Bo sammen under samlivsbrudd

Spør for en venn.....

Det blir et samlivsbrudd da den ene parten ikke lenger elsker den andre, mens den andre er knust.
Hus skal selges, eiendeler fordeles osv. Så er det fellesferie. Salgsprosessen settes ikke i gang før i august. Imellomtiden skal paret bo sammen som "venner". De deler fortsatt seng, men de er nå som to fremmede.

Den parten som vil ut av det syns det går greit, men den som er forlatt er rådvill og klarer ikke helt vite hvordan oppføre seg. Hvordan forholde seg til situasjonen når det ikke lenger er et forhold, samtidig som alt er som før minus intimiteten. Pluss rom for sørging. Alt settes på pause når man bor sammen.

Noen her som har vært i en liknende situasjon hvor de hadde noen "regler" for å få dette til å fungere? Hva kan man forlange/ønske av den andre part i tiden man bor sammen men ikke lenger er et par?

Been there, done that.

Jeg tok med tingene mine og dro på kort varsel, er det slutt så er det slutt.
Hvis samboeren min nå sa at hun ville flytte ut så hadde jeg forventet at en ny leilighet stod klar og ventet.

Dele dobbeltseng med en som er så drittlei av deg at forholdet må avsluttes ? hallo, det faller på sin egen urimelighet

Her er det ikke akuelt å flytte ut før bolig er solgt og nytt er kjøpt. Blir fort september/oktober vil jeg tro. Heller ingen utroskap så vidt jeg vet.

Jepp. Siden jeg i utgangspunktet er interessert i relasjoner så tåler jeg veldig godt å være søppelbøtten. Syns det er interessant med tilknytning og reaksjonsmønstre mellom relasjoner.

Bare annerledes når man selv står opp i det. Da er det ikke så lett å tenke klart. I dette tilfellet "spør jeg for en venn"

Jeg tenker, og ville forventet, at den som vil ut av forholdet finner seg et annet sted å sove. Det trenger ikke være ute av boligen, men et annet rom. Kjøp en ekstra madrass, seng eller sov på sofaen. Den som blir dumpet må få rom rundt seg og ha et fristed.

Avgjørelsen om samlivsbrudd synes foranledniget av diverse hendelser over tid, om jeg ikke tar helt feil?

Det beste er vel da å opptre uten emosjoner, dvs. forrretningsmessig, hvis man har eierskap til bolig og annet sammen.

Vil vel tro at det beste er at en av partene, inntil fordeling av aktiva er utført, finner seg et annet sted for sin "døgnhvile", som det hetere på advokatspråk.
Beste løsning ar nok få sin nye livssituasjon erkjent, og se perspektivene for seg selv videre.

Har vært gjennom et par slike hendelser i livet, hendelser av moderat økonomisk art for meg, da jeg har hatt det meste av aktiva. Og kvinnelige statsborgere fra andre europiske land, Tyskland og Nederland, involvert. Det har vært litt sårt i starten, men det går over. Over tid leges alle sår, sies det. Selv om jeg knages litt av det ennå, mange år i ettertid.
Den som har initiativ finner nok nye løsninger for sin livssituasjon.

.

"spør for en venn"

Kanskje spørre en reell venn av denne "vennen" i stedet for å søke tilfeldige anekdotisk begrunnede erfaringer på et offentlig tilgjengelig forum..?

Det er min mening og undring her.

Det er jo greit å få gode råd fra andre som har erfaring. Altså praktiske råd, ikke "terapi". Hva er rimelig å forvente, hva fungerer, hva fungerer ikke osv.

Bo sammen frem til felles bolig er solgt høres ut som en perfekt måte å ødelegge flere måneder på for den som ikke ville ut av forholdet.
Dersom det ikke er felles barn inne i bildet ville det beste vært at den ene flyttet ut.
Dersom det ikke er mulig, dra på separate ferier, og tilbring minst mulig tid sammen.
Dersom det er felles barn inne i bildet blir det straks mye mer komplisert, og de må finne en god felles løsning

Ikke vært oppi det selv, men tenker at den som vil ut, må ha forståelse nok til å gi den som sørger litt rom og plass. Den som sørger bør være ærlig på at dette er krevende. Bør man sove i samme seng? Har man et rom man kan få inn en grei seng i perioden? Intimitet vil trolig gi den som sørger håp om at det kan snu, ikke lurt.
Kan man sove hos familie/venner i perioder og evt bytte litt på så man får avstand?

Lest litt på nett om denne situasjonen. Mange som anbefaler at man splitter livet helt selv om man bor sammen. Omtrent egne hyller i kjøleskapet, ikke spise middag sammen, ikke se på tv sammen, ikke fortelle om dagen sin, hvor man skal osv, og iallfall ikke dele soverom. Minst mulig kontakt. Det syns jeg kanskje er veldig unaturlig, men relasjonen trenger jo noen nye, klare grenser.

Barn, men ikke felles. De skal jo også bo i situasjonen annen hver uke.

Tror det kommer an på den sørgende personen. Hvis sorgen er stor kan nok en slik kunstig deling i et par-tre måneder hjelpe på sorgprosessen. Så kan man heller prøve å finne tilbake til en god vennskapsrelasjon etterhvert. Akuttfasen er jo akkurat det.

Men dette er veldig personavhengig, relasjonsavhengig og ikke minst den sørgende parten kan ha vansker med å se nytten av en slik separasjon.

Et tips kan være en time hos par-terapeut(helst psykolog som har det som emne), sikkert ikke uvanlig at par som prøver å skilles som venner får råd hos en profesjonell part. Mange av de private helseforetakene tilbyr slik, og ventetiden slike steder er gjerne kort.

Ingen erfaring med problemstillingen, men vil tro at den ene part vil lide i de kommende månedene, og sannsynligheten for en dramatisk avslutning øker med ukene som går.

Hmm det var smart det med en terapeut. Ikke tenkt på det som aktuelt etter at bruddet er et faktum. Det er jo verdt pengene. Spesielt hvis man skal bo sammen i 2-3 mnd til.

Uansett, det er så mange ukjente faktorer begge parter bringer med seg i et forhold, så vanskelig å ha fasit på hva som er optimalt for hvert enkelt par. Likevel var det greit å få tipsene deres. Og ja, er vel egentlig den sørgende part det meste henger på når den som vil ut er et helt annet sted i prosessen, og har en helt annen aksept.

Hvorfor skal man bo sammen 2-3 mnd etter et samlivsbrudd? Høres ut som en svært krevende løsning for begge parter. Det vil være meget normalt at den ene parten flytter ut umiddelbart, og da gjerne den som ønsker å gå ut av forholdet.

Fordi begge trenger en bolig, og det er ikke lett å finne seg noe midlertidig til man har solgt og kjøpt.

Så vanskelig er det vel ikke? Er vel mer at de har tatt et valg av ulemper med å bo sammen vs kostnad med å leie noe.

Jo, sant nok. Så mye logistikk og penger.

det er fort gjort å selge en bolig med sentral beliggenhet, men å finne seg ett nytt sted som man har lyst til å bo ett par år kan ta lang tid

Da min eks droppet bomben om at hun ønsket en annen måte å ha familie på, så var det jeg som endte opp med å flytte ut og hun som beholdt huset. Jeg var litt lei av å bo i enebolig med alt arbeidet som fulgte med. Hun var veldig glad i hagen.

Siden vi har felles barn, så endte vi opp med å samarbeide for å finne en ny bolig til meg som ville fungere i den nye familiesituasjonen med 50/50-deling. Avstand til skole var viktig og det skulle være mulig for sønnen vår å komme seg fem og tilbake for egen maskin med tiden. Han er tretten nå.

Fra det ble bestemt at vi skulle skilles, til jeg flyttet ut, gikk det vel en to-tre måneder. Den tiden endte opp med å positiv ved å samarbeide om å finne ny bolig til meg og vår sønn. Vi gjorde det dessuten veldig enkelt for oss selv ved å beslutte at oppgjøret skulle ende opp med omtrent samme gjeldsgrad for begge av oss. Dette for at vi begge skulle være i stand til å økonomisk tilby den samme hverdagen for vår sønn.

Heldigvis kom jeg over et boligprosjekt kun 4 km unna, så kjøp av ny leilighet for meg gikk relativt smretefritt og jeg fikk bruke god tid til å flytte ut. Så, løsningen for oss var samarbeid og at vi begge svelget noen kameler og bare gjorde jobben. Jeg bestemte meg for å ikke går rundt å være trass og sur og hun bestemte seg for å ikke stresse med å få meg ut av huset.

PS: Jeg sov på gjesterommet i denne perioden og vi er nå gode venner.

Høres jo ut som en god løsning. Får både bearbeidet og bygget opp en ny form for relasjon for barnets del.

Men så lenge man ikke har barn med eksen er det unødvendig med fremtidig vennskap. Hvis bruddet ikke er gjensidig så er det vel å be om at noen blir lei seg før eller siden. Det er jo ikke noe gøy å feks se at eksen får seg ny kjæreste osv.

Erfaringen min er at det ikke er farlig å bli lei seg og det at man ikke fortsetter å være venner i fremtiden behøver jo ikke bety at man blir uvenner.

Uavhengig av eventuelle egne erfaringer, en strøtanke: Noen sa gjesterom, hva med campingvogn ?

Dette her var egentlig veldig godt sagt.

Har samme erfaring som Juffe. Det hjalp vel kanskje at det ikkje var dårleg stemning som var hovedårsaka, meir mangelen på det den eine eller andre vegen

Hva vil det si at dere sitter igjen med samme gjeldsgrad? Betyr det at hun feks har en bolig til MNOK 10 og 40% gjeld (dvs MNOK 6 i egenkapital) mens du har en bolig til MNOK 5 og MNOK 3 i egenkapital?

Hun satt igjen med en bolig som var litt høyere taksert enn min og vi hadde omtrent lik restgjeld. Som begge kunne betjene. Om det riktige begrepet er gjeldsgrad er jeg litt usikker på. Jeg tar dog selvkritikk for å trekke inn et tema som tråden ikke handler om.