Ur-stisyklister fra Distrikts-Norge søkes

Hei godtfolk. Jeg skriver på en tekst og er ute etter informanter som drev med uorganisert stisykling utenfor det sentrale østlandsområdet tidlig på 90-tallet (evt sent på 80-tallet), og som kan fortelle litt om de første miljøene som samlet seg om stisykling som rendyrket friluftsaktivitet, altså ikke terrengsykling primært som sport/trening på grusdominerte ruter.

Har grei oversikt over historien rundt Oslogryta, men trenger flere stemmer fra andre steder for å fylle ut bildet.

Mottar med stor glede alle tips om navn!

Send gjerne epost til geiranders@gmail.com eller sms til 91600490 om du eller noen du kjenner kan tenke seg en kort prat.

Nå kommer alle til å komme med påstander om at de var aller først til å drive med terrengsykling siden de tok snarveien gjennom skogen til skolen med kombi i 1972. Lykke til med å filtrere dem

LarsB

Trondheim er vel Distrikts-Norge det?

Ta kontakt med din venn på Lalm, JT Sykkel. Han har god oversikt over miljøet i Ottadalen, som du vet.

Faren til den lovende junioren Tormod Weydahl har vært med i mannsalder.

En annen kar er Ståle Støen i Folldal, en av pionèrene bak Savalen sykkelklubb og terrengrittet Savalen-Oppdal og Savalen-Folldal.

Ellers er det jo mange gamle, gode karer i rittmiljøet, f. eks Beitmyren.

Dunkedalen/Drammen kan og bør kanskje inkluderes?
Anders og Knut Olaf er navn som dukker opp i hjernebarken :-)

Ole Kristian Silseth i Molde.

Ja, her burde jeg tatt jobben med å lete frem diverse innlegg som starter med å presentere erfaringer og "jeg husker" som gir inntrykk av at man syklet sammen med tyskerne som bodde her, men de kan jo få melde seg selv Hoste, hoste, Geir, hoste, hoste...

Morten Jemtegaard og kameratene i Kongsberg?

Vil du lenger nord så var det nok eit miljø i Bodø og kanskje på Helgeland tidleg/midt på nittitallet som var nærmare stisykling enn organisert idrett. Du kan prøve å få Morten Avdem i tale. Det er hans skyld at eg havna på det her køyret....

Spot. On.

Tro han er noen år for sent ute, de fleste har nok gått av med døden fir lengst................

Du var vel også ganske tidlig ute Jørgen?

Jeg gjør jobben for GA enklere og signerer på denne, siden tidlig 90-tall var dette min hverdag. Først i 96-97 ble det innslag av noe som kan ligne på "sti" og da var det nok mest i form av gamle gjengrodde traktorveier. (I grisgrendte strøk var det ikke nok folk til å holde mer enn en håndfull stier åpne.)
Men DBS Kilimanjaro'n står fortsatt på låven hos opphavet...

For å følge opp denne, Ole Kristian tok inn Peugot Crazy Horse til Norge rundt 1985-ish, og jeg tror han var vinner av Varden-Storkaia downhill i Molde rundt 1990. At han også var proff landeveissyklist før han tok til fornuften og byttet til knastedekk burde vel også pirre nysgjerrigheten.
Han var også den første nordmannen som prøvde seg på Iditabike lenge før noen her hjemme hadde hørt om fatbikes, så han har noen historier om den gangen de kjørte spesialrammer og 2 felger/dekk ved siden av hverandre.
Siden www.terrengsykkel.no laget har laget bla denne artikkelen om Ole Kristian tidligere så regner jeg med at dere greier å fiske fram telefonnr hans
https://www.terrengsykkel.no/sykkelritt/birken/blir-aldri-lei-av-birken

Tusen takk for tips, alle mottas med takk!

Målet er å finne noen som kan bidra til en slags analyse av hvilke faktorer og begivenheter som bidro til den uorganiserte stisyklingens framvekst her i landet. Leser selvsagt gjerne alle slags teorier om dette her i tråden også, om noen er i det analytiske hjørnet.

I min omgangskrets på begynnelsen av 90 tallet, var vi en gjeng med snowboardere som var klar for noen sosiale aktiviteter i sommerhalvåret og da ble det surring i skogen på sti. Vi var da i begynnelsen av 30 åra. Før det var det skating på sommeren og etter hvert som snowboard ble lansert, ble det det på vinteren. Tror veldig mange stisyklister kommer fra tilsvarende. Dette var i Oslo område, så egentlig helt urelevant for det trådstarter spør om.

Vel, ikke helt. Det er absolutt interessant å se på hva slags gateway drugs som brakte ulike folk inn i stisykling. Jeg var en absolutt taper i all idrett, eller bare genuint uinteressert, alt etter hvordan man ser det – og kjøpte min første terrengsykkel sommeren 1991 på en impuls, for å ha noe å gjøre i noen ledige høstmåneder. Tok den med opp til Pellestova på Øyerfjellet, prøvde å sykle opp Nevelfjell, bomba ned igjen derfra, og var hekta på første tur. Drev verken med ski eller brett eller andre fysiske aktiviteter før dette.

Bare gøy å høre hva som var andres inngangsport.

Jeg var på topptur-skikjøret fra 1986-87-sesongen (eller deromkring). Med terrengsykling fant jeg min etterlengtede sommer-lidenskap som kunne matche skigleden, med en 1989 Miyata Terrarunner. Den ble brukt rundtomkring i Moldemarka, på topptur, til skolen og til bikepacking da vi skulle til Stryn og stå på ski. Unikum av en sykkel, selv om styret var latterlig smalt. Jeg har fremdeles savn etter Deore LX tommelskifterene, men ikke etter å justere canti-bremser.
Jeg var muligens predisponert for terrengsykling, min personlige hopp-rekord med Motobecane og krøllestyre er 6 meter

@geiranders: om noe av dette er interessant, bare si fra (jeg tror det kanskje ikke er det ).

Ooh, dette var min fyrste terrengsykkel. 15 gir med friksjonsskiftar og cantilever-bremser. Dette skjedde fordi min far var bilforhandlar med mellom anna Peugeot, og då dukka det opp ein katalog med eit lite knippe sykkelmodellar. Det stemmer bra at dette var i 1985. Har aldri vore klar over at Silseth hadde noko med det å gjere. Rimeleg sikker på at dette var den fyrste terrengsykkelen i Naustdal, men det tok jo ikkje lang tid før det dukka opp DBS og andre med 18 gir og indeksskifting. Eg abonnerte også på Mountain Bike Action, og lærte meir engelsk av artiklane til Zapata Espinoza enn av noko på skulen. Kvar gong det kom eit nytt blad var eg spent på om dei hadde testa ein Peugeot, men det skjedde jo aldri

Ein dag då eg skulle hente sykkelen bak busstoppen der eg av og til parkerte den hadde nokon fjerna setet og setepinnen og kasta det i fjorden Fekk kjøpt meg ein ny setepinne, men hadde fint lite greie på at det fantes ulike diametre. Så denne passa aldri riktig, og sykkelen vart fint lite brukt etter det.

Uansett var det aldri snakk om noko stisyklingsmiljø på den tida, så neppe relevant sånn sett.

EDIT: Ser at det står meir om Peugeot og dei andre tidlige terrengsyklane her.

Denne hugsar eg Tore...ingen kom seg så lett opp Vellebakken som deg...

Sjølv luska eg vel rundt med ein skabbete 5-girs DBS damesykkel...

Begynte å surre rundt i skogen rundt 1990 ja.
Men var ikke del av noe miljø...

Kan hende det var noe rundt de som jobba på sport extreme første halvdel av 90tallet.

Dette er jo utfordringen med å beskrive denne utviklingen av den uorganiserte stisyklingen, som foregikk på siden av organisert trening og terrengsykkelkonkurranser, men som samtidig var tett knyttet til de startnummerbaserte øvelsene i både rundbane og utfor. Mitt inntrykk er at det selvsagt var massevis av folk på sykkel i skogen lenge før stisykling ble et begrep. Det var også svært mange som brukte terrengsykkelen til trening (og konkurranse), men på et tidspunkt fikk den 100% rekreasjonsbaserte stisyklingen en slags egen identitet.

Hvordan skjedde det? Hvilke begivenheter, steder, publikasjoner, tekniske framskritt, butikker eller folk var viktige milepæler i denne utviklingen her i Norge?

Etableringa av bladet var i alle fall ein viktig milepæl. Og dette forumet. Så har nok mtbmap.no spelt ei rolle, men det var jo ein del seinare. Og sjølv om du er ute etter det som er på sida av den organiserte sporten, så har utvilsomt suksessen til Rune og Gunn Rita spelt ei rolle.

Når var det DBS hadde demo sykkler I Holmenkollen? Husker det var et arrangement med utlån av terrengsykler. 5 gir, alu skjermer, bagasjebrett og skulder stropp i rammen. DBS hadde lagd en slags arena hvor det ble syklet på gress, grus og over noen tømmerstokker. Seint 80 tidlig 90? Var en ny start for en del. Bytta ut bmx med en rød DBS og dro til skogs.
Om ikke først så tidlig og en bidragsyter.
Når var første Fat tire festivalen i Hemsedal? Hør evt med Johan Müller om det. Lokal helt.

Skulle gjerne sett bilder fra den DBS-demo-løypa! Før min tid i Oslo, helt klart.
Men Fat Tire Festival i Hemsedal husker jeg, det var i 1998 (jeg var med som guide).

1998 ja. Trodde det var tidligere men, så er jo ikke Hemsedal kjent for å være først på ballen når det kommer til sykkel satsning 😉

Jeg var ned Såhaugen på en gul og rosa Alpinestars i nittito! Det ble med den ene gangen. Husker vi også prøvde oss på det som nå er Storevatnet rundt. Det ble mye bæring og loking. Det skulle gå 20 år før jeg prøvde meg på stisykling i Hemsedal igjen og da la jeg meg ut med en nyinnkjøpt Jamis med 100mm Fox foran og bak og Big Betty Gooey Gluey på hjula. Sykla etter noen beskrivelser på nettet som viste seg å være skrevet i ren fantasi. Ble ingen suksess den gangen heller.
Fant jo til slutt Golsfjellet heldigvis og der traff man jo spikeren på hue.

Terrengsykling er (eller var ihvertfall) et storby fenomen og var jo ganske så hippieorientert i børjan.
Sånn jeg ser på utviklingen for egen del så begynte jeg først å sykle ordentlig sti tidlig 2000 tall omtrent samtidig med at fox kom på banen og man slapp å forholde seg til RS gafler som cartridgen ble blåst på første tur. Hjula og navene ble også bedre spes med Mavics 5 7 og 8 serie. Skjedde også mye på dekkfronten med Gooey Glooey eksempelvis også bremser da ikke minst. De gamle gule Maguraene stoppet jo - bevares- men mye mikk og fremdeles på felg. Det var vel shim som tilslutt klarte å lage skivebremser som heller ikke lakk og tålte bruk så kom den legendariske juicy fra avid senere. Resten er historie og med dagens utstyr er vi på stier som før ble en engangshendelse. Jeg holdt til i Tyskland på tidlig nittitall og syklet sti der nede, men for å skjønne greia her oppe utover å knytte sammen grusrunder med stier så måtte utstyret bli bedre. For de yngre og mer nerroverorienterte borte i Frognerseteren gjaldt jo ikke dette. De hamret istykker en god del cartridger, hjul og rammer gjennom store deler av nittitallet...hehe.

Edit
Rammedesign og bakoppheng. På et tidspunkt er det slutt på Y rammer og elastomer på setestag og en eller annen variant av four bar gjør seg gjeldene(selv om jeg muligens kan være på glid om at Manitou/Easton ramma med dette er det kuleste ever made).

Jeg kommer fra Bergen, og min introduksjon til terrengsykling gikk i tre adskilte faser.

Fase 1 startet da jeg kjøpte DBS Intruder 1500 i HI-Ten utførelse, raff grafittiinspirert lakk, friksjonsgir og vanlige cantilever-bremser, ca 1988. Ble en del dytting opp fjell og humping ned sti et par somre, før hele doningen ble stjålet. Stendafjellet og Smøråsen ble forsøkt.

Fase 2 startet da jeg kjøpte en Research Dymanics Coyote ALU 5 - stiv(!) alu, Girvin Flexstem, full XT. Fløien, Rundemannen og Tarlebø ble oppsøkt, de små stiene rundt Fantoft husker jeg som veldig kule. Det stinettverket som var kjent var begrenset, asfalt- og grustransport tok mye av den totale tiden brukt på sykkel. Traff etter hvert noen få andre som drev med stisykling, og vi hadde noen turer over Vidden (dvs Ulriken-Fløien, ikke Hardangervidden). Richard som solgte GT RTS-3 og Azonic-rammer på Platou gjorde en innsats i norgescup utfor og trakk meg med på noen turer. Fasen fortsatte egentlig til etter jeg flyttet til Oslo i 98, dvs i hovedsak grusbasert sykling på jakt etter gode stier.

Fase 3 startet egentlig ikke før i 2004, da jeg var innom forumet en snøete kveld. Jeg spurte om noen hadde kjennskap til stier som var syklbare, og Ole og YODA inviterte meg på tur. En liten verden av stier og stisyklister, som hadde vært der hele tiden, åpnet seg. Terrengsykkelforumet var Facebook og MTBmap før både Facebook og MTBmap.

Det er vel streng tatt Fase 1 og 2 som er relevant input her - utfordringen min var mangel på (kontakt med) et miljø av stisyklister. I Oslo var det enklere, og et større miljø i gapet mellom asfalt- og grusorienterte terrengsyklister og aktive rundbane- og utforsyklister.

Edit: Min første terrengsykel! (bildet lånt fra Jærmuseum på https://digitaltmuseum.no/)

[img]https://dms-cf-02.dimu.org/image/022ymV1mMFBV[/img]

Ca. 1984-85 var jeg på Horten Sykkelsport (NETROH) sammen med min pappa for å kjøpe enhjulssykkel som er 2 meter høy. Den butikken hadde alt mulig innen sykler.
Der fikk jeg prøve noe helt nytt, som var en terrengsykkel. "Du kan bare sykle ned trappa der" sa innehaveren. Det var en lang trapp på siden av butikken. Følelsen min var euforisk, så den sitter enda.
Husker ikke merke, men bare at den var svart og hadde 'feite' dekk og mange gir (18?).
Den kostet mere enn en ny moped, så det var helt uaktuelt å kjøpe denne for meg. Jeg måtte holde meg til de ombygde herresyklene mine, som jeg knakk mer enn én felg med. Det var forøvrig er min start på sykling i skogen...

Poenget mitt er at kanskje den gamle innehaveren av butikken kan bidra med noe. Han tok vel ikke inn de syklene helt nede i Horten uten å selge dem.
Han heter så vidt jeg vet Stig Lundsør og må vel være en eldre herre nå.