Er ødelagte rulletrapper de tyngste som finnes?

Her om dagen satte jeg foten på en rulletrapp med telefonen i nesa.

Rulletrappa stod stille.

Momentet fremover kroppen forventet kom ikke. Alt stoppet dønn opp! Beina ble som bly og magen søkk. Man innser at her må man GÅ.

De første skrittene deretter er noen av de tyngste jeg har tatt. Ikke rent fysisk selvfølgelig, mer mentalt.

Fikk meg til å tenke på hvor mye «forventninger» har å si for opplevelsen

God onsdag.

Jepp - rullebånd på flyplasser føles også helt merkelige å gå på når de står stille.

Pøh, har du glemt da du var ung og sprang i rulletrappene mot rulleretningen?

Du har bare blitt gammel.

Omtrent som når du går ned en trapp og tror det er ett trinn til, men det er det ikke...

Dette gjorde jeg sist jeg var på kjøpesenteret (sammen med ungerne godt nok)

Det er vel også såpass enkelt som at trinnhøyden på rulletrapper er hakket høyere enn på stillestående trapper.

Det har jeg alltid lurt på hvorfor det er sånn. Er det en rulletrapp-montør i salen?

Jeg tipper det er fordi selve trinnet du står på må være dypere når rulletrappen først og fremst er ment til å virke som en heis. Dessuten er det antagelig noe med antall trinn man kan ha i høyden i forhold til vinkelen på rulletrappen.

(ja, relativt vill gjetting her altså)

Billigere med færre trinn samt dybde på trinnet gir føringer.

Dette er vel mye av årsaken til at rullebånd brukes, virker som en mye enklere og billigere konstruksjon.

Det var egentlig mitt første svar ja. Større inntrinn/opptrinn enn en vanlig trapp.

Men det forklarer ikke hvorfor man får akkurat den samme effekten på rullebånd som står. Der også er det som å tråkke i grøt de første to-tre stegene. Så jeg tipper at svaret er dypt innprentede forventninger som hjernen ikke klarer å overstyre selv om man ser at rulletrappen/båndet står.

Forresten - på sånn rullebånd på flyplasser (hvis noen fortsatt husker hvordan det er på flyplasser):
Er det meningen at man skal stå stille som i en rulletrapp, eller skal man fortsette å gå?
Her er det mye ulik praksis ute og ... går.

Du skal helst stå, gjerne to i bredden! Mener noen.....

Et enda mer dagligdags problem er at nordmenn flest ennå ikke har lært hvordan de skal gå eller stå i rulletrapper.

Min praksis er å stå i rulletrapp (til høyre) og gå på rullebånd. Men det er mange som står stille på båndet ...

Nei, rullebånd er som hard strand. De er ikke like stabile som fast underlag og svikter litt under 'frasparket'.

Rechts stehen, links gehen. Righthand talk, lefthand walk. Høyre står, venstre går. Lett som bare det bortsett fra at det rimer like bra omvendt .

Går 'aldri' på rullebånd, digg å gå forbi folk som går på båndet.

Som da blir korrekt i Tokyo. Men ikke i Osaka.

Dette blir en god trapp å gå i:
«Trappeformelen»: En tommelfingerregel på en god trapp er å følge 2 x opptrinn + 1 x inntrinn = 62 cm ±2 cm. Hvis det er en trinnhøyde på 18,5 cm, må trinndybde være 25 cm.

Tror ikke rulletrapper følger denne formelen.

Til tross for mangel på opptrinn, så er det fremdeles tungt å starte å gå på et rullefortau som står stille.

Dette er nok det mentale som Dan påpeker - Hjernen forventer at de første skrittene skal suse avgårde, men de er akkurat som ellers og oppfattes derfor som tunge.

På grunn av all elektronikken i en rulletrapp så oppstår det et eget gravitasjonsfelt i trappa. Så i en rulletrapp veier du 10% mer. Helt sant hørte det av Kari Jaquesson.

Et syn jeg måtte forevige en ettermiddag på National. Generelt synes jeg ikke nordmenn er noe dårligere på dette enn andre.

Kanskje er jeg for streng.

Er fortsatt farget av en smule kultursjokk da jeg vendte tilbake til gamlelandet etter mange år i landflyktighet i mer urbane strøk.

Rulletrappene går saktere, folk beveger seg saktere, reagerer saktere, snakker saktere, står der de vil, går der de vil, har all verdens tid og opptar all verdens plass. Kanskje er det en god ting. Ja, det er det sikkert. Eller kanskje er det hele bare min egen innbilning.

Men vi sykler fortere, da, det skal vi nordmenn ha.

Forresten, for å motivere til å gå selv, om rulletrappen står eller ei: Fluo BANG.

Mens jeg kommer i tanker om kortfilmen "Rulletrappen" av Christopher Nielsen!