Hvem sykler lengst og mest i Norge?

Hvis man som amatør uten resultater å snakke om trener mer enn tredve timer i uka så kan man lure på om hva som egentlig er drivkraften.

Tom Stensaker er jo en kjent figur man kan skjele til med sine 10.000km på ski hvert år - hva er egentlig greia og er alt som det bør være ?
Blir litt det samme når en er i full jobb og har familie, er det gleden over å være ute som er styrende eller blir det en virklighetsflukt fra forpliktelser med familie og andre trivielle gjøremål ?

og ja, jeg vet at noe av dette kan forklares med god tidsplanlegging og at disse får tid til mye mer enn oss vanlige dødelige

For meg er ingen av de 5 ovennevnte eksempler ekstraordinært langt.
760 timer er det veldig mange syklister som ligger på, både aktive veteraner og mosjonister. For slett ikke tale om hva de som konkurrer i Norges Cup landevei bruker av timer. (25-ish om uken)

Jeg er spent på hva Henrik definerer som langt.

Det er jo dette som er bra med at de skal skrive en artikkel, da får man kanskje svarene på dette.

Av de som er nevnt så lå vel lista på rundt 25k km/år. Det skulle vel også være snakk om amatører, så NC-ryttere blir vel da litt utenfor..?

Semi-proffer i NC er vel en annen idrett?
Her snakker vi om folk i full jobb som sykler 600-700 timer i sesongen, ikke i året.

Journalistisk tror jeg uansett det ligger mye gull her.
Poenget er jo ikke bare å sykle lengst mulig, men at det er en historie bak.
Å sykle 10 mil før barnehageåpning hver dag er ikke helt ordinært.

Det mangler ikke på amatørsyklister (både i Norge og i utlandet) som er åpne om hvordan de har brukt, og bruker, sykling for å komme ut av, eller forebygge, mentale problemer. I sommer mener jeg det var et sykkellag bestående av rusmisbrukere som syklet Nordkapp - Lindesnes. Sjefen for Oslo Dawn Patrol, Hans Flested-Jensen, fronter ofte sykling for mental helse på Instagram.

Så, altså: At sykling (og annen fysisk aktivitet, uteliv, osv.) brukes for annet enn ren sykling, gjør det vel ikke nødvendig å stille spørsmål om «alt er som det bør være», i et tonefall det er enkelt å lese som negativt (altså «virklighetsflukt fra forpliktelser med familie og andre trivielle gjøremål»).

Kanskje er det nettopp tiden de bruker på sykkelsetet (eller på hyppige langturer i skog og mark, og legger man til litt pendling blir det timer og mil av sånt) som er årsaken til at livet ellers er kurant, og at de har overskudd til vanlige forpliktelser.

Har man behov for eskapisme i hverdagen, og det er vi vel mange som av like mange årsaker som vi er ulike mennesker har, kan jeg knapt tenke meg en sunnere virkelighetsflukt enn den kombinasjonen av fysisk aktivitet og naturopplevelser som sykling gir.

Hadde man skrevet ut sykler, BIBs og joggesko på blå resept, tror jeg faen meg den psykiske helsa i Norge hadde fått seg et positivt oppsving, noe noen av disse superamatørene for alt jeg vet er gode eksempler på.

Det blir spennende å lese historiene om disse supermenneskene, uansett motivene de har for å tilbringe så mange timer på sykkelsetet, og siden jeg akkurat nå er halvveis igjennom Norges vakreste sykkelturer av nettopp Alpers, er jeg ikke i tvil om at dette blir fin lesning.

Sånn! Bare en liten digresjon, og så skal jeg ikke spore av trådens faktiske tema ytterligere.

Jeg kjenner Tom godt, han er simpelthen dønn ærlig: Jeg liker å gå på ski, såpass at jeg ikke vil gjøre noe annet.

Han er like aktiv om sommeren også, på den tiden av året sier han at han bare liker å være ute i skogen. Han er seg selv normal - men trolig ingens andre liv.

I denne sammenheng er Norge i en ganske ulik kategori enn mange andre land jeg har syklet i, også store sykkelnasjoner. Om en sykler mye i Norge og ikke har resultater, blir det ansett som rart eller svakt. Det å sykle mye simpelthen fordi en bare liker å sykle, blir ofte sett litt ned på.

Det er litt vanskelig å tolke hva du tillegger utsagnet ditt, men det høres ut som det anses som noe litt negativt. Det er helt greit at du mener det, og jeg får bare beklage om jeg misforstår.

Jeg kan ellers bare snakke for meg selv - for min egen del handler sykling/langrenn/løping/fotturer/hytteturer utelukkende om å gjøre noe jeg liker. Jeg liker dette langt bedre enn å jobbe, besøke svigermor, besøke søsken, lese bøker, oppdatere meg på politikk, small talke med naboen, gå på kino osv osv - og prioriterer det deretter. Det er nok av de som har forsøkt å henge det på knaggen for virkelighetsflukt - men å plassere seg selv i miljøer og situasjoner en ikke liker for å unngå v«virkelighetsflukt», det blir for meg veldig rart. Jeg vil heller definere det som virkelighetsoppsøkende.

Så får det heller være at jeg er treg på ski.

Tom Stensaker har nok litt andre prioriteringer enn folk flest og han har nok selskap av en del andre. Ikke alle prioriterer overtid for å få råd til en ny Rolex

For deg Alpers som er journalist så må det jo være ett spennende tema og grave litt rundt i. jeg regner med at du får en del artige begrunnelser på hvorfor folk prioriterer slik de gjør.

Kan sende det til deg på PM

Det er godt du har skrevet mye av det samme som jeg mener Flamini, så slipper jeg.
Noen mener mye sykling er sykt imponerende, mens jeg mener det ofte bare er sykt.
Vi har også her i familien trent/syklet veldig mye. Totalt til sammen 1200t i året fordelt på mor og far som mosjonister.
I grunnen ikke bare positivt, jeg vil heller kalle det egoistisk. Heldigvis er vi nå av karusellen, og kan begynne å gi litt tilbake til venner, familie.og unger.
Har opplevd og sett mye som ikke er like bra fra enkelte som har gått inn i sin egen boble med syklinga.
Så jeg er nok like nysgjerrig som andre på å få vite drivkraften for alle disse timene på sykkelen som mosjonist.

Synes der er bra at man sykler mye om man er glad i å sykle jeg. Noen jobber 50 timer i uka og noen jobber vanlig arb.tid og sykler 10 - 12 timer i tillegg.
Selv har jeg 2 små barn, vanlig arb.tid (ish) og har rundt 10t i uka året rundt. Har én dag i uka med langtur (rundt 4-6 timer, og ellers kortere turer på kveldstid når unga har lagt seg. Litt pendling i tillegg.
Kunne ikke sett for meg et liv uten en stor dose sykling.
Som Alpers nevner, noen prioriterer kinobesøk, lesing, byliv, henging med venner (dette gjør jeg på sykkel) , etc, mens noen prioriterer friluftsliv/ski/sykkel.

Ca 10 timer ser jeg også er mulig med barn uten at det går utover alt annet (dvs nå som jeg har tvillinger er hver eneste tur en seier). 10 timer får man greit ved å få en langtur og ellers sykle etter barna har lagt seg. Er når man dobler dette det vil gå utover noe (når man har små unger)så sant man har en vanlig jobb.

Selv er jeg ikke så fryktelig imponert når folk med små barn sykler 1000 timer +, men hver sin smak.


I en slik artikkel så må man nok fort opp i 20000 km++ og 1000 timer ++ for å finne de mosjonistene som trener mest.

Idrettslig bakgrunn og motivasjon for å sykle i tillegg til alder og livssituasjon hadde vært kult å lese om hos intervjuobjektene. Det er mange som trener mye fordi de digger sykling og heller ikke sykler ritt.
Selv har jeg 2 små barn, og 5 timer i uka er lett å få til. Langturer gidder jeg ikke å prioritere når barna er 1,5 og 5. Lever fint med å være en dårlig/middels B på zwift.

Men når han driver med det der "gå 5 km på en snøflekk på 2x5m" på slutten av sesongen, da er det vel hovedsakelig en annen motivasjon enn skiopplevelsen som driver ham? F.eks. det å komme seg ut i naturen, eller å nå et vilkårlig lengdemål han har satt seg.

Det blir jo lett å dra paralleller til rullesykling, tredemølle osv., men da er jo poenget å holde formen vedlike, ikke at det er noe særlig gøy.

Jeg synes det er topp at folk har forskjellig motivasjon for å sykle. At noen klarer å klemme inn 750 timer med små barn er jo veldig av hengig av hvordan familien er skrudd sammen. Har man kone som sitter drit sur alene hver kveld og i helgene går det kanskje ikke lenge før syklisten får frie tøyler annenhver uke eller må sette av langhelg med barna innimellom. Men det er masse eksempler på foreldre med hver sine interresser som unner hverandre å dyrke greiene, legger til rette for deling av tid og utnytter tiden sent på kveld og før hanen galer. Selv får jeg lettere "lov til" å svi lengre økter fremfor mange korte. Jeg ligger over 4 timer i snitt pr økt igjennom året men det er dessverre altfor få av dem til å ha noe på denne listen å gjøre, barn er heller ikke noe issue lengre. Hos oss skjer det ikke mye med 15 åringen før kl 12 :-)

Jeg tror det er så enkelt som at det ligger motivasjon i det for ham - selv om det virker veldig rart for andre. De gangene jeg har møtt ham når han går frem og tilbake ved Oppkuven er han jo like glad som når han går på Spålsveien i to meter snø.

Tipper de aller fleste synes det er rart når jeg er ute på 2-3 timers kveldstur i regn og 2 grader. Siden jeg hverken trener eller samler på km så tror jeg at jeg liker det.
Samme når jeg og den faste langturkompisen er på time 12 på langtur og begge har vondt i ræv, bein, rygg og vilje. Allikevel liker vi det på en eller annen syk måte.

Ingen herinne syns det er rart
Til gjengjeld syns jeg det er rart når andre menn sitter og glor på fottball hele dagen lørdag og søndag!

Helt enig. At favorittlaget spiller virker å være en unnskyldning som trumfer over alt. Det virker som om det er ganske bred aksept for å sitte inne i to timer+ for å en helt vanlig seriekamp.

Samtidig ser vi det som helt normalt å se RVV eller Paris-Roubaix i sin helhet for å forstå utviklingen av løpet. Det bør være aksept for å prioritere egen tid så lenge det ikke går utover andre.

Jeg tror denne/disse artiklene vil bli interessante, spent på hva som trigger de mest ekstreme og hvordan de prioriterer.

Vel, hvis dere i sykkelmiljøer får hoderystende tilbakemeldinger over tid brukt på sykkelsetet, kan dere bare tenke dere hva sånne som meg - som ikke kjenner særlig mange syklister, får av tilbakemeldinger. Her blir selv en 3 mils pendlerøkt til jobb sett på som det reneste vanvidd, spesielt hvis det ikke er sommer og sol, og tilbakemeldingene på Facebook etter at jeg i fjor sommer la ut bilder og beskrivelser fra langturer hvor jeg var på sykkelsetet 6 om morgenen i helgene, og tilbake etter 10-15 mil i god tid til lunsj, gjorde at jeg nesten følte folk trodde jeg var moden for snarlig innleggelse.

Men i virkeligheten er følelsen av øde landeveier og soloppgang før andre rekker å stå opp, eller stillheten og dyrelivet man opplever i marka på denne tiden av døgnet, nesten ubeskrivelig herlig.

Det er jo som dere sier snakk om prioriteringer. Det er f.eks. veldig få som synes det er rart dersom man binger et par sesonger med Sopranos på en helg, selv om de færreste setter vekkerklokka på ringing for å gjøre det, og starter man på sykkelsetet klokka 6 en lørdag, er jo halve turen gjort før vanlige folk (som ikke er småbarnsforeldre) spiser frokost.

Trikset når man har familie og sykler mye er også å sykle når man kan. Eksempler fra min hverdag er f.eks å sykle til/fra familiebesøk, sykle til/hjem fra hyttetur, en kvikk totimers i skauen om kone og unger skal på besøk til noen. Ellers kan vi fort holde på til 12-1 om kvelden/natta om det er en lang kveldstur. Kone og unger har uansett lagt seg, så kan bare gønne på litt til ;-) Og ellers ha alt klart så jeg kan dra ut på en tomtimers når unga er i seng og allikevel rekke serie/film med dama.

Hva med å bare akseptere at ulike husholdninger har ulike prioriteringer?

Jeg er fotballinteressert småbarnsfar og kjenner ganske mange godt over snittet fotballinteresserte i samme situasjon. At det er bred aksept for å sitte inne hele helga og glo på ballspill stemmer bare ikke, det finnes selvfølgelig unntak men de fleste må nøye seg med å se på favorittlaget.

Om man følger et engelsk topplag og ser alle kamper(som man selvfølgelig ikke får til) utgjør dette kanskje 80 kamper/150 timer ila et år, det utgjør ganske lite av treningstida til en ivrig mosjonist.

Etter jeg fikk unge har jeg et mål om 400 timer sykling/år, dette er vesentlig mer krevende å få til enn å få sett nevnte ballspill. ballspill kombineres gjerne med ungepass etc, å se en hel fotballkamp uten forstyrrelser forekommer mer eller mindre ikke.

Edit: Det er jo ganske selvmotsigende i seg selv å snakke om aksept samtidig som man drifter et forum som ikke tillater bruk enkelte ord

Jeg tror bare det var en refleksjon over at mange "vanlige" folk synes det vi ihuga syklister driver med er rart, samtidig som de bruker mye tid på å se ballspill. Det synes vi er rart :-P
Det skal sies at i tillegg til 500 årlige timer "moving time" på Strava så ser jeg jo alt for mange sykkelritt. Dog er det fleste på opptak, med unntak av klassikere og andre store ritt ;-)

Jeg aksepterer fullt ut at folk har forskjellige prioriteringer. Noen synes det er rart å sykle 10+ timer i uka, andre synes det er rart å prioritere fotballkamper på TVen.

Jeg tviler ikke på at du aksepterer det, men jeg synes bare det blir feil å skulle si at alt mulig er rart. Eller som det ble antydet over her, at noe må være "feil". Hvor "akseptert" ulike hobbyer er avhenger nok mest av hvor vanlig det er, når alt kommer til alt har alle de samme utfordringene med tidsbruk osv.

Det stemmer ikke at alle har de samme utfordringene med tidsbruk osv. :-)
Jeg jobber 12-13 dager pr mnd, (full stilling), det nærmeste jeg kommer å ha ansvar for andre individ er robotstøvsugeren. Denne tråden har vært en vekker for meg, jeg bør trene mer! Det er et hån mot dere andre at jeg ikke bikker 6-700 timer pr år. Har trent styrke idag tidlig, stikker ut på skitur nå straks.
Ser frem til å lese artiklene når de kommer.

Og herlige 999 timer og 8 minutter trening loggført på Strava i fjor. Jeg hadde erget meg grønn på at jeg ikke fikk tatt 52 minutter ekstra, men det er sikkert bare meg

som enkelte har nevnt lenger opp i tråden så kan trening være terapi for plagede sjeler

når enkeltpersoner tar med seg kost i skogen for å feie snø til skiløype så ser jeg for meg en person med tvangstanker som trenger profesjonell hjelp,
det har ingenting med skiglede eller naturopplevelser å gjøre. det å gå frem og tilbake i timesvis på en 25meter langt skispor vitner om sykdom

jeg har hatt ett par alvorsord med den oppvoksende generasjon i huset som har brukt utrolig mye tid på å "game", tviler meget sterkt på at det er så mange her på forumet som bruker like mange timer på sykkelsetet som sønn brukte foran PC'n. det ble en tapt kamp for meg og sikkert mange andre fedre og mødre

Jeg vil tro at Alpers' største utfordring blir å ta den ubehagelige jobben med å si at noen er ute på tur - i dobbelt forstand. regner med at det sikkert kan pakkes inn på mange måter

Tja. Ultrasyklisten Ian Walker er den som har satt ord på det. Han er i tillegg psykolog av yrke.

"Nobody talks about the ecstasy. People who take part in sport spend a lot of time talking about what they do, but they never seem to discuss the most interesting part of it. We’ve all read, and heard, so many words on the pleasures of winning contests, of being crowned the top athlete of the moment. And perhaps there are people who can use these occasional and fleeting moments of triumph as motivation for the years of grind that are necessary to reach the top of their game. Good luck to them. More astute sportspeople get closer to the truth when they say that what really matters isn’t winning, but rather the love of the athletic process: the day-by-day focus on improvement, on watching the numbers get steadily better through deliberate and painstaking work, on controlling what you can control and letting the results fall however they will. These wiser souls say that victory is little more than a by-product of a perfectly executed training plan and race-day strategy. They note that the true goal is nothing more than performing to the best of your ability while under pressure. But they still don’t talk about the ecstasy. They don’t talk about the pleasure – the perfect, unalloyed joy – of running down a mountain trail and watching your own body dance over the rocks and roots as though controlled by a far better runner than you. All those hours of practice allow your legs to think for themselves, seeking out the ideal line, the perfect footfall, always several moves ahead of your sluggish mind. Your waking self is shocked when it sees your foot land exactly on the fragment of safe ground between two loose rocks, and all it can think is: of course I stepped there! How could it have been otherwise? This thrill of controlled motion can also be found on a bicycle. I pity you if you have never experienced it. If only I could make you feel the awe that can overwhelm you as your body and your bike begin to intertwine. I have gasped aloud in delight as I felt myself relax into the frame, my muscles and bones becoming inseparable components of the machine that thrills across the tarmac beneath me. There is a sensation of the divine as you realise that your legs could not, in any conceivable universe, be pushing in more perfectly timed circles than they are now. This state of sublime connection – of flow, as it is known to psychologists – is only there for those who work for it. It is the athlete’s great secret, the true reward for the hours of dedicated practice. It is only when all the focused repetition has turned the activity into second nature that your body can shake off your mind and perform its magic while you watch astonished, like a passenger on somebody else’s journey. And these moments are mercurial. They never come when you summon them – they appear at times of their own choosing. Often they last for mere seconds before the strings are cut and you fall back into the usual, mundane relationship with your body. When this happens, it is the same sense of bereavement that we feel upon waking from a dream with the realisation that we can never recapture the freedom and delight of a moment before. I thought I could fly, but it wasn’t real! For that reason, when these moments of physical connectedness arise, you hold onto them like a butterfly in your fist. And, on rare occasions, the instances of ecstasy last longer. I well recall the time when I was riding my bicycle alongside a Norwegian fjord at the end of a 4300-kilometre race from Italy to the northernmost tip of Europe. I won that race, but the greater reward was to be granted three whole hours of feeling unimaginably connected to the act of physical motion. As the still, dark waters slipped by on my right, a playground for the shadows of the clouds that skittered overhead, and as white reindeer grazed along the roadside to my left, I thrilled as I realised that the perfect state of being at one with the machine was not going away. Every motion of my legs was timed with picosecond precision, the power transferred seamlessly from my body to the road by the wheels that emerged beneath me like an offshoot of my own flesh. And that feeling lasted… and lasted… and I feel such gratitude for the experience. That, perhaps more than anything else, is why I do sport. This feeling of connection is the ultimate reward for all the work – made all the sweeter for being meted out with maddening irregularity. And, fickle as the experience is, I know that I would never find it at all if I didn’t work so hard to look for it. You have to do something difficult to get it."

Utdrag fra boken "Perfect endless circles".

Mvh
Viggo

Nominerer Thomas Thorn. Kjernekar fra Åsane CK.

https://www.strava.com/athletes/10895193

Thomas logget 951 timer på sykkelen og 122 timer løping i 2021