Vil du helst være overbiked eller underbiked?

Så rett, så rett. (scroll oppver )

LarsB

Skal faktisk forsøke meg på singlespeed i år. Fordi man kan.

Men ett sted går grensen for meg, og det er ved motor.

Waaaat!

LarsB

Litt masochisme må til iblant. Men kjører ikke fullstendig SS-følelse™ helt enda - skal teste litt forskjellige utvekslinger på kassetten jeg har, samt beholde grov gaffel (mest fordi den ikke kan senkes lenger enn 150mm)

Lykke til.

Min erfaring er at man må kjøre masse singlespeed for at det skal flyte. Jeg har ikke gjort det de siste årene og nå er det bare slitet tilbake og ikke godfølelsen. Jeg har strengt tatt ikke hatt den etter omtrent når bildet over ble tatt på terrengsykkelrittet i 2017.
Men sykkelen er like fin. Og kanskje enda mer underbiked enn tidligere.

Lykke til
LarsB

Singlespeed er gøy og man blir bedre til å sykle! Etter at jeg bytta til singlespeed på jobbsykkelen som jeg bruker hver dag har jeg blitt mye flinkere til å sykle med høy kadens. Har også en Colnago stålracer som er perfekt til å sykle i 30-40 km/t i timen og da spinner det greit fort rundt og man får god styrketråkk i kneikene. Blir etter hvert god på å få maks fart inn bakkene, opp og tråkke, bite tenna i sammen i slutten av bakken og over bakketoppene (hvis bakkene er veldig bratte).

Har lyst å bygge en HT til sti, lenge siden sist. Lykke til!

I forhold til mange jeg treffer på blåsti i Østmarka og andre marker rundt Oslo har jeg stort sett vært underbiked. Av flere årsaker har jeg hatt Scott sykler de siste 10 årene og da forskjellige Spark og Genius modeller - fra Spark RC til Genius 27,5Plus. Spesielt etter at Spark kom med 120mm foran og bak mener jeg disse syklene er veldig kapable til det meste. Jeg har lenge ønsket meg en sykkel midt i mellom Spark noe jeg tror jeg får i nye Spark med 120/130 og fine vinkler.
Pinglete og såklart alt for mainstream og ukult med Spark for mange her inne men til mitt bruk er det topp. Nettopp bruken er jo ganske forskjellig selv om mange snakker om det samme terrenget. Selv har jeg det vanligvis ikke fullt så travelt som tidligere, men stopper ikke på alle bakketopper for å dytte i meg bamsemums eller prøver crux 11 ganger for å klare de. De gangene man har det litt ekstra travelt som feks i TSR er det også blinkskudd.

Når det ikke en litt lett Spark med axs, wattmåler osv. koser jeg meg glugg med en Cotic stålhardtail med 140mm framme.

I år blir jeg enten underbiked eller overbiked. Rittfulldemper 100mm, samme som de to siste årene, og motorsykkel med 150/140mm blir årets terrengsykler. Tror det blir gøy med motorsykkelen da:-)

Akkurat passe biked for min del til Oslo sykling er nok en kvikk stisykkel med 120mm vandring foran og bak. Hadde Spark for etpar år siden, syklet fortere med den i f.eks Pioneren enn jeg klarer med rittfulldemperen.

Overbiked (på sti) inntil i fjor hvor jeg skjønte at jeg egentlig sykler bedre og mer gøy på en 140/140 enn en 170/160 eller hva det var på slutten (Slash)
Så da ble det å droppe Slash-streaken og gå for en Fuel EX. Har en Supercaliber som rundbanesykkel med hev/senk (den er bare stakkarslige 100/60 men supergøy med hev/senk)

Helt klart underbiked.

I 2015 eller 2016 ble det enduro istedenfor rundbane for min del, med dertil sykler med vandring som har strekt seg fra 140 til 170mm, men har alltid hatt en hardtail i tillegg.
På hjemlige stier har dermed hardtailen blitt brukt på 8/10 turer, fordi det for meg er rett og slett mye mer gøy med en lett og leken sykkel enn en (i mine øyne) dorsk og "trygg".
Gjerne også som singlespeed.

Nå som en ikke har tid (prioriterer) å være med på enduroritt lengre, har den grove sykkelen blitt byttet ut til fordel for en XC-type med dertil vandring(120)

Glemte å svare på det egentlig trådstarter spurte om. Helt klart underbiked. Bedre å ha hjerte i halsen på tur ned enn å ha en overbiked sykkel bortover og oppover. I tillegg må man være mer "på" med en underbiked sykkel da dårlige linjevalg får større konsekvenser, mye læring i det også

Jeg anser det som underbiked, men det er kanskje å overdrive, for med grov gaffel foran så er det lite som ikke kjøres. Etter noen år på hardtail har jeg blitt mer og mer glad i å sykle uten demping bak, fordi jeg føler at jeg blir teknisk mye bedre. Hver gang jeg ellers ville blitt sittende på rumpa så må jeg opp og jobbe. Bruker mye mer av kroppen mer aktivt og får trent mye på vektfordeling og holde trykket riktig på riktig sted gjennom svinger og tekniske partier. Men det er jo deilig med nordmarkssofa i blant også...

Har slått meg til ro med en Østmarka-futon. (120mm Ripley AF) Denne funker overraskende bra i grovere terreng enn vandringen tilsier (er dere ikke snart lei av å høre det om Ripley, Rascal og andre downcountry-sykler?). I løpet av våren skal jeg også få på en DVO Topaz for å stramme den opp litt i hekken.

Den store forskjellen ligger i geometri, bremser og dekkvalg, ikke i mm vandring. Og på dekkvalg har jeg også gått ned i grovhet - det er moro å kjenne litt på oh-shit følelsen i bytte mot bedre rulleegenskaper og kvikk respons.

edit: Jeg anser meg selv som perfect-biked i Østmarka og Gullia, underbiked i Fjørå og Nesbyen.

Ripley og Rascal er jo ekte stisykler, overhodet ikke downcountry-sykler :-)

Riktig. Ranger, derimot, er en DC.

Jeg har jo stikk motsatt tanke, å komme seg til toppen av, eller finne, en drømmenedkjøring for så tenke "shit, her burde jeg hatt tykkere dekk, litt mer bremser og mer nedover-sykkel" er nesten et mareritt :-)


Opplevde det senest(kanskje for siste gang) på Granca, der 1050g dekk ble for spinkle... men ble valgt fordi det skulle lette klatringene. Resultatet ble innkjøp av 1200+ dekk...sykla likevel 6000hm på ei uke, det meste på sti :-)

Men det blir alltid kompromiss, sykkelen skal kunne komme seg opp også.
Men terrenget avgjør.
Min stisykkel er blant annet med på 35km Kråkerøy-runde, 7 timer i fjellet rundt Røros(uten de store nedkjøringene), laaaangtoppturer i Storlidalen med stort fokus på nedover, og nå sist 20mil, 20timer, 6000hm på 4 dager på Granca. Hver topp jeg er på, så slipper jeg tenke på utstyr og om det holder... en dropp innafor min komfortsone, jeg kan kjøre den.

15kg ink pedaler og verktøy.
160 foran og 137 bak.

Alt med sykkel er hvilket kompromiss du velger, være seg vekt, dempertype, dempervandring, geometri, demperoppsett, giring, dekk etc. Hadde noe vært kanon på alt, hadde vi jo ikke hatt segmenter, men "terrengsykkel". Det var noe vi hadde på 80-90-tallet, der man hadde én sykkel som var like rævva til alt.

Joda, men de er vel hakket mindre i vandring enn førstevalget for stisykkel for mange (de fleste stisyklister) for inntil tre år siden?

Om jeg bare skulle hatt én rigg (haha per dags dato) ville jeg endt opp i 130/140-ish land på 29". Med min gamle 140mm Stumpy kunne jeg være ganske over/under ved å bytte dekk/hjulsett. Var ganske perfectbiked i lokalmarka, litt stusselig på Nesbyen, og noe dorsk til TSR.

Men har sett grisekjøre begge to til ganske heftige nedovermaskiner... kontra "downcountry"

Joda, men de er stisykler med kortere vandring, ikke xc-raketter med litt lenger vandring(downcountry).
Tåler mer enn downcountry, litt mer fokus nedover... altså bygget kraftigere.

Men de kan jo bygges lett også, selv om jeg ser flere Rascal bygget som "enduro" enn som xc-sykler, litt som Canyon Spectral 125 egentlig. Bare at de heter noe annet.
Men kan jo hende at mine øyne ser mer på de som er bygget skikkelig, framfor "lettvekterne" også :-)

Men å sette de to der i "downcountry" boksen er å undervurdere dem.

Underbiked er valget mitt. Etter at jeg har blitt gammel og feig er det sjelden at utstyret har vært begrensningen min. Jeg har de siste årene hatt stisykkel (150/140) og rittfulldemper (110/100). På generell stisykling der snitthastigheten ærlig talt for de fleste av oss er ganske lav, har det vært mest gøy med lett og snerten sykkel. Litt lavere hastighet nedover, men mer lekent og gøy, synes jeg.
For 2022 bytter jeg to til en og går for downcountry med stidemping (Pike / CCDB). Jeg tror det blir knall!

Jeg har gått fra overbiked til underbiked. Kanskje ikke like underbiked som andre her inne men på det flate Østlandet hvor jeg bor så synes jeg 150/140 var litt mye sykkel og gikk over til 140/120. Er veldig fornøyd med valget, det eneste negative er at jeg har en rygg som savner litt mer demping bak til tider, spesielt i perioder hvor jeg sykler mye. Er godt mulig jeg går tilbake til overbiked igjen, kanskje allerede denne sesongen. Men det er ikke fordi jeg trenger mer sykkel.

Apropos downcountry. Det er jo et relativt nytt begrep. Jeg har også oppfattet Ripley, Revel, Tallboy osv som downcountry sykler. Altså lette, kortvandrede sykler som likevel har gode nerroveregenskaper. XC sykler på steroider. Måtte derfor google dette.

Nå har jeg en litt annen oppfatning. Slik jeg leser artikkelen så er downcountry rett og slett rittfulldempere som er biffet opp med lengre gaffel, senkepinne, bredere felger, kraftigere dekk, kortere stem og bredere styre. Er dette mer riktig?

Ja, i min bok hvertfall.

StiKompis har kjøpt en DownCountry fra annerkjent produsent... problemet er at den er produsert som xc-maskin, fokus på vekt(lettest mulig, lager, stivhet, alt), bare litt "mer" på utstyr... ergo tåler den mindre, viser det seg, fordi de innbyr til mer trøkk nedover, men er ikke bygd for det. Kompis må fikse sin, og selge, den holder ikke. Skal kjøpe seg stisykkel med kortere vandring isteden.

Tilsvarende mengde vandring fra typ Ripley og Revel("folk" sykler jo enduro på Revel Rascal jo!!), ikke samme problem...de er bygd som stisykler, bare med litt mindre vandring.

Kjøp sykkel som passer til det terrenget du liker å sykle mest...Noen ganger vil du være over eller under biked anyway. Jeg er jo egentlig overbiked på carbon grussykkel med 32mm Continental GP 5000 når jeg kun sykler landeveistur. Underbiked med samme sykkel med Riddler 45mm på sti med røtter. Overbiked på min Meta TR på mye stier, men det betyr at jeg kan ta hojen til Åre, Lenzerheide og Finale Ligure uten fare for å knekke deler og lemmer. Down Country føler jeg faller litt mellom to stoler. Tråkker nesten like bra som en XC sykkel og er nesten like bra som en stisykkel nedover.
Kortvandret stisykkel er litt det samme, veier ca det samme som en stisykkel, kan kjøres hardt, og så går det så fort for at man ønsker seg 20mm mer demping?

Hva er det konkret som har blitt ødelagt?

Ramme: Kulelager og slarke flere steder, flekser, foringer i demper som slites prematurt.
"Lett" 120mm Sid, holder ikke.

Kan hende geo inviterer til mer enn ramma/sykkel er designet for, er lett å tenke.

Jeg må si at jeg ni av ti ganger vil foretrekke å være underbiked. Det meste av vanlig stisykling blir vesentlig morsommere da, synes jeg. Man trenger mindre hjelp fra gravitasjonen for å få opp farten nok til å hoppe og leke. Grove sykler til vanlig skogssykling kommer kanskje til sin rett i noen få prosent av tiden man er ute i skogen, mens med en kvikkere sykkel er man kanskje i trøbbel en liten prosentdel av turen.
Jeg ville valgt sykkel som gir meg mest glede og mestring i den største delen av syklingen. Dette på bekostning av maksfart i grove røyser, eller økt dropp/hopp-kapabilitet i de spesielle anledningene.
Hva som er under- og overbiked vil variere avhengig av terreng og ferdigheter så klart. Sykler man i Hafjell eller i Nesbyen vil en DC-sykkel kunne begrense en del moro. Sykler man mye småkupert sti i Østmarka i Oslo vil en grov, fjærdempet endurosykkel stjele mye moro.

Jeg sykler min Epic Evo på skift med div andre sykler, men siden sommer 2020 har den gått ca 500 mil. Lokale stier, samt en del herjing i Kongsberg-traktene. SIDén var første gen, og fikk nye lowers ila noen uker på reklamasjon. Siden det har jeg kun hatt 1 vanlig service på demper og gaffel, ingen andre problemer utover å rive et par dekk pga kløning samt en kjedeeksplosjon.

Sikkert mange som kjører hardere enn meg, men er vel ca 90 kg ferdig lasta, og har ikke holdt mye igjen. Main pivot lagre på Stumpjumperene jeg har hatt holdt ikke veldig mye mer enn 3-400 mil, så allerede en forbedring

Det er forskjell på å gjøre det, og å drømme om det. Jeg "føler" mange kjøper en sykkel som er tilpasset drømmen om at de skal bomse rundt i bobil halve året og seile i sakte fart sidelengs høøøyt over åre mens kul, intens musikk spiller perfekt synkronisert.

Mens virkeligheten er at man rekker en tur i helgen, og etter at ungene er lagt en gang i uka om huset er reint.


LarsB

Nå hører jeg med en gang at du jobber i bank. Ikke ødelegg drømmen vår om jakten på «stoke»