Ja, her er jeg tilbake fra de store skoger, inkognito som en Jezuz fra Nazareth. Jeg er først og fremst i stor undring over hvorfor jeg har blitt tema på dette internettforum som stort sett består av gammelmodige menn av begge kjønn. Modernismen fornekter dere, eller er det 30 og 40åras tyske vellykkede ideologi som gjør at alt handler om SS og hvordan man skal ha det verst mulig på en sykkel? Å dedikere sitt liv til dette tullball er mer enn jeg kan forstå.
Jeg liker ikke hjul og som en mann på dette forumet skrev, døde jeg i et travløp på Bjerke i 1946. Døden kan arrangeres, og det er nok ikke grillen på kongens Mercedes Benz som blir min bane. Lumsk kaffe uten sprit fra Jokkomvassijävre kan jeg ta min død av. Sjalu ektemenn uten sans for humor er også en stor risiko. På en reise i Minsk i 1943 holdt en stor mann ved navn Igor Garmutsjin på å klare å gjennomføre det vellykkede prosjektet sitt som var å utslette meg fra denne jord, etter at jeg hadde seksuelt samkvem med hans beste jakthund og de siste 5 av hans gjenlevende slektninger. En glødende jernstang ble ført mot mitt utørkede anus, men Kaffeolainen lever som kjent av engelsk lakriskonfekt, og det styrker alle kroppsåpninger. Jeg lykkes med å avkjøle jernstangen mens jeg rev en stor bit hud av mannens skalle og merket han for livet. Jeg fullførte mitt samkvem med hans hund før jeg reiste videre. Slektingene var tilfredse og hunden logret. Kaffeolainen leverer alltid. Nok om det. Det jeg egentlig skulle fortelle var at det etter den episoden og mange andre var at et visst press fra internasjonale myndigheter og en domsstol Nurnberg gjorde det umulig å fortsette mitt arbeide. Jeg måtte arrangere min død, og hva er bedre enn travløp på Bjerke? Men det har dere lest. Min spenst er som flodhestens og det er var slett ikke lett å fly over gjerdet i nordre sving. Min grandonkel Shitolainen reddet meg med en Zetor traktor fra det daværende Tsjekkoslovaket og jeg slapp unna med indre skader men i live. Her er et bilde av grandonkel Shitto som jeg kaller han.
Jeg forlot den gangen min vakre kone Elsa. Jeg har sett henne på bilder den seneste tiden og de som mente hun var vakker må se om igjen. Alderen setter sine spor, det gjør også en diett på havre, smult, mørkt øl og svisker. Hun var vakker som en gresk gudinne, men klarte aldri å slutte å slåss med nabokjerringene på fester rundt om i bygda. Hun bærer enda preg av det.
Etter det forsvant jeg under jorden, og har valgt å ikke stå frem før nå. Det var et par episoder i Tora Bora fjellene i Afghanistan som fikk meg til å forandre mening. Jeg skjøt meg ut gjennom et amerikansk stridsvognskompani. Jeg måtte da bytte forkledning, mitt lange skjegg og turban ble en belastning. Jeg kunne ikke fortsette mitt liv på den måte, jeg frykter det hadde blitt kortere enn nødvendig. Mitt anliggende vet dere om, og det er å avsløre og fortelle menneskeheten om viktige ting som ingen hører om. Regjeringer verden over holder mye skjult, men jeg akter å rette på det. Alt skal fram fra sofaen. Ikke en hybelkanin skal ligge tilbake etter meg. Det kommer mye stoff her, vær beredt. Det kommer til å lukte ille.
K.
