Tja, vil jo si at det er en forenkling av sannheten, men det er jo noe i det at man vil finne den posisjonen man sitter relativt balansert og ikke ødelegger armene for å holde seg oppe. (merk at dette er når man sykler i normalt tempo, ikke mens man sitter helt i ro)
Som regel finner man et sweetspot ved å flytte setet litt frem eller tilbake hvor man sitter ganske stødig - blir man stadig nummen i nevene på tur kan det godt hende at det trengs en liten tweak.
Men jo mer aerodynamisk man sitter jo lenger frem vil man gjerne sitte for å hindre at man får press på skrukken og knærne i brystkassa, og jo mer vekt blir det på armene, så på et punkt så kommer man ikke unna å måtte trene opp kjernemuskulaturen og skruldrene/armene til å ha litt vekt på seg.
Man ser jo det på de proffene som satser på brudd eller peising i front og sitter aller mest aerodynamisk - de vinkler gjerne setet fremover så mye de får lov, og da kan man bare glemme å slippe styret uten å falle fremover
