Syk forelder som leker med livet

Dette er et noe sårt tema, men trenger andres tanker rundt dette.

Har en mor som har kols, grad 4. Etter en runde i koma og et par måneder på intensiven for 3 år siden sluttet hun å røyke. Har bodd hjemme med tilgang på oksygenbehandling, men vært inn og ut av intensiven i kortere perioder. Hun har så dårlig pust at hun ikke klarer å sitte oppreist særlig lenge, og problemer med å prate.

Her for leden hentet sykehuset oksygentilgangen hennes fordi de kunne se på prøvene at hun har begynt å røyke igjen. Dette gjør hun i smug. Ingen som kjøper røyk til henne, hun bestiller selv og får det levert på døra.

Som pårørende er det utrolig slitsomt for dette er et langt selvmord, satt på spissen.
Andre i familien er bare oppgitt og sier hun har tatt valget selv og vi kan ikke gjøre noe mer. Hun er utmerket klar over konsekvensene og jeg tror hun skammer seg siden hun gjør dette i smug.

Jeg klarer ikke akseptere situasjonen selv om jeg skjønner at det er det jeg må. Hun velger dette selv, og vi vet alle hvilken vei det går. Samtidig er det så utrolig vanskelig å sitte på sidelinjen og se på hva som skjer.

Noen som har gode råd? Legen har tidligere sagt at vi ikke skal mase om dette da hun vet hva hun gjør og det stresser henne at vi maser om det.

Blæææh....

Allmentilstand er såpass svekket at en enkel infeksjon kan ta livet av henne uavhengig av om hun slutter å røyke eller ei.

Jeg har vært i sånn ca dine sko med min far og min anbefaling er å sette pris på alt som er bra uten å på noen måte moralisere.

Takk for svar. Ja, du har rett, men det er fryktelig vanskelig å forstå valget hennes for hun har vært avhengig av oksygenen. Men tydeligvis mer avhengig av å røyke.

Jeg har vært i nøyaktig samme situasjon med min mor, med den forskjellen at hun ikke var i stand til å holde sigaretten selv, så pappa holdt den for henne. Dette ble han etter hvert så lei av at han klarte å overtale henne til å tygge nikotin-tyggegummi i stedet. Dette tilfredsstilte nikotin-fysen hennes. Men om dette er noe bedre for KOLS-en vet jeg ikke. Etter hvert sluttet mamma også med nikotin-tyggegummi og var røykfri de siste 3-4 årene av livet.

Vi prøvde også røykeplaster for mamma, men det fungerte ikke. For avhengigheten hennes krevde at hun måtte gjøre en aktiv handling for å bli tilfredsstilt. Det å putte en tyggis i munnen og tygge erstattet det å få sigaretten mellom leppene.

Du kan jo prøve å finne ut om nikotin-tyggis er like skadelig som sigaretter og om det også diskvalifiserer for oksygenbehandling?

Det at hun røyker i smug trenger ikke å være at hun skammer seg. Kanskje hun bare ikke gidder å få kjeft av familien?

Men når alt kommer til alt, så må man også akseptere at mennesker man er glad i tar valg man ikke er enige i. Samme hvor vondt det kan gjøre. Personlig endring må komme innenfra.

Jeg vil tippe at det er blandingen oksygen-flamme/gnist/glør som er den store bøygen her. Man skal ikke ha mye ekstra oksygen på "frifot" før enhver liten gnist gir katastrofale branner.

I mine nære bekjentskapskrets har jeg lignende erfaringer med folk som har diabetes og alkoholisme, og forsåvidt røyekere også.

En ting er å skjønne sammenhengen med sykdommen man har, en annen ting er det å ta det innover seg at man korter inn livet. Jeg er rimelig bitter over hvor korttenkte enkelte er når jeg ser dødelig utgang i lav alder.
Nok grining

Hvor gammel og oppegående er moren din ?
Skjønner hun at røykingen vil gjøre KOLSen værre og at hun korter inn livet sitt samtidig med at hun forverrer helsesituasjonen ?

Til hennes forsvar, jeg ser at enkelte har ekstreme nikotin abstinenser og sliter tungt med å slutte.

Hvis hun ikke er dement så er hun ansvarlig for egne valg - så får du heller være ett godt eksempel for dine barn

Dette trenger ikke bare være slik sykdom av ulike arter av avhengighet, jeg har en mor som bokstavelig talt murer seg inne - men forventer å bli inkludert. Litt farlig å kalle det påtatt angst, men det virker å være siik da det også er situasjonsbetinget. De siste årene av livet med barnebarn kastes bort, samtidig som det klages på at det ikke skjer - det skal jo alltid "bli bedre".

Mamma er 73 år. Ja hun skjønner det. Hun har grad 4, og har ligget på intensiven noen ganger, også i koma.

Hun har vært røykfri i 3 år før hun nå begynte igjen og sykehuset tok fra henne oksygenen.

Men er jo hennes valg. Bare frustrerende å stå på sidelinjen, og samtidig er jeg sint for at hun utsetter oss for dette. Ikke at hun er syk, men at hun forverrer situasjonen.

i den grad det er en trøst, jeg kan forsikre deg om at det er flere enn deg som er i tilsvarende situasjon.
desverre

Trist, men godt å vite at det ikke er bare meg.

Jeg har en bestemor som er 93. Hun har fått litt vondt i kroppen og spurte legen om hun burde kutte ut å drikke vin på fredager. Fikk streng beskjed om at hun ikke fikk lov til å kutte ut, men nyte den tiden hun har. Søte Besta..

Har ikke samme alvorlige problem, men når min voksne mor tok opp røyking igje så spurte jeg rett og slett om hun syntes at barnebarna skulle oppleve så lite tid med farmor som mulig var det bare å kjøre på med røyk så det gikk raskest mulig. Den var nok litt tung å svelge.

Hun har astma og kols men ikke i nærheten av like alvorlig som din mor. Denne passer nok ikke alle men jeg var vel rett og slett dritt lei opplegget rundt røykinga. Hadde også noen år i forveien mistet faren min brått og uventet så det var nok en liten joker her.

Lykke til med overbevisingen. Ikke lett uansett det der.

Denne traff meg. Har vært gjennom (nesten) det samme selv, det er helt jævlig og du har min fulle sympati.
Mamma røykte som en svamp, og klarte ikke å slutte selv etter hun var på randen av hjerteinfarkt (det ble oppdaget på kontroll, måtte "bare" blokke ut en åre).
Alltid tusen dårlige unnskyldninger på hvorfor det ikke passa å slutte.
Legg til sittestillende livsstil, alkohol og mye fet mat, så har du oppskriften på et kort liv.
Prøvde alle innfallsvinkler for å få henne til å legge om livsstilen, men når hun ikke var innstilt på å endre noe selv, så får man ikke gjort noe med det utenfra heller. Hadde et håp om at hun skulle få motivasjon til å ta seg sammen når hun fikk barnebarn, men det skjedde heller ikke.
Enden på visa? Hun døde brått av hjertefeil i en alder av 53. Og jeg er fremdeles bitter, fordi jeg føler hun ikke prøvde hardt nok.
Så, det var dagens peptalk herfra. Antagelig ikke det du ville høre (sorry)

Vanskelig å gi gode råd her, men sånn av egen erfaring, sørg for å ikke ha noe usagt, så du ikke blir sint og bitter som meg.
Og ta vare på deg selv oppi situasjonen, ha gjerne noen "upartiske" utenom familie å snakke med,
erfaringsmessig er det ikke alltid så lett å dele vonde følelser om familiemedlemmer med de man har nærmest.
Send evt. en PM om du vil ta en sykkeltur med en sint og bitter hobbypsykolog som veit hva du sliter med

Dette er jo et minefelt i alle slags relasjoner. Å røyke seg i hjel, søple til psyken med sosiale medier, droppe trening for å tåle alderdomsforfall bedre.

Min strategi er å ikke bry meg, men samtidig være tydelig i min posisjon overfor konsekvensen. For det første skal jeg ikke bestemme over andre voksne mennesker. For det andre handler det opp oppmerksomhetsøkonomi, hvor jeg må prioritere hva jeg engasjerer meg i. Har du røyket eller spist på deg sykdom, har ikke jeg oppmerksomhetsøkonomi til å prioritere konsekvensene følelsesmessig eller praktisk.

Åh, det er så godt å lese det dere skriver. Takk Utrolig hva vi kan få ut av forumet. Ikke rent lite heller.

Jeg klarer jo ikke slutte å bry meg, selv om jeg ikke er enig i hennes valg. Jeg får bare være der når hun trenger meg. Men jeg må få lov til å være litt sint selv om jeg ikke uttrykker det.

Mulig jeg missforstår, men tenker du så klinisk i forhold til din egen mor? Jeg vil alltid blande meg inn følelsesmessig og prøve å påvirke mine foreldre på samme måte som jeg sier i fra/oppmuntrer til annen atfred hvis min voksne datter skulle begynne å røyke. Det er jo selvsagt forskjellige måter å "blande seg inn" på, man trenger jo ikke valse over den andre.

Føler med deg.
Sliter med andre ting selv. Men det gjelder å finne en strategi hvor du tar vare på deg selv! Det er faktisk det viktigste. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke følelsesmessig uansett, det er jo tross alt ens mor, men jeg må sørge for å forholde meg til det på en måte hvor jeg selv ikke blir med i dragsuget. Herunder ikke gå inn i diskusjoner man ikke kan vinne og hvor alt man har snakket ut om er glemt etter kort tid likevel. Dermed har man brukt masse følelsesmessig kapital forgjeves.
Derfor må jeg sette meg selv og min mentale helse først og ikke minst fokusere på min egen famile!
Så får mor være bitter over sine ting og jeg bitter over at relasjonen ikke er som "alle andres". Men alternativet har en høyere kost.

Ja, jeg har flere familiemedlemmer jeg har en mye svakere relasjon til enn det jeg skulle ønske. Fordi jeg på et tidspunkt fikk nok av å måtte stå i problemstillinger de gikk inn i med hodet først, vel vitende om risiko. Når jeg, for å beskytte meg selv og mine for bortkastet overlast, så blir relasjonen avstumpet og distansert.
Det finnes sikkert andre måter jeg kunne ordnet det på, men det ville da blitt å gå inn hardt mot hardt. Noe jeg ville gjort om det var venner og ikke familie.

Sikkert en brannfakkel men man bør jo tenke såpass klinisk.

Min far brukte 13 år på å røyke og sulte seg ihjel etter min mors selvmord for livsgleden var borte, det er noe jeg aldri kan forklare mine barn men det er nå hans valg og livet er nå mildt sagt uransakelig. Man kan jo ikke bestemme hva andre skal føle eller hvordan de skal ha det, det meste man kan gjøre er å si sin mening og det er ikke bestandig det er riktig engang.

Ja, det kan jeg potensielt gjøre. At et familiemedlems egoistiske prioriteringer, samme med hvilket overlegg det gjøres, går ut over meg og mine, er jo noe jeg må vurdere kost/nytte av.

Det tolker jeg mer som en kritikk av intensjon enn det går på kritikk av effekten?

Forholdet mellom foreldre og barn er kompliserte greier, les eller lytt til Vigdis Hjorths Arv&Miljø og Er mor død. Vanskelig å være særlig bastant i noen retning etterpå.

Må være en kjip situasjon å være i, sitte stille i båten mens en i nær familie ødelegger seg selv. Men myndige mennesker har lov til å gjøre egne valg, selv dumme valg.

Tror det beste er å la henne holde på, kan selvfølgelig prøve å påvirke henne, men ikke noen vits å lage dårlig stemming på grunn av dette. Da blir den siste tiden med henne bare en evig krangel.

Myndige personer kan gjøre som de vil, men det er likevel ikke forbudt å bry seg. Det går an å ta en prat uten å være formanende og dømmende, selv voksne trenger at andre bryr seg er nå min mening. Fin balansegang og lett å trå feil selvsagt og alle er forskjellige, så ingen fasit nei.

I mine forhold til nærmeste familie har jeg også måttet gjøre prioriteringer. Begrepet "oppmerksomhetsøkonomi" er interessant. Jeg og fruen har dratt på oss et "omsorgsevneunderskudd" på grunn av tung og langvarig omsorgsbehov. Dette gjør mange relasjoner tunge og vanskelige å stå i, særlig når nærpersoner ikke er i stand til å forstå vår situasjon og gir velmendende men verdiløse råd og formaninger.

Det å sørge for at du er sammen med din mor når du har overskudd til at dere bare er gode med hverandre kan være bra (best?).