Jobbe med psyken når det blir tungt

Mitt triks hjelper kanskje ikke siden du allerede kjører bånn gass, men jeg prøver å tenke på at jo fortere jeg sykler opp bakken, dess kortere tid med #¤"%#¤% har jeg. Altså, sykler du langsomt får du mer tid til å lide.

Eller gjør som Haruki Murakami ("What I think about when I think about running") - gjenta mantra "Pain is inevitable, suffering is optional" - gjerne høyt for deg selv

Ellers sykler jeg fortest opp bakker når jeg konser steinhardt på rytme. Finne et tempo som er overkommelig, dvs et lite stykke under "nå dør jeg", og jobbe for å holde det. Da går det som regel å legge inn en spurt mot slutten, eller få opp tempoet når jeg er over toppen. Kjører jeg max stopper det helt når jeg er oppe/spyferdig, og vinninga går opp i spinninga.

Man må angripe bakker smart, spesielt hvis målet er å perse Hvis man er litt fersk på sykling så angriper man med det man har uten å tenke helt over at det finnes mange taktikker å bruke.

1. 2 km men hvordan er bakken? Varierer helning? er det flate partier? Svinger? Mange sykler over-hardt der det er bratt og hviler på flata, fordi det er lettere å slippe litt opp på flata og bare tråkke rolige av gårde. Prøv det omvendte hvis det er mye variasjon. Prøv å ØK farten der det flater ut, over "småtopper" eller falske flater. Da får du opp fart, som du drar inn i det brattere og total-tiden på segmentet går ned. Forskjellen på en som "hviler" på flata og en som gir jernet på flata i fart er stor.

2. Gir og posisjon: Du kan gire! Du kan variere! Du kan stå og du kan sitte, og kadensen kan varieres. Jeg er en sånn type som trenger variasjon. ingenting er mer trist enn å sitte helt likt å tråkke i 2 km. Grusomt. Jeg alternerer mellom å stå og pushe mye watt på feks flatene for å komme i skikkelig god fart og sitte og spinne på lettere gir der det er brattere. Men poenget er å variere så du får byttet belastning mellom de store muskelgruppene. Da kan man holde ut lengre. NB. det å stå og sykle kan være veldig vondt i starten men anbefaler å trene bevisst på det for da har man en større "bag of tricks" som syklist.

3. Dele opp i stykker, fokuser heller på visuelle delmål enn enden. "nå må jeg komme meg forbi det treet", "nå skal jeg stå og sykle forbi det huset" etc.

Kanskje teste en el fulldemper så kan du velge selv hvor mye du vil jobbe oppover. Det var min samboers inngang til stisykling og har vel ikke til dags dato hørt annet en at oppoverbakker er helt topp

Neeh... skal ikke ha et elektrisk leketøy av det slaget og jeg sykler jo bakker for å heve formen. Sti er for moro.

Jeg hater bakker. Men for meg hjelper tipsene til SiljeKH. I tillegg hjelper det å ha fart på en dings på styret. Mulig det er åpenbart , men nevner det likevel

Selv kjører jeg bakkeintervallene mine på en grusbakke som tar meg ca 5 min. Den har et flatt strekk i midten og er perfekt (for meg).

Ahh. Sykle sti da, Ha det super artig og ikke tenke på at du egentlig trener som bare det:-)

Jeg har testet ut litt gode råd, kom meg opp i dag uten negative tanker. Det jeg ikke klarte var å roe ned på tempoet. Tråkket på alt jeg klarte, som vanlig. Men i stedet for å pines i bakken var jeg heller mer mentalt på brytematten og kneiken var motstanderen min. Det fungerte overraskende bra. Pers ble det også :-)

Yey! Mye som sitter mellom øra!

Hvis du løfter hodet og ser fremover så ser du hvor lang, bratt og jævlig bakken er,
hvis du derimot ser rett ned så vil du oppdage at bakken er helt flat og fullstendig uten stigning

Jeg har retta litt for deg




LarsB

Litt usikker på om du har det morsomt på min bekostning nå
men jeg håper du skjønte at man ikke skal glane rett ned i bakken hele tiden

Når det butter i lange bakker, bruker jeg et triks jeg plukket opp fra Børge Ousland.

Der han ligger i isødet og må bukte seg fremover på magen og alle fire på knapt flytende isflak, tenker han ikke på hvor mange titalls mil det er igjen før ferden er over, men kun at han må gjennomføre den neste bevegelsen. Og gjøre det igjen. Og igjen.

Så jeg belønner meg selv med en mental tommel opp for hvert tråkk, og tenker ikke på hvor langt det er igjen til toppen.

Hvert tråkk er lett. Det er tanken på å gjennomføre som er tung.

Og så tenker jeg på hvor enkelt og komfortabelt det er å tråkke opp en bakke i forhold til å ligge i isødet og bukte seg fremover på magen og alle fire på knapt flytende isflak

Da jeg i helgen syklet oppover Norefjell, må jeg innrømme at jeg også fikk motivasjon av å være en gammeldags, bakstreversk, sneversynt og fordømmende purist som med egen kraft dytter opp sykkel, meg selv og bagasje, mens bilene fliser forbi med el-sykler på taket, som siden skal flise innover fjellet. Jeg er et fælt menneske.

***

Ellers kan du bare klatre som en TdF-proff:



Eller vent... er vi på terrengforumet?