2000-metere uten klatring?

Finnes det noen god oversikt over 2000-metere i Norge der klatring, i ordets rette forstand, ikke er nødvendig?

Evnt. noe stilsvarende som beskriver hva som kreves for de ulike toppene? Er også villig til å kjøpe bok/bøker om nødvendig. Det er neste sommer som så smått er i planlegging allerede.

Denne bør vel besvare det meste https://www.bokklubben.no/reiseskil...n-helgesen/produkt.do?produktId=19518004

Problemet med en slik liste er at «hva som kreves» er veldig subjektivt. Selv setter jeg grensen for når det trengs tau ved «snubler du så dør du» mens mange andre setter grensen ved «mister du taket så dør du». Det betyr at jeg ikke liker meg på smale fjellhyller med mange titalls eller flere hundre høydemeter rett ned, mens andre synes det er helt udramatisk. Så lenge de har en flat halvmeter å gå på så plages de ikke av hva som er nedenfor.

Så det er mange «enkle» topper i guidebøkene som jeg synes er noe drit å gå på fordi de definerer «enkel» som «ikke teknisk», mens jeg definerer enkel som «trygg». Resultatet er vanligvis at jeg blir med opp, men jeg koser meg vesentlig mindre på toppen enn de andre i følget, fordi jeg allerede gruer meg til å passere «det stedet» på veien ned igjen. Mine favorittopper er de som krever utholdenhet. Det skal være langt og høyt og gjerne bratt slik at det er tungt, men ikke bratt så det er skummelt. En av de siste jeg har tatt var Høgronden fra nordsiden og den var perfekt for meg. Den krevde innsats men det bratteste partiet gikk i en renne som gjorde at det ikke føltes eksponert.

Godt poeng hvordan dette defineres, men jeg er nok også i større grad å definere det som "trygg". Har også en på 11 som er i økende grad lysten på å være med, men for meg er det litt ekstra stresselement, selv om han ikke virker å være særlig utrygg eller plaget av noe som helst.

Anbefaler boka til Morten Helgesen, den gir mye god informasjon om toppene og turene. Den graderer alle toppene for vanskelighetsgrad fra 1-5 stjerner via normal rute. I kartene i boka markeres klyvepunkter med gul varseltrekant og (mer eller mindre) klatrepunkter med rød varseltrekant.

Alle 2000m-toppene i Norge har vært gått uten tau og sikringer, men det er nok 10-15 topper de aller fleste ville foretrekke sikring. Ofte krever det større omveier også om man ønsker å unngå sikringsbehov. Om man også vil unngå (mer eller mindre) eksponert klyving vil jeg tippe at det er 100 topper som ryker ut av lista.

Ellers kan også peakbook.org anbefales, der ligger mye av den samme informasjonen som i boka til Helgesen, men også med turrapporter fra brukerne.

På Dovre (har hytte der) er det flere 2000+ere som egentlig bare er en diger haug. Men ofte er det _langt_ inn til foten. Svånåtindan, Skredahøin er good bets. Sjongshøin har veg helt til foten, men er bare 1954.

Som esv nevner er selve bibelen den som Morten Helgensen har skrevet. Der er alle 2000m toppene med en primærfaktor på 10m og beskriver hovedruter og alternative ruter sommer og vinter.
https://www.ark.no/boker/Morten-Helgesen-Norges-fjelltopper-over-2000-meter-9788299701389

Det er fint å ha med barn på 2000m topper, min datter har vært med meg siden hun var 6 år og er nå 11 år. Det har blitt rundt 20 topper, 2 av de på ski. Det er mange topper som er enkle å gå å trenger hverken klatring eller klyving.

Fra Valdresflya kan du ta mange enkle 2000m topper, litt lang anmarsj bare. F,eks kan du få med deg en 8-9 topper om du går over Rasletind og toppene langs Kalvehøgdi. Høgdebrotet er også en veldig fin og trygg skitur og man kan gå videre over til Steinflytinden og Tjønnholstinden (luftig om man går på ryggen), men her må forholdene vurderes om vinteren. Ellers er jo Galdhøpiggen og Glittertind enkle turer. Kyrkja er også en fin tur, ikke noe vanskelig med enkel klyving, men er ganske luftig på toppen. Loftet er lett tilgjenglig fra veien på tur over til Sognefjellet, anbefales om vinteren. Store Smørstabbtinden fra Krossbu er nok noe mer krevende, ikke luftig, men mye løs stein. En fantastisk utsikt mot de andre tindene rundt breen. Det eneste fjellet rundt Smørstabbreen som ikke krever at man beveger seg på bre. Veslbreatinden og Storbreatinden er enkle topper fra Krossbu, fine også på ski. Ellers har du Fanaråken, med mulighet til å overnatte på toppen. Her har du fantastisk utsikt til Skagastølstinene om været tillater det. Samme med Store Soleibotntind, enkel tur blant alpine nabotopper Her kommer du tett på Store Ringstind, Austbotntind, Dyrhaugstindane og Skagastølstindane.


Mye å velge i, dette er bare noen få! God tur!

Hvorfor 2000 meters toppar? Jag ser ikke helt poängen med att bry sig så mycket om höjden når det ändå är så pass lavt. En topp på 1000 m vid kusten byr också på många höjdemeter och fin utsikt som ett eksempel. Men hvis man vill vara i Jotunheimen er det väl ett ok kriteria.

Kan ikke hjälpa dig mer än att peakbook ofta er en bra kilde och att jag tycker att det ofta er vansklig att förstå hur farliga och skumle toppar är. Det är så subjektivt och bra information savnas ofta (men peakbook kan vara bra där å). Tror man trenger att kalibrera med en del turer innan man förstår hur det är. Lätt klyving kan for eksampel vara brant klättring med stora grep men med rimeligt stora konsekvenser är min erfaring.

Är själv också skeptisk till att gå lite mer avanserade turer med barn. De skulle antagligen klara det utan problem men ekkelt att ha det ekstra ansvaret eftersom ting faktiskt kan gå riktigt dåligt.

Som en parantes. Att samla på toppar enligt ett objektivt kriteria som de allra flesta listerna på peakbook är tycker jag ikke fungerar så bra. Blir oftast så många mindre intressanta toppar med på listene samtidigt som man kan missa finna toppar.

Du har jo også 10 2000m-topper i Rondane der ingen krever klatring og man kan ta flere på samme tur. Det er jo "populært" å ta alle i løpet av 24 timer, men da krever det at man går ryggen over fra Veslesmeden til Storesmeden og videre til Troll(Sag)tinden. En lettere travers er fra Digerronden til Høgronden, her får du med deg 4 2000m-topper. En annen lett "travers" er Storronden til Rondeslottet, her får du med deg 3 2000m-topper.

Hvorfor 2000-meter topper egentlig?

Mulig jeg har gått glipp av noe , men jeg har liksom aldri forstått fasinasjonen av 2000-meterstoppene i Norge.
Ofte veldig folksomt, og langt fra de fineste toppene.

Se f.eks.
Galdhøpiggen som er 2469m, men normalt startsted ved Juvasshytta gir jo kun 669 stigningsmeter på hele turen,
og det er jo den kongolinja over breen i 'sesong'
(Hvis du ikke vil krysse breen kan du starte fra Spiterstulen som ligger på ca 1100masl)
Snøhetta er jo på 2286m, men er fortsatt kun på 820 stigningsmeter.
Glittertind på 2464m starter ofte fra Glitterheim, så nå snakker vi om faktisk 1064 stigningsmeter!

Litt klyving må jo turene ha, men det trenger ikke å være eksponert.
På Sunnmøre, og rundt Tromsø finner du mange topper med over 1000 stigningsmeter.
Det er ikke så folksomt, og de eneste byggverkene du finner på toppen er en liten varde, og kanskje en turbok hvis du er heldig.


Siden det finnes utallige lister over 2000-meterstoppene i Norge, finnes det også en oversikt over stigningsmeterene for de normale rutene?


[edit] Var det ikke i fjor at de 23 Hurrungane ble besteget på under et døgn.
Det vil si i snitt 326 stigningsmeter per 2000-meterstopp.

Hvorfor tar jeg 20 armhevinger før jeg legger meg?
Hvorfor prøver jeg å sykle minst 5000 km pr år?

For meg handler det om å sette meg mål, mentalt forplikte seg for noe målbart og avgrense utvalget.
Jeg gir meg ikke på 19 armhevinger, men er fornøyd med 20 og vet at jeg slipper å ta 21. Dermed er det lettere å beholde rutinen. Hvis målet var å "Ta noen armhevinger før jeg legger meg hver kveld", ville jeg trolig ikke beholdt rutinen.

På samme måte er det lettere for meg å komme meg ut på tur hvis jeg vet om en 2000-meterstopp jeg ikke har vært på, enn om jeg bare skulle gå opp på en topp.

Jeg trenger noen selvpålagte "regler" for å ha selvdisiplin. Kanskje er flere som meg

Hver enkelt må finne ut hva man blir motivert av, men jeg liker nok best fjell som har fin utsikt, gjerne til et område som jeg ikke har sett før. Så da kan jeg enten se på områder som jeg vil dra til og så velge toppturer, eller bare se på toppturer jeg syns ser fine ut. Hvis man har en liste og stryker ut etter hvert, så trenger det jo ikke være 2000-metere og listen kan til og med utvides. For eksempel så syns jeg Store Ringstind på ski ser fantastisk ut, til venstre i bildet:

(fra https://peakbook.org/no/tour/209594/Store+Ringstind.html)
Toppen ser heftig ut på avstand og ligger i et fantastisk landskap, men er ikke spesielt vanskelig så lenge forholdene er ok. En mye kortere og mindre heftig tur var Forollhogna, men den var fin og toppen stikker seg ut.

Hvis man vil komme seg litt mer rundt og til andre områder og topper enn 2000-metere, så kan både primærfaktor og sekundærfaktor være alternative parametere: primærfaktorliste på Wikipedia, sekundærfaktorliste på Wikipedia

Lykke til og god tur :-)

Har lite samma tankar som både olip och Tgabriel.

Tror dock det har en del med hvor man bor. Jotunheimen och Rondane med sina 2000 m toppar ligger relativt nära østlandet. Hvis man bor i andra delar av landet kan man kanske i närområdet finna andra naturliga lister att plocka toppar i frå. For eksempel 235 smultringar i Trollheimen över 1000 m.

Tycker väl också att det finns tillräckligt många intressanta toppar i Norge for att folk flest ikke trenger en objektiv lista att gå efter.

Fordi det ikke finnes mange 20.000-meter topper i Norge?
Jeg for min del sikter mot 200-meter topper i fravær av 2000-metere i nærområdet.

Mennesker har nu en gang en trang til å kategorisere omgivelsene. At denne kategoriseringen er arbitrær spiler liten rolle, sålenge den er enkel å forstå for de fleste.

Jeg vet kun om Olympus Mons, og Equatorial ridge som er over 20'000 meter, og det stemmer at ingen av de er i Norge,
men jeg vet ikke om noen som har besteget dem.

Hvis én må ha en liste så ville jeg gjort noe lignende.
Enten i nærområdet, eller funnet meg en plass som du liker som base.
Med et utgangspunkt her i fra så ville jeg sett på alle toppene rundt. Det kan være avgrensning i distanse, eller kun kommune.
Da kan du jo si at du har besøkt alle topper over 1000 meter i x kommune.

(Det er for meg hva intensjonen av en liste er når det kommer til toppturer. Noe du kan skryte av, som andre lett kan forstå.)
(Mange sier jo de har vært på Galdhøpiggen, men det er ytterst få som sier noe om hytten på toppen, den enorme køen over breen., eller at det kun er snakk om 600 stigningsmeter.)

For meg funker lister bra som motivasjonsfaktor. Før om årene så telte jeg kun 2000-metere, men så oppdaget jeg at det fantes fine fjell som var lavere også. Og ikke minst, det er et skikkelig eventyr å bare gi seg selv en geochallenge og se hvor den fører. For tiden har jeg to prosjekter;

I fjor begynte jeg med kommunetopper, noe som tar en til alt fra flotte fjell med utsikt, til for eksempel en helt anonym tyttebærtue inne i skogen, en halvmeter høyere enn omgivelsene (Ås kommune). Det fine med å samle kommunetopper er at jeg vet at jeg kan slappe av. Jeg kommer aldri til å få en komplett samling, siden de fleste ligger alt for langt unna. Null stress altså.

Det andre prosjektet startet jeg på i år og håper på å bli ferdig med i løpet av vinteren. Jeg skal besøke alle høydepunkter i Bærum kommune som er registrert i N50. Så langt er 119 av 140 i boks. Det er altså enten trigpunkter (typisk et rør i fjellet på det høyeste punktet) eller terrengpunkter, som kan være hva som helst og trenger ikke en gang å være det høyeste punktet på en kolle/ås/fjell. Ofte er det punkter som er satt med fotogrammetri, uten at noen faktisk har vært ute i skogen og målt det opp og dermed ligger punktet et sted dit ingen stier går. Jeg har etter hvert blitt ganske god til å bushe og viktigst av alt, jeg har oppdaget nye fine steder i nærmiljøet som jeg ellers aldri ville ha kommet til. Så N50-punktsamling anbefales.

Nå styrer jeg ofte unna de mest befolka stedene, men om man velger å gå fra Spiterstulen blir turen en helt annen, i tillegg får du med Keilhaus Topp og Svellnose. Jeg var med på motbakkeløp de 2 årene det ble arrangert fra Spiterstuen, tungt nok med i underkant av 1400hm. Det finnes heldigvis mer en en vei til en topp. F.eks Gaustatoppen som er utrolig kjip tur om man går normalveiene til topp. Men om du starter f.eks i Rjukansentrum og går nordvest ryggen til toppunktet møter du mest sannsynlig ingen på turen før du er på toppunktet. Fra toppunktet og til hytta og videre normalveiene møter du horder med folk.

Tycker att Galdøpiggen som Norges högsta topp er noe de flesta bör få med sig. Oberoende av hur många som är där och längd på turen. Når jag var där var vi nästan helt alene. Tycker också att mycket folk kan vara helt ok ibland.

Fra mitt perspektiv tycker jag det verkar lite väl restriktivt at i Norge mest bry sig om 2000 m toppar. Det är ikke speciellt högt och man missar en väldigt massa områden och turer.

Det stemmer vel ikke? Sunnmøre, Romsdalen, alt nord for Dovrefjell?

Jeg var heldig og fikk min første bestigning av Galdhøpiggen fra Spiterstulen via Svellnosbreen. Det føltes som litt mer av et eventyr enn å gå i lementog over Styggebreen.

Förstår ikke vad du menar och vad som er missförstått. Hvis man mest bryr sig om 2000 toppar missar man ju alla de områdene som du tar opp och en massa andra områden.

Forstår nå, trodde du mente nordmenn flest stort sett brydde seg om 2000 m topper.

Ser dette med 2000-metere er diskutert, og mine to første poster til sammen danner grunnlaget for dette egentlig. Personlig er jeg ikke så opptatt av akkurat dette, men tatt høyde for der jeg bor og tilbringer flest feriedager, så faller det seg ganske naturlig. Men det aller største elementet er det å ha med seg et barn eller to som har gryende interesse, og da blir det en motivasjonsfaktor for disse. Når smaken på fjell- og toppturer er på plass, så forventer jeg at det fokuset også vrir seg.

Ikke "Ringstind", men "Riingstind", med 2 i-er.

På eldre kart, og hos personer boende i regionen, kalles tinden Riingstind. "Riing" og "ring" er ikke helt det samme.

En nobrainer i Kartverket maltrakterte mange eldre navn på kart i landet i forbindelse med en ny kartserie, for mange år siden, om det er uvitenhet, eller ønske om å modernisere navn vet jeg ikke.
Har tatt opp saken med Kartverket, men vet ikke om jeg har fått gjennomslag for å beholde eldre stedsnavn.

https://digitaltmuseum.no/011015256...unheimen-austabott-soleibotnt-riingstind

Jeg har funnet mange helt urørte bærområder på denne måten. Det er rett og slett for kronglete, og langt for normale bærplukkere, så det er alltid bær å finne der


Det blir en annen sak når man prøver å få barn hektet på turer. Da må det jo gradvis økes, og en 2000-meter med veldig lav stigningsmeter fra startpunktet kan være god motivasjon i starten.
Normalt når jeg tar barn med så tar jeg også kikkerter med, så kan vi sitte på toppen og speide etter nye ruter. Vi har funnet mange fine ruter på denne måten, og det blir ikke bare meg som ønsker å gå ruten.
Med barn så må du ikke være sta, toppen trenger ikke å være målet for turen, så ikke vær redd for å snu hvis du oppdager at barnet helt har mistet motivasjonen; fjellene vil være der i morgen også.

Om navnet Riingstind:

En tolkning kan være:
https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.c...norsk=5&nynorsk=+&ordbok=nynorsk

Oppslagsord Ordbokartikkel
ri

I ri f1 (norrønt hríð)
1 åtak, brå smerte eller sinnsstemning
angstri / føderi / hosteri / få ei ri
2 kort stund
ei lita ri / ei god ri ei noko lang stund
3 periode med hardt vêr
frostri / uvêrsri

For meg er tolkning 3 mest rimelig.