Risikoatferd og sykling

Jeg driver litt med landeveisykling som hobby-aktivitet, og bruker i all sykling i hverdagen for å forflytte meg selv (i stedet for bil og kollektivtransport).
Jeg synes dette er gode alternativ til jogging og fjellturer (som jeg også gjør), og liker også miljøaspektet med å sykle i stedet for å kjøre bil.

Etter å ha "trynt an" skikkelig på sykkel her forleden (jeg falt av sykkelen i en skarp sving, dårlig, hakkete asfalt kombinert med løse småsteiner gjorde sykkelen ustabil), har jeg lurt på legge syklingen på hylla. Om ikke transportsyklingen, så i hvert fall treningsfokusert sykling. Jeg er rett og slett blitt mer engstelig for potensielt skadeomfang.

I løpet av 15 år med aktiv sykling (både hverdags og trening) har jeg falt av sykkelen 3-4 ganger, samt hatt et par alvorlige nesten-ulykker. Ingen av tilfellene mener jeg direkte kan skyldes uforsiktig atferd fra min side. Det har vært snakk om uvarslet oljesøl på veien, som ga sleng på dekket og NESTEN førte til at jeg havnet under en motkommende bil, og lignende tilfeller. Jeg har alltid tatt det rolig, men særlig i blant bilister blir man blir jo gjerne presset hardt av og til, og må inngå noen kompromisser.

Det går jo som oftest bra, og de gangene jeg har falt av, er det snakk om 1-2 uker, så er det meste bra igjen. Men det KAN jo gå til helvete, og jeg synes heller ikke at det er kjekt å skade seg/være litt handikappet etterpå.

Det er mange andre aktiviteter man kan gjøre, som har langt på nær samme skaderisiko. Men sykling er jo så gøy!

Noen andre som har noen tanker om dette? Noen som har vært gjennom lignende episoder eller tankesett? Jeg vet ikke hva jeg vil frem til egentlig, tror bare jeg trenger å lufte angsten min litt.

Ulykker skjer jo med alle, uansett hva. Jeg hadde ikke holdt dette som et argument for å legge sykling på hylla, men heller bare tatt en liten pause for å finne ut at sykling er så artig at en rett og slett bare må fortsette.

De siste 15 årene har jeg sykla mye og holder fortsatt på. I løpet av denne perioden har jeg hatt mange, mange skader. Det har gjort meg litt mer reflektert, men har aldri vurdert å gi meg.

Debuten på sti, altså på aller første turen i voksen alder, endte rett på legevakta. Fingeren var heldigvis ikke brekt (som jeg trodde). Den var bare ut av ledd og jeg var tilbake på sykkelen ganske raskt. Tenkte at noe sånt kunne neppe skje igjen. De neste ti årene hadde jeg masse småskader, mest på knærne, men kan også ta med ei brekt stortå og flere forstua fingre. Har også hatt opplevelsen av at bare nesa er nede i bakken. Interessant følelse, men gikk fint. Ellers rant det på med småskader, men ny sykkel, moderne geo og 29-hjul ga ny selvtillit. Største setback var for 5-6 år siden. Da tok jeg leddbåndet på venstre tommel. Det er potensielt en veldig alvorlig skade. Å miste pinsettgrepet på ene hånda er lite gunstig, men kom meg gjennom det også. Var for øvrig kvalmende vondt etter operasjonen.

Etter den hendelsen ble det mer landevei. Her hadde jeg ganske raskt en nær døden-opplevelse da de mekaniske skivebremsene sviktet i regnvær. Sykkelen ble totalt vrak, men ved et lykketreff kom jeg fra det nær uskadd og sykla videre på crash replacement. Lærte et par ting om bremser og forholdsregler etter den episoden og holdt meg mest til landevei, gjerne oppover (og aller helst på Mallorca ) men har holdt meg jevnlig på stien og. Ettersom jeg kom fra terreng var jeg selvsagt ikke vanskelig å be når gravel-trenden kom susende, så det har vært noen veldig morsomme år med bukkestyre med masse sykling i inn- og utland.

Etter innkjøp av ny stisykkel i år er jeg nå all-in på sti igjen. Startet i vinter på de deilige og snille snøstiene, men fikk jo en realitetsorientering etter at det ble bart. Knærne er igjen ganske lite presentable, men det er ikke noe alvorlig. Har slått den leddbånd-opererte tommelen også, men har fått fint. Det som satte meg mest ut er at hadde noen freak accidents som ramponerte utstyret, men det var jo ganske erstattbart tross alt. Og stisyklene har jo blitt vilt mye bedre nå enn da jeg startet (Takk, Ibis!)

For meg er det helt uaktuelt å ikke sykle eller å sykle mindre. Det skyldes blant annet at jeg er klumpfot på begge beina som gjør at jeg i hovedsak bare kan holde på med alpint, langrenn eller sykkel. Å råtne foran skjermen er ikke noe alternativ.

Selvsagt er det skummelt. På sti er du riktignok herre over egen skjebne. Det er bare egne ferdigheter og vurderinger som avgjør utfallet. På landevei er flere (eksterne)faktorer, men også her kan du begrense skadepotensialet. Jeg bruker masse tid på ruteplanlegging (jævlig gøy!) og det er ikke vanskelig å finne turer med lite biler. Jeg liker også ferdes på rolige tidspunkter, f. eks tidlig søndag morgen. Helt forskånet blir du selvsagt ikke, men sett i forhold til gleden så er det en risiko jeg kan leve med. Og mye kan du påvirke selv. KOM-jaging (og egentlig all sykling drevet av ytre motivasjon) bør du være forsiktig med. Det fører ofte til feil vurderinger og beslutninger.

Alt i alt: Sykkel i alle former gir mer enn det tar. Litt risiko er til å leve med.

Enig!

Jeg tipper at risikoen for alvorlig ulykke i bil også er tilstede. I min bekjentskapskrets er omfanget av alvorlige skader større hos fotballspillere enn hos oss som sykler mye sti og har syklet mye utfor. Typ kne og seneskader.

Jeg har en litt usunn type hjerne mtp stisykling og alt med fart egentlig (som jeg elsker), så for meg handler det mest om å ikke bli lokket av ytre motivasjon som Rune nevnte, ikke legge meg rett bak folk som er mye raskere enn meg, og roe meg ned litt. Jeg har vært velsignet fri for skader/ulykker (en to-ukers pause ble det etter en heftig OTB på et drop) utover et par (ti?) obligatoriske kosmetiske flats-arr i/rundt leggene.

Jeg blir fortsatt revet med, og har et par dabs/nestenglipper nå og da i nedkjøringer, men føler at sykkelen min redder meg mye, det føles som om den har nærmest uendelig med buffer til å spise mine feiltrinn.

Stisykling er (som klatring) en av to hobbyer jeg har hatt som jeg falt for på første turen. Jeg er litt sur for at jeg kom så sent igang, men har derfor mål og motivasjon for å holde det gående så lenge som mulig. Det hjelper meg også til å sykle litt roligere enn det som faller meg naturlig.

Unngår stort sett ALL asfaltsykling som kan unngås der man deler vegbane med tyngre kjøretøy enn seg sjølv. For meg er stisykling ein totalt ufarleg aktivitet iforhold. Men så er mitt tankesett at alle andre i trafikken er livsfarlege (for meg) inntil det motsatte er bevist

I skauen er alle trær stasjonære (stort sett), fotgjengarar relativt ufarlege (for meg) og det meste anna rimeleg forutsigbart sjølv ved stor hastigheit. Men eg eig vel eigentleg ingen evne til å utfordre noko som eg ikkje føler meg trygg på.

De andre kjøretøyene trenger for så vidt heller ikke være så mye tyngre for å utgjøre en fare.

Kræsjet i utforritt og ble innlagt i påvente av operasjon i kragebein og håndledd. Delte dobbeltrom med en godt voksen kar som lurte på hva jeg lå der for. Da han fikk forklaringen var svaret et hånlig snøft om at jeg kunne bare ha det så godt som holdt på med de livsfarlige greiene der.

Da jeg stilte samme spørsmål tilbake viste det seg at han deltatt i landeveisturritt og pådratt seg en god del verre skader enn mine fordi en av rytterne foran hadde veltet og dratt han med seg.

Kjempetrygt, altså.

På asfalt / grus har jeg fortsatt til gode å bli utsatt for noe annet enn klikkpedaltryn. Er ikke så bekymret for biler, men prøver å unngå de mest trafikkerte veiene og tenke på hvilke tidspunkt jeg sykler i forhold til når det er mye / lite trafikk. Generelt tror jeg at man blir en tryggere landeveissykllist av også å sykle en del bil. Men Garmin Varia har jeg lyst på og tror det kan øke sikkerheten ganske mye. Sykler ikke i gruppe og stort sett alene på landevei og sånn tror jeg det blir i fremtiden også.

På sti er jeg litt for feig til å la meg rive med. Har trynt en del på grunn av nøling og usikkerhet, men med ett unntak ganske udramatisk. Fikk et smell i knollen for et par år siden som skremte meg litt. Har langt færre klumsetryn nå og opplever at hvis jeg faller nå er det stort sett på grunn av manglende konsentrasjon / at tankene vandrer og ikke er oppmerksom på det som skjer rundt meg.

Har som mål å være skadefri i 2021!

Det monsteret kjenner jeg til, men noen monstre må man bare fortrenge. Har ikke dratt på meg noen varige mén etter alle årene med sykling.

En eks-kollega skulle sette stjerna på toppen av juletreet, stigen vippa og han landet forkjært. Knuste helen, var på krykker i 3mnd, og er permanent halt. Kan aldri løpe, gå på ski osv igjen.

Selv fikk jeg en smell for et par år siden på rolig, sosial stitur. Fulgte ikke med, og gikk i svaberget i 30km/t type full supermann. Dagen etter hadde jeg kul av størrelse tennisball inne i albuen, og hele underarmen var blå.

Etter det er jeg litt mer forsiktig - når jeg ikke kjører bånn gass. Det er ekstremt sjelden jeg har hatt uhell når jeg prøver å være rask, om det er på sti eller vei. Da er jeg parat, i motsetning til når jeg daffer avgårde i halvkoma.

Alternativet til å ikke sykle er ganske begredelig, selv om man også bedriver andre aktiviteter. Sykling er enkelt å bare slenge seg ut av døra for og man får sett større onråder enn ved joggeturene.

Har også hatt noen ulykker. Vraket to racere i trafikken, begge uforskylt, men pga andre trafikanters handlinger. Ene gangen plukket opp av sykebil og med litt mer uflaks kunne det vært takk og god natt. Har også veltet en sykkelvogn med barn inni...
Men i alle tilfeller gjelder det å komme seg på hesten igjen. Og lære litt av det. F.eks. ikke ta for gitt at bilisten som har vikeplikt ser deg, selv om de ser i din retning.

Hvis man er våken for sprekker og hull, samt kjører litt passivt ift andre trafikanter, er det ganske trygt på asfalten. Kanskje ikke presse maks i svingene. På grus har jeg aldri opplevd noe. Begynte med stisykling i fjor, så er fortsatt litt for feig her til at så mye skjer. Faktisk slo jeg meg ganske hardt en gang jeg feiget ut en bakke, trillet sykkelen og føttene skled... hadde trolig gått mye bedre å kjøre ned...

Vil si at det er større farer ved inaktivitet enn ute på landeveien.

Det farligste er vel å være inaktiv. Jeg er ikke rask, men ganske klønete. Jeg har slutta med ritt på landevei, delvis fordi jeg opplevde det som for farlig. Jeg har ingen betenkeligheter med å sykle på sti, selv om det har blitt noen sting de siste åra. Jeg er ikke redd for å dø eller få varige funksjonsnedsettelser på sti, til det går det for langsomt. Eller burde i alle fall det, det går vel av og til litt fort nedover.

På den annen side har jeg aldri utvikla ferdigheter til å hoppe eller droppe, så kanskje situasjonen blir annerledes når/om jeg lærer det. Kanskje kan man stille seg spørsmålet om hvordan livet blir om man slutter å sykle, om det blir dårligere eller bedre. Selv har jeg en psykiatrisk diagnose, og inaktivitet er på ingen måte gunstig. Sykling er den eneste formen for trening jeg liker, so there you are.

Ikke stol på andre enn deg selv.
I går syklet vi to stykker på vei.
Det samlet seg opp noen biler bak. Prøvde å slippe dem forbi ved en buss lomme, men bilen bak benyttet ikke sjansen, viste seg senere at det var en L på bilen. Vi fortsatte noen få meter til for å nå krysset vi skull ta av ved.
Da vi nådde krysset la vi oss mot midten av kjørefeltet og rakk ut hånda.
Jeg tok et raskt blikk bakover før vi startet kryssing. Det var veldig lurt, for bak fra tredje posisjon la en kar i hvit Tesla Modell X seg ut for å kjøre forbi i krysset og han gav på alt han hadde.
Skjønnte at han kom til å kjøre oss rett ned så jeg stoppet kryssing og varslet sykkel kammerat om å passe seg.
Vi la oss tilbake i vårt felt og rakk akkurat å komme oss unna før vi hadde blitt meid ned.
Karen i Tesla var så blåst i huet at han ikke opfattet noe, fortsatte å kjøre på et stykke etter han paserte oss.
Kommer man borti slike idioter som bryter alle trafikk regler, må man bare håpe at man klarer å komme seg unna slik vi gjorde.

Jeg blir litt mer forsiktig i skauen for hvert heftige tryn, men slutter ikke!! Enaste jeg har slutta med fordi jeg anser risikoen til å overstige gleden, er sykling i store felt, der alle er prisgitt at de foran ikke gjør feil! Og unngår trafikkert landevei, men holder meg helst til de smale svingete veiene, der bilistene ikke kan stirre på telefon.

I trafikken sykler en der sjansen til enhver tid er størst for å overleve. Av og til i vegbanen. Av og til på fortauet. Det er en kontinuerlig beslutningsprosess.

Jeg opplever at det farligste er de som ikke ser at det kommer en syklist. I tillegg er ofte overgangen fra veg til fortau eller omvendt et risikomoment.

Derfor gjør jeg akkurat det så sjelden som mulig.

Min risikovurdering er allikevel at å sitte på sofaen er mye farligere enn å sykle.

Jeg ser nestenulykker daglig når jeg er ute i oslo. Jeg skjønner ikke at det ikke skjer flere ulykker. Det blir bare verre og verre.

I går så jeg to på elsparkesykkel som holdt på å bli kjørt på av en bilist som skulle kjøre forbi dem i et kryss. Disse to jentene stoppet til og med på rødt og ventet. De skulle til venstre, men burde lagt seg annerledes (tatt sin plass i veibanen).


Syklet opp til Kikut fra hammern (oslo) idag, og må si jeg syns det er utrolig at det ikke skjer flere ulykker der. Dette er en ganske bred grusvei og burde takle alle som ønsker å bruke veien. Problemet er bare at 80% tror de eier veien. Folk bruker hele bredden og tror de er aleine.

Det jeg opplevde idag var:
Semiproffe syklister lå 3 i bredden oppover svingete veier. Syklet bak dem og tenkte "kommer en av disse rullene nedover her sier det pang". Kom heldigvis ingen.

Gående (med unger) er en annen klassiker. Foreldre har ikke vett nok til å fortelle ungene at det kommer raske syklister ned veien. Greit, man sykler sakte forbi om man ser unger eller hunder, men kommer du ned en krapp sving i 40-50 har du ikke sjans.

Har også lagt merke til at folk sykler alt for fort nedover. Det er greit hvis du klarer holde din side, men mange bruker hele veibanen. Og de dukker da opp i svingen på feil side (hvis det var en bil på vei opp hadde det blitt skikkelig krasj).

Så jo, trafikkbildet er komplisert og det blir bare verre. Så lenge det ikke kommer noen ordentlige holdningskampanjer som gjelder alle vil dette bare fortsette å bli enda verre. Men man kan jo ikke mure seg inne heller.

Mitt råd er å ta det rolig der du vet det kan komme noen imot og du ikke har oversikt. Ta din plass når du sykler, vis tegn og legg deg riktig i veibanen. Er det trangt og du føler bilene prøver å kjøre forbi, legg deg midt i veien. Gi gjerne tegn når du ser det er klart og vink dem forbi. Blir det kø av biler, ta et minutts pause. Ellers får du sinte bilister som lett ofrer livet ditt for å komme forbi. Og følg trafikkreglene. Jo snarere det kommer holdningskampanjer for gående/syklende bilister jo bedre.

Hilsen syklist, bilist, mc-fører og turgåer.

det store problemet jeg ser, er at folk sykler for fort oppover.
nordmenn har blitt så sterke i beina, og lårene blir bare større og større.
det er jo helt uholdbart i lengden.
før eller siden må de bli slitne. eller lårene blir for store.

Jeg har drevet med sykling siden jeg lærte det, og det begynner å bli ganske mange år siden. Gjennom den perioden har jeg hatt noen uhell på sti, har ikke tall på antall smeller i ribbeina, tatt kravebeinet, skulderleddet, hånda osv, men jeg har aldri tatt opp til vurdering om jeg skal gi meg. Fordeler jeg det over antall år jeg har syklet, så er det heller ikke mye med tanke på hva jeg driver med, og jeg er ikke sikker på om jeg gjennom f.eks ballspill ville hatt færre skadedager over samme periode.

På asfalt har jeg blitt påkjørt av bil en gang, og selv om det gikk bra så var ikke det en hyggelig opplevelse. Det skjedde i et boligfelt, med 30 km/t fartsgrense og jeg var på transport mellom to stisegmenter. Vedkommende kuttet svingen og var helt i ytterkant av motsatt kjørebane av hvor han skulle ha vært i en sving, og selv om jeg prøvde å komme meg ut av veien var jeg for sen. Lærdommen jeg fikk fra den hendelsen er å betrakte enhver bilist som totalt uforutsigbar og det er lærdom jeg har tatt med meg videre både når det kommer til motorsykkel og bysykling.

Pendlerperioden min på motorsykkel gir helt unik oversikt over hva man gjør inne i en bil i rushtrafikk, alt fra å sminke seg, barbering, spise yoghurt, lese avisen over rattet, bli sugd samt at enhver luke skal tettes, og da særlig i nabofila hvis det er flerfelts vei, og blinklys er for pyser. Så mine fordommer om at mange blir som en gjeng apekatter med håndgranat i bil har blitt bekreftet og styrer min adferd når jeg sykler i trafikk - hittil har det heldigvis gått bra.