han dra på mer. Nå ser vi at det går. Akkurat når vi trodde vi kunne slappe av dukker det opp en omkjøring på tour de finance ved Skøyen. Men vi kommer gjennom. Nå er det gode greier, ved aker brygge tar jeg styringen men blir satt ut av at noen har plassert en mengde jævlig store potteplantegreier midt i veien før rådhusplassen. Det føles som om hindre blir satt i foran oss bare på pur faen..

Jeg safer videre, vi sykler via Vippetangen i stedet for gjennom Rådhusgata som er kortere. Vi ankommer Oslo S 13 minutter før nattoget skal gå. Presis kl 22:50. Selfien foran Operaen må dessverre droppes. Vi kommer oss på Toget og tar en utenfor sovelugaren i stedet. Puh...



Vi er storfornøyd med dagens innsats. Det er forbedringspotensiale på en del ting, men alt i alt har det gått greit. Vi sjekker innsamlingen og ser at det har blitt litt penger. Og kan svare på tekstmeldinger fra de som var bekymret for at vi ble stående på Lierstranda der trackingen sluttet å virke. Vi tar en velfortjent middag og debriefing i restaurantvogna før vi finner køyene i sovelugaren. Morgenen etter er det hjem og gi doningen en velfortjent vask. Jeg ble aldri kvitt helt den upresise giringen. Det var irriterende å høre Magnus kremte noe om Di2 hver gang jeg brukte litt tid på å finne riktig gir. Så nå blir det en gjennomgang av komponentene på reservesykkelen

Fantastisk lesning og jeg må si at dere gjennomfører med stil. "Omveier" og dårlig føre, men dere bare gønner på!
Når du har 13 min å gå på, da skjønner vi at det skal ikke mer enn en trynings til før dere hadde stått igjen på perrongen.

Takk for at du delte med oss av "vinterferien" din.

+1

Kudos!

Utover at jeg er imponert over selve innsamlingen, gir rapporten meg lyst til å kaste meg på sykkelen til Bergen før snøen forsvinner

Veldig mye å gripe tak i her for alle som liker å sykle langt eller som kjenner områdene du sykler gjennom. Skal prøve å begrense meg, men får det nok ikke til.


Bergen-Oslo på vinteren i én jafs er akkurat ambisjonen å ha om man vil vekke litt oppsikt Og det var jo hele tanken bak initiativet.

Lat som jeg er, planlegger jeg en sommerlig kosetur motsatt vei, men da trolig langs fine nasjonale sykkelveier 4/5 fra Drammen og over Rallarvegen. Det blir en søndagstur til sammenlikning.


Ja, ikke sant? På siste eksotiske tur, fant jeg ut at jeg skulle ta mine ti tommeltotter i bruk for å rette opp en bremseskive siste kvelden før avgang. Landet neste dag 8.400 kilometer borte med hørbar subb


Synd at du ikke fikk brukt din nydelige Juno, men godt med et gjensyn med foldesykkelen! Den har sjel og bærer på mange historier.

Det evige spørsmålet om hydrauliske, semi-hydrauliske eller mekaniske bremser har en annen dimensjon straks man bruker sykkelen slik du gjør - på lange turer der teknikken bare må fungere. Leker selv med tanken om mekanisk oppsett om jeg noen gang får realisert drømmen om ekspedisjoner langt borte fra allfarsvei. Men siden jeg liker å gjøre ting komplisert og kostbart, er jeg redd jeg blir fristet til å brenne av sparepengene på Paul Klamper, Yokozuna eller Growtac.

Og jeg må bare si det: Etter å ha hatt det på listen i flere år, har jeg fått meg hjul med dynamo! Det føles nesten som jeg endelig er blitt voksen. Plukket nylig opp et hjulsett jeg lenge har hatt i kikkerten hos en hyggelig entusiast på Finn. Da blir det mange uker med fundering om valg av lykter og oppsett, for hverdagslig vintersykling så vel som lengre turer. Gleder meg. Kommer til å trekke på erfaringer her på forumet.


Mistenker at vi har samme Takeya Actives termosflaske, som anbefalt av Øyvind. Merk at du kan få kjøpt annen kork med tut som enkelt vippes opp med én tommel: Actives Straw Lid




Alpers har en nyttig liste med nødløsninger i Slik reparerer du sykkelen langs veien. F.eks. en sammenfoldet pengeseddel kan forlenget livet til et revnet dekk. Alpers bruker selvfølgelig den mest solide valutaen, amerikanske dollars.

Siden jeg liker å gjøre ting komplisert, har jeg på lengre turer med Tip Top Tubeless Repair Kit. En eller flere av disse lappene gir en så solid og permanent fiks at dekket kan leve mange sesonger etter lapping. Om lappene ikke er store nok, kan en dekkbit limes grundig fast med samme medfølgende lim. Fungerer om man så kjører slange eller slangeløst.

Poenget er at disse lappene skiller seg grunnleggende fra lapper for slange. Mens lapper for slange er strekkbare for å utvide seg sammen med slangen, er lappene for dekk ikke strekkbare nettopp fordi de skal holde dekket sammen og hindre at hull eller revner utvider seg.

Er inne på andre sesong med mine piggdekk med slik lapping


Det er i slike situasjoner at man får bruk for blinkende dagslysmodus, i håp om at det skaper blinkende gjenskinn i tunnelveggene og synes i svinger.

Jeg synes det er særlig skummelt at tunneler fordreier lyden av trafikken og gjør det vanskelig å vite hvilken retning en bil kommer fra, og om den er nær eller fjern.

Jeg har et par Take A Look liggende og ambisjonen er å få tatt dem i bruk i slike situasjoner. Opprinnelig tittel: Hell Yeah, I Rock a Helmet Mirror When I Ride!




Dette er et godt eksempel på at alt ordner seg for snille syklister. Alle vil hjelpe ruskete og støvete eventyrere som kommer seg frem for egen maskin med all medfølgende bagasje festet på doningen. Har opplevd liknende flere steder i verden - det er blant de beste minnene.

.
I tillegg til varme ytterklær - komprimerbar dunvest eller dunjakke er blant mine favoritter i pausene - har jeg stor nytte av Lungplus. Massiv forskjell å puste inn mild vårluft i stedet for iskald vinterluft. Har min i brillesnor rundt halsen, gjerne stukket inn i brystlomme, slik at den er tilgjengelig ved behov. Anbefales på det varmeste både for aktivitet og pauser i kulda.


Vær gjerne mer spesifikk på hvilket pulver det er som gir turkameraten din superkreftene sine


Den samme hyggelige entusiasten som solgte meg de nevnte, lenge etterlengtede dynamohjulene, kunne fortelle hvordan en langtur hadde blitt torpedert av kameratens Di2, der computer says no inntraff langt ute i ingenmannsland. Da står man der og har fått seg singlespeed. Jeg skal aldri si aldri, men foreløpig er jeg fanatisk bestemt på å unngå digitalt styrte elektriske motorer med batteri for å gjøre noe så enkelt som å vippe kjedet fra tannhjul til tannhjul. I særdeleshet på langtur.

Sånn, da fikk jeg langt inn en avslutning som burde sette sinnene i kok og sørge for at tråden lever videre hele sesongen

Takk igjen for flott rapport!

Takk for tilbakemelding. Her er stravalinkene hvis noen vil se hvordan ruten ble i detalj. Drammen ser enkelt og greit ut der, men det var det ikke..

Dag 1: https://www.strava.com/activities/8637247997
Dag 2: https://www.strava.com/activities/8644363190

Tenkte på en ting med "sykkel med på toget" Hvordan ordnet dere det med sykkelen med så liten tid til avgang. Nå har jeg ikke egen erfaring med "problemet" i nyere tid, men følte vel at den gang det het NSB, ville de helst at syklister satte igjen sykkelen på perrongen.

Skal la Viggo svare om sin tur, men det er som regel enkelt å få sykkelplass på Bergensbanen. Bestilles sammen med hovedbillett og koster opptil kr. 235, avhengig av strekning og sesong.

På sommerstid kan det hyppigere være utsolgt, men det har blitt utvidet kapasitet.

Vy har oppdatert appen sin, så det var bare å legge syklene til på billetten. Og så har de begynt å bruke noe gammelt ræl av noen vogner som har stort lasterom for syklene og gammeldagse kupeer som vi kjenner igjen fra Fleksnes:) Det er en sånn vogn på hvert tog på Bergensbanen.

To spørsmål siden jeg begynte å tenke på Rallarveg-tur etter å ha lest dette.

Når er det mulig med første tur på Rallarvegen? Hvor lenge før bør en bestille sykkelbillett for å få plass, i mai/juni?

Som regel snøfri fra juli. Egen dedikert tråd om vei og tog her: Årets stand på Rallarvegen?

Ja se det var jo bra og da skal jeg gi dem en ny sjans. Syns ikke prisen er halvgæærn heller, er vel ca det jeg har pleid å (barnebillet) betale på Nor-way Bussekspress
Jeg bruker gjerne tog, men har tidligere gitt opp uforutsigbarheten om du får med sykkelen eller ikke, etter at du selv har kjøpt billett. Vy har kanskje skjønt at de trenger alle de passasjerene de kan få.
Jeg taklet de gamle sovekupeene når jeg var yngre og greier det nok i dag også, bare jeg får med meg sykkelen så er det greit for meg.
Takk for svar begge to,,,,,

Artig å se at dere syklet via Arabygdi og Rauland, Jeg er selv oppvokst i Haukeligrend, så jeg kjenner godt til forholdene i området.

Det er veldig fint der, har syklet gjennom etpar ganger sommerstid. Men jeg undervurderte nok føreforholdene vinterstid. Men vi kom da igjennom så det var ingen krise