Sacked for speaking out about Climate Change

Du tog väl upp artikeln för att det var ett eksempel på en duktig forskare som på grund av att han hade fel åsikter inte fick publisera artikeln i USA och tvingades reise* till Europa för att få den publiserad? Det är väl bland annat jag som tror att huvudorsaken var att artikeln faktiskt inte var så bra. Tror faktiskt att den var väldigt långt ifrån att bli publiserad i någon av de mest erkända tidskrifterna. Om man läser abstraktet så verkar det vara en slags review artikeln men om man läser artikeln så är det en väldigt överfladiskt genomgång av några grader som ofta nog inte visar det han vill, några rätt ekstrema slutsatser om CO2 och några ekstrema slutsatser om kosmisk strålning.

Nu är det faktiskt så att gamla forskare kan vara rätt konservativa och inte så öppna för nya ideer. Tror att det finns en hel del eksempel på det i historien. Så det är inte nödvändigtsvis så att det är de gamla som vet bäst.

Sen är det väl inte bara negativt att bli världskändis på gamla dar heller och det är nog endel som gillar att få lite uppmerksamhet.

* en blogpost jag läste om fallet skrev faktiskt "travel to Europe"...

Utfra det du skrev virket det ikke som du hadde en helt klar forståelse av den korrekte betydningen av uttrykkene, så derfor klargjorde jeg det for å unngå ytterligere misforståelser.

Forøvrig så er det du som har kommet med den initielle påstanden i diskusjonen som har noe å bevise, så langt har du ikke kommet med noe annet enn en blogpost fra den aktuelle forskeren som underbygger din påstand om publiseringbias.



Utover linkene jeg har lagt ut der institusjoner verden over advarer mot forlagets useriøse praksis med oppsøkende salg av plass i kvasivitenskapelige tidsskrifter?
Nei, det blir nok vanskelig.
Hva er det du mener tyder på at dette er et legitimt tidsskrift?



Om det er en generell klimaforskningsdebatt du ønsker er det mer redelig å opprette en egen tråd for dem fremfor å snike det inn i en debatt som gir uttrykk for å dreie seg om noe annet.



Når du kommer med en påstand må den underbygges, og da må du nesten regne med å svare på spørsmål inntil du eventuelt har klart det.
Og du har uansett ikke besvart mine:

Men om du ikke mente å komme frem til at denne forskeren ble utsatt for publiseringsdiskriminering på grunn av av sine synspunkter, hva var egentlig poenget med å trekke frem denne historien?
Og hvis du ikke tror at grunnen til at dette spesifikke arbeidet endte opp i en boguspublikasjon var manglende kvalitet, hva er din forklaring på at han tilsynelatende ikke har hatt problemer med å få publisert sine arbeider i reliable publikasjoner utover akkurat denne artikkelen?

For øvrig; å konspirere betyr å sammensverge seg om et tiltak eller en konspirasjon - du har insinuert at denne forskeren har blitt utsatt for noe som dekkes av denne definisjonen, hva er det i mitt innlegg som taler for det samme?

Da vet vi at Pål Brekke skrev det i et meningsinnlegg i Dagbladet i 2008.
Tilsvaret fra omtalte Pål Presterud kom en uke senere

https://www.dagbladet.no/kultur/forklarer-ikke-oppvarmingen/66495083

Her etterlyste han håndfaste bevis på påstandene om publiseringsbias og manglende vurdering av arbeidet i den aktuelle saken, men etter det ser det ut til å ha blitt stille.

I likhet med alle andre er jeg påvirket av bakgrunn og miljø, men at jeg har "lukkede øyne" kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg kunne avfeid artikkelen kun på bakgrunn av at den kommer fra Washington Times, som ikke akkurat er kjent for objektiv journalistikk, men tok meg tid til å lese den og vurdere den.

"Ms. Crockford accused officials at the Canadian university of bowing to “outside pressure,” the result of her research showing that polar bear populations are stable and even thriving, not plummeting as a result of shrinking Arctic sea ice, defying claims of the climate change movement."

Hvem er det som har påstått at isbjørn-populasjonen synker kraftig, totalt sett? Dette får jeg ikke til å henge på greip. Hun forsøker å skape akademiske motsetninger som jeg ikke kan se at finnes. Og da mister hun troverdighet i mine (lukkede?) øyne.

Jeg vet ikke hvorfor pensjonerte forskere utpeker seg som klimaskeptikere. Men premisset for spørsmålet er forutinntatt. "Tør å mene noe utenfor konsensus"; da har du allerede antatt at det finnes mange andre som er uenig med konsensus men ikke tør uttale seg.

Du fremstår søkende og nysgjerrige, men er du egentlig det? Jeg har et inntrykk av at du allerede har en klar oppfatning av hvordan ting henger sammen, som du forsøker å få bekreftet.

Duck - skal vi bare konkludere at dette eksemplet på "vanskeliggjøring av å få publisert forskningstudier" var ganske dårlig siden du ikke har satt deg inn i hva som egentlig skjedde?

Det er gjerne umulig å publisere studier som ikke holder vitenskapelig..

Har dessverre begrenset med tid så rekker ikke å svare alle i denne omgang, men de som fortsatt trekker mine motiv i tvil så kommer jeg ikke til å bruke tid på det nå. Det etterlyses innrømmelse på at eksemplet på "vanskeliggjøring av å få publisert forskningstudier" var ganske dårlig. Ut fra den tiden jeg har hatt til rådighet kan jeg ikke se at det er grunnlag for det. Det er neppe av sentral betydning heller om jeg som budbringeren (av hva Rex Fleming faktisk faktisk hevder i intervjuet og på den aktuelle nettsiden) eventuelt skulle måtte gjøre av innrømmelser. Jeg er helt enig i at fake news er et problem. Dessuten kan mediene ha ulik "politisk slagside", kanskje spesielt tydelig i USA, hvilket nok kan være størst utfordring for de som ikke er klar over dette. Fra mitt ståsted synes det hefter liten tvil om at det relativt lenge har rådet en meget spesiell situasjon i forskningsmiljøene, og da kanskje spesielt innenfor klimaforskning. Som bakrunnsteppe for å forstå hvor polarisert forholdene var mellom de ulike "klimaleirene" tror jeg det er helt sentralt å gå noe lengre tilbake enn når Fleming publiserte i 2018. (Jeg har som nevnt vanskelig med å se at 2015-publiseringen er relevant her.....) Som del av bakgrunnsteppe synes jeg det er relavant å ta i betraktning at Obama (som daværende president og verdens mest betydningsfulle person) gikk ekstremt høyt ut mot meningsmotstandere og nærmest tok en lederrolle som "shamer" av de som mente noe utenfor konsensus. I intervjuet med Fleming opplyses det at det sogar var oppsigelsesgrunn, og sett i lys av utalelsene jeg refererer nedenfor er det ikke akkurat helt utenkelig. Jeg tror dette bakteppet er en av hovedårsakene til at mange "skeptiske" forskere først etter pensjonering "turte" å mene noe annet. Det falt meget harde ord fra Obama som:

"climate deniers pose serious threat to US security"
https://www.theguardian.com/environment/...-military-bases

"We will respond to the threat of climate change, knowing that the failure to do so would betray our children and future generations.”
“Some may still deny the overwhelming judgment of science, but none can avoid the devastating impact of raging fires and crippling drought and powerful storms.”
"So the time to heed the critics and the cynics and the deniers is past. The time to plead ignorance is surely past. Those who want to ignore the science, they are increasingly alone. They’re on their own shrinking island. (Applause.) "
https://obamawhitehouse.archives.gov/the...ce-anchorage-ak

Koblingen til "serious threat to US security" synes å ligge tett opp til (lands)svik og sammen med blant annet kobling med "betray our children and future generations" kan nesten ikke uttrykkes sterkere. Dette tatt i betraktning med at også under tidligere presidenter har falt andre, og lite heldige uttalelser er nok klart en del av bakgrunnsteppet som over lengre tid hadde utviklet seg. Eksempelvis "We have got to ride the global warming issue. Even if the theory of global warming is wrong":

"Former U.S. Senator Timothy Wirth (D-CO), then representing the Clinton-Gore administration as U.S undersecretary of state for global issues, addressing the same Rio Climate Summit audience, agreed: “We have got to ride the global warming issue. Even if the theory of global warming is wrong, we will be doing the right thing in terms of economic policy and environmental policy.” (Wirth now heads the U.N. Foundation which lobbies for hundreds of billions of U.S. taxpayer dollars to help underdeveloped countries fight climate change.)"
https://www.forbes.com/sites/larrybell/2...e/#d8fbd9e68a37

Om jeg ikke husker helt feil så hevder Fleming i intervjuet at selv under president Trump, "henger konsensoppfatningen sterkt i" (fare for noe upresis gjengivelse her, men har ikke tid til å sjekke så hør intervjuet og korriger meg). Selv om jeg ikke betviler at C02 har en varmende effekt (men usikker på hvor stor), så fremstår det fra mitt ståsted det så stor sannsynlighet for at spesielt forskere som mente noe annen, hadde usedvanlig "dårlige kår". Noen vil garantert hevde at ovennevnte er konspiratorisk tekning fra min side, men den risikoen/belastningen skal jeg klare jeg å leve med ;-)

Oppsummert så synes det fremstår som svært sannsynlig at Rex Flemming - under de rådende forhold – rent faktisk hadde problemer med å få publisert sitt oppsiktsvekkende forskningsmateriale (slik han også hevder). De som tar seg tid til å høre intervjuet vil få en mer inngående beskrivelse av forholdene, hvilket er i overenstemmelse med hvordan jeg også oppfatter hvordan Judit Curry beskriver forholdene (i det andre intervjuet jeg linket til). Når Rex Fleming også er en svært medittert forsker, har jeg derfor vanskelig for å se at han skulle ha - behov for oppmerksomhet - (som av andre er antydet) at kan være motivet). Jeg kan uansett ikke se at det har vært sentralt som motiv, snarere tvert i mot en belastning å bli eksponert for en "drittstormen" etter publisering. En forklaringsmodell som selvsagt ikke kan utelukkes er at selve studien eller arbeidet ikke holdt mål, men på den annen side ser ikke dårlig kvalitet ut til å være et generelt problem. Dette da det synes publisert drøssevis med annen forskning som i ettertid ikke har vist seg å ikke holde mål. Ja, sistnevnte kjennetegner forskning i bevegelse mot riktig resultat/forståelse, men dårlig kvalitet i nettopp - publisert forskning - synes også å blitt et betydelig/økende problem (hvilket jeg vil forsøke å belyse i senere poster) Tilslutt kan det tilføyes at arbeidet hans rent faktisk ble publisert i 2018, hvilket kan trekker i retning av at arbeidet rent faktisk holdt mål. I det minste mente noen det.

Jeg håper vi med dette kan gå over til det i mine hode langt mer interessante spørsmål, knyttet til forståelsen av temperatursensiviteten til CO2 kan være overvurdert eller ikke forstått fullt ut.

Torshov-Simen du skriver "Den strenge kvalitetssikringen man har av vitenskapelige arbeider er den beste måten å sikre at man har reliabel informasjon å ta beslutninger ut fra.
Boguspublikasjoner som den Flemming har benyttet seg av bryter ned dette systemet ved å gi godkjentstempel til kvalitetsmessig semmer forskning som gjør at til troen til all forskning svekkes.
[/quote]

Kunne vi legge stridsøksene til side slik at jeg (igjen) tør be deg være litt mer spesifikk mht hva den strenge kvalitetsikringen du omtaler går ut på?

Skal igjen være ærlig å si at jeg (som også antydet ovenfor) ikke sitter med helt det samme inntrykket som deg, men kan selvsagt her som på alle andre områder ta feil.

Fagfellesvurdert - behov for nyansering?
Det er skrevet masse artikler om de betydelige utfordringene knyttet til fagfellvurdering (som er det beste vi likevel har), men det er ikke sikkert alle sitter med denne kunnskapen så det kan være hensiktsmessig å kjenne til hva det vesentligste av kritikken mot fagfellevurdert går ut på. Nå har jeg i forrige post sagt A så kan jeg like gjerne si B (og før jeg eventuelt får svar fra Torshov-Simen - og i håp om en større goodwill (!) senere). Jeg sitere fra en artikkel på forskning.no:
https://forskning.no/forskningssvindel/fagfellevurdering-med-plettet-rykte/789830

Fagfellevurdering
Fagfellevurdering har til tider problemer med å leve opp til sitt gode rykte som et kvalitetsstempel som er basert på en objektiv, grundig og upartisk gjennomgang. En forutsetning for at en artikkel blir publisert i et vitenskapelig tidsskrift, er at den er blitt godkjent av to eller tre upartiske eksperter, som er utpekt av tidsskriftets redaktører. Det er denne prosessen som kalles for en fagfellevurdering eller peer review. Bedømmernes identitet er hemmelig. Det sikrer at forskere ikke kan true og sjikanere en bedømmer og at bedømmerne kan rotte seg sammen og legge en felles strategi.
Bedømmerne får sammen med artikkelen utlevert et skjema som stiller en rekke spørsmål om artikkelens kvalitet. Bedømmerne blir blant annet bedt om å vurdere hvor gode forskningsmetodene er, og om resultater og konklusjoner faktisk stemmer overens med det forskerne planla å undersøke. Til sist blir de bedt om å vurdere om artikkelen skal forkastes, revideres eller om den er klar til publisering. Bedømmelsene sendes deretter inn til tidsskriftets redaktører, som tar den endelige beslutningen om de vil publisere artikkelen. Peer review har vunnet innpass overalt i den vitenskapelige verden og brukes både innenfor naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora. "Artikkelen er publisert i det profilerte vitenskapelige tidsskriftet PNAS."
Den vendingen brukes ofte for å slå fast at den vitenskapelige artikkelen har fått det ypperste kvalitetsstempelet ved å slippe gjennom en såkalt fagfellevurdering (peer review, se boks).
Fagfellevurdering har vunnet innpass overalt i den vitenskapelige verden, og er den eneste virkelige kvalitetskontrollen som finner sted. De fleste forskerne setter sin lit til at systemet fungerer som det skal. Men prosessen er fylt med feil og mangler, advarer eksperter, som blant annet påpeker følgende problemer:

Bedømmelsene er langt fra objektive, men er styrt av bedømmernes personlige holdninger og faglige kjepphester. Tidsskriftene er skeptiske overfor nye teorier, og hyller i stedet det kjente.
Redaktører og bedømmere mangler overblikk over hva som tidligere er blitt publisert (se boks), og har derfor problemer ved å vurdere om et forskningsresultat nå virkelig er nytt.
Systemet er dårlig egnet til å avsløre svindel.

Den eneste kvalitetskontrollen
En av de kritiske røstene tilhører førsteamanuensis Jesper Wiborg Schneider fra Det Informationsvidenskabelige Akademi i Ålborg, som har system som en del av sitt spesialområde.
– Mange undersøkelser har dokumentert at prosessen langt fra er optimal, sier Schneider. Systemet får også kritikk fra førsteamanuensis i vitenskapsteori Claus Emmeche, som er leder av Center for Natur, Filosofi og Videnskabsstudier på Niels Bohr-Instituttet ved Københavns Universitet. – Noen av prosedyrene kunne godt trenge en oppstrammer, andre ting burde revideres eller kasseres, sier Emmeche.

Bedømmerne er av kjøtt og blod
Et av de største problemene er at bedømmerne ikke er maskiner, men mennesker med følelser og holdninger som lett smitter av på vurderingene.
– Den store utfordringen er å sikre den nødvendige objektiviteten, sier Emmeche. Ansvaret for at en vurdering blir objektiv, faller i høy grad på redaktøren i det enkelte tidsskriftet.
– Redaktøren vil typisk være en anerkjent forsker innenfor fagområdet, som man må stole på har kompetansen og integriteten til å sette sammen et panel av bedømmere som har den nødvendige troverdigheten, forteller Emmeche.

Vanskelig å være objektiv i stridsspørsmål
Den oppgaven utfordrer spesielt tidsskriftets redaktør innenfor de fagområdene hvor det er interne stridigheter mellom forskergrupper som forsvarer hver sin vitenskapelige teori.
Den situasjonen stiller også ekstra store krav til bedømmerne om å se bort fra egne overbevisninger og vurdere metoder og resultater helt nøkternt. Klimaområdet er et eksempel på forskning som er vanskelig for redaktørene, fordi det er forskjellige skoler innenfor feltet med forskere som internt kriger med hverandre.
– Det ligger store fristelser for forskerne selv. De kan ende opp med å ikke være objektive og avvise en artikkel på bakgrunn av faglig uenighet, fordi bedømmeren selv er en aktiv deltaker i den faglige striden. De kommer uvilkårlig til å vurdere artikkelen mer kritisk enn de ville ha gjort hvis de ikke var engasjert i saken, sier Emmeche. Det problemet påpeker også Jesper Wiborg Schneider.
– Det finnes eksempler på at bedømmerne var konkurrenter til de som skulle bedømmes, noe som skapte etiske problemer. Anbefalingene deres var fargede og fordomsfulle, og bygde mer på personlige preferanser enn på faglige argumenter, påpeker han.

Stor uenighet blant fagfeller
Et annet tegn på manglende objektivitet er at bedømmerne sjelden er enige i vurderingene sine, forteller Schneider. Han henviser til en studie fra 2005, hvor sosiologiprofessor William Haynes Starbuck fra Harvard University beregnet hvor stor enighet det var blant bedømmelsene av en artikkel. Den såkalte korrelasjonen lå et sted mellom 0,09 og 0,5 – 0 tilsvarer ingen enighet og 1 angir fullstendig enighet. Nevrologene Peter M. Rothwell og Christopher N. Martyn fra Oxford University i England kom i 2000 fram til en lignende konklusjon.
De viste at korrelasjonen mellom bedømmerne ikke var mye større enn det man kunne forvente ved ren tilfeldighet.

Hver stemme har stor makt
Når uenigheten mellom bedømmerne er så stor, og antallet bedømmere er svært lite, så kan den enkelte vurderingen få avgjørende betydning for artikkelens videre skjebne.
Det fremgår av en nyere studie fra 2009, utført av de to psykologene Lutz Bornmann og Hans-Dieter Daniel. De undersøkte hvordan fagfellevurdering fungerer i det profilert kjemiske tidsskriftet Angewandte Chemie. Kjemitidsskriftets redaktører bruker i visse situasjoner tre bedømmere per artikkel. Det hender imidlertid at en av bedømmerne leverer inn vurderingen for sent, slik at redaktørene ikke rekker å ta høyde for den i den endelige avgjørelsen. De to psykologene undersøkte hvilken konsekvens det ville ha hatt for utfallet hvis den tredje bedømmelsen hadde blitt med.
– Det viste at man hadde oppnådd en annen beslutning i hele 25 prosent av tilfellene, poengterer Jesper Wiborg Schneider.

Jakten på svindel tar tid
Fagfellevurdering er ikke bare til for å sikre forskningskvalitet, men også til å avsløre sjusk eller fusk med data. Men realiteten er at svindel sjelden blir oppdaget i publiseringsprosessen, og forklaringen er først og fremst mangel på tid. – Det tar tid for en bedømmer å sette seg grundig nok inn i substansen av en artikkel til å kunne avsløre svindel. En forutsetning for å avsløre juks er også å kjenne stoffområdet godt, for svindel opptrer typisk der hvor et resultat er for godt til å være sant, det vil si der feilmarginen er for liten, forteller Claus Emmeche. Jesper Wiborg Schneider forklarer de manglende avsløringene med at bedragere legger mye krefter i å skjule svindelen og få resultatene til å se naturlige ut. – Man kan peke på mange eksempler på at forskningsjuks først blir oppdaget etter publisering. Et av de mest spektakulære eksemplene de siste årene er vel koreaneren Hwang Woo-Suk, som fikk antatt artikler hvor han og teamet hans påsto at de hadde foretatt kloning av menneskeceller. Svindelen var gått helt over hodet på bedømmerne, sier han.

Skepsis overfor nytenking
Svindel slipper altså ofte gjennom. Dessuten har hederlige artikler som presenterer banebrytende teorier generelt vanskelig med å få aksept. – Fagfellevurdering er ikke særlig fleksibel i forhold til radikale innovasjoner og paradigmeskifter. En nyere undersøkelse viser at bedømmere finner metodiske mangler i 70 prosent av de manuskriptene som går mot mainstream, sammenlignet med bare 25 prosent av dem som bekrefter gamle teorier, sier Jesper Wiborg Schneider. Graden av skepsis er avhengig av hvor anerkjent tidsskriftet er. De profilerte tidsskriftene har en tendens til å avvise manuskripter som presenterer banebrytende teorier og idéer. De avviste artiklene dukker senere opp i lavere rangerte tidsskrifter, som er mer åpne og tolerante overfor noe som er litt skjevt. – Mange av disse artiklene har vært grunnlaget for priser, også Nobelpriser, sier Jesper Wiborg Schneider. Den vridningen er ikke bare av det onde. For selv om forskernes artikler sjelden kommer i det vitenskapelige tidsskriftet som man først hadde satset på, så ender det altså de fleste tilfeller med at artiklene blir publisert. Alle synspunkter ender altså med å komme fram. – Et slikt mangfold er nødvendig, og er i høy grad basert på at vurderingen foregår desentralisert på de enkelte tidsskriftene. Denne styrken blir oftest oversett av kritikerne. Mangfold og desentraliseringen veier opp for mange av svakhetene i systemet. Det kan forklare hvorfor man fortsetter med å holde fast på det, avslutter Schneider.

Tidsskriftene har ikke kontroll på artiklene
Et annet problem ved fagfellevurdering er at verken bedømmere eller redaktører alltid har helt kontroll på hva som tidligere er blitt publisert. Hvert år blir det utgitt tusenvis av vitenskapelige artikler, noe som selv ikke den mest oppmerksomme forskeren kan ha et fullstendig overblikk over. Den svakheten ble synliggjort i en berømt studie fra 1982, av de to amerikanske psykologene Douglas P. Peters fra University of North Dakota samt Stephen J. Ceci fra Cornell University, Ithaca.
De to forskeres sendte inn tolv artikler til en rekke høyt profilerte tidsskrifter. 12 til 36 måneder tidligere hadde de samme tidsskriftene allerede publisert disse artiklene. Bortsett fra at forfatternavnene var endret, var innholdet nøyaktig det samme. – Bare tre av artiklene ble «oppdaget» av redaktørene og bedømmerne. Av de andre ni artiklene, som tidligere var blitt publisert, ble åtte artikler avvist fordi kvaliteten ikke var høy nok, forteller Peter Wiborg Schneide

Kunne vi legge stridsøksene til side slik at jeg (igjen) tør be deg være litt mer spesifikk mht hva den strenge kvalitetsikringen du omtaler går ut på?

Skal igjen være ærlig å si at jeg (som også antydet ovenfor) ikke sitter med helt det samme inntrykket som deg, men kan selvsagt her som på alle andre områder ta feil.
[/quote]

Spørre kan man alltid, men ettersom det aktuelle spørsmålet innebærer skifte av tema i diskusjonen er det ikke aktuelt å svare på det så lenge du fortsatt har ubesvarte spørsmål stående fra forrige tema

I forbindelse med min søken på svar på spørsmålet om temperatursensivitet til C02, kom jeg over dette intervjuet av Professor William Happer. Happer satt i panelet som Trump utpekte, men trakk seg i høst (mere info om dette tilslutt). Han synes å hevder at C02 har en "logarithmic effect" på temperaturen. Det er ikke vanskelig å se at han har kommet med meget omstridte uttalelser, og det hevdes at han heller ikke har publisert egen forskning. I tillegg så fanget jeg opp beskyldninger for å ha tatt godt betalt som vitne i en sak hvor oljeindustrien var involvert. Jeg har ikke sett nærmere på dette, men reiser spørsmål om han likevel kan være inne på noe her? I så fall er kanskje dette forklaringene på spørsmålet jeg har reist knyttet til avviket mellom IPPCC-modellene og de faktiske temperaturobservasjoner? Skulle sikkert brukt mere tid på å undersøke selv, men regner med at det finnes langt mere erfarende debattanter her som har kilder/betraktninger knyttet til nettopp dette. Klippet fra Youtubesiden:

"Happer, as you will hear, says the impact of CO2 on temperature rise has already taken effect and he points to the logarithmic scale, which is a nonlinear scale often used to analyze a large range of quantities. According to Mr. Happer, it would take another 400 ppm to affect temperature by one additional degree. Mr. Happer is also aware of the folly of predictions. And he, like Freeman Dyson, points to the inability of models to accurately predict climate outcomes. Then add in length of day, which changes by milliseconds, transferring massive amounts of energy mostly into the oceans – causing oscillations that, according to climatologist Judith Curry, are not considered in current climate models. I must ask: is the science of climate really settled? Can it ever be?"

https://www.youtube.com/watch?v=pHCCE-sw_Sc

"Why a high-profile climate science opponent quit Trump’s White House":

https://www.sciencemag.org/news/2019/09/...p-s-white-house

Ser ut til av denne rykende ferske artikkelen at Happer ikke har klart å publisere arbeidet sitt knyttet til metan, men også synes å inneholdet andre ikke helt uspennende opplysninger (skal leses nærmere ved annledning);

https://www.sciencemag.org/news/2019/11/...elevant-climate

Jeg har ingen formening om dine motiver. Men, det virker som du har en oppfatning om at klimaforskningen er råtten, og at det påvirker hvordan du utøver / ikke utøver kildekritikk.

Fleming har skrevet og sagt mye som er ekstremt misvisende, så jeg forstår ikke hvordan man kan ha tillit til noe av det han skriver. To eksempler;

"Had to go to Europe to publish"; han prøver åpenbart skape inntrykk av at han ble sensurert i USA, men hva er det som underbygger den påstanden? Og hva betyr det egentlig? Flesteparten av de aktuelle journalene er jo lokalisert i nettopp Europa...

I paperet hans fra 2018 skriver han "The cause of the Medieval Warm Period and the Little Ice Age climate-changes was the solar magnetic field
and cosmic ray connection. When the solar magnetic field is strong, it acts as a barrier to cosmic rays entering the Earth’s atmosphere, clouds decrease and the Earth warms." Som om det er en sannhet. Uten en eneste henvisning til forskere som har argumentert for at den effekten er neglisjerbar eller ikke-eksisterende. En forsker med integritet ville som et minimum henvist til motstridende resultater, og bør også forsøke forklare hvorfor han mener de andre forskerne tar feil. Det er også svært påfallende at han ikke har en eneste henvisning til Kirkby (CLOUD/CERN) som faktisk har prøvd å teste hypotesen, eksperimentelt.

Kirkby derimot, argumenterer for og i mot, og utviser integritet. Han tilhører ikke "konsensus", men har likevel ingen problemer med å få finansiering eller publisere artikler.

Judith Curry fremstår langt mer troverdig enn Fleming, Men er meningene hennes egentlig så kontroversielle? Utifra det jeg har lest vil jeg plassere henne på "menneskeskapte klimaforandringer er sannsynligvis små til moderate, og usikkerheten er stor". Altså milevis unna det Klimarealistene etc påstår.

Se feks https://curryja.files.wordpress.com/2019/02/curry-testimony-house-natural-resources.pdf :

"The original rationale for the 2C target is the idea that ‘tipping points’ ; abrupt or nonlinear transition to a different climate state become likely to occur once this threshold has been crossed
[og så argumenter hun for at det ikke stemmer]
The 2C limit is more usefully considered by analogy to a highway speed limit:driving at 10 mph under the speed limit is not
automatically safe, and exceeding the limit by 10 mph is not automatically dangerous, although the faster one travels the greater the danger from an accident."

Ser ikke noe feil i dette. Jeg ser på 2C målet som et fornuftig styringsmål for klimapolitikken, men det finnes gode argumenter i mot.

Problemet med Curry er at hun angriper dårlig forskning i "konsensus-leiren", men ikke tar avstand fra all kvasi-forskningen og propagandaen på skeptiker-siden. Dermed trykker skeptikerne henne til sitt bryst.

Jeg ville anbefalt et kjapt google-søk. Det er velkjent at den direkte drivhuseffekten fra CO2 er logaritmisk. Han har ikke funnet noe som IPCC har oversett.

Edit;


Så han fremstiller det som at dette er en effekt de andre forskerne har oversett, og at de derfor tar feil? Isåfall forteller han kun halve sannheten (på grensen til løgn), og da forsvinner troverdigheten umiddelbart.

Takk for et opplysende og ikke minst meget sivilisert svar. Skal studere det nærmere når tiden strekker til, men vil bare raskt tilføye at jeg ikke kan huske å ha sagt at Judit Curry er så kontroversiell. Det jeg mente å få frem var at hun i intervjuet nærmest bekreftet den høyst spesielle tilstanden i forskningsmiljøet.

Igjen takk for atter en sivilisert tilbakemelding. Jeg skjønner godt at du tenker det, men hva bygger da forklaringsmodellen til IPCC mht de faktiske avvik på? Kanskje Trump også innså at det var greit å la Happer "slutte" pga forholdet knyttet til troverdighet...:D

Det kan jeg ikke svare på. Jeg gjetter en kombinasjon av naturlige variasjoner, usikre tilbakevirkningseffekter (både forsterkende og bremsende), samt hittil ukjente effekter.

Jeg må bare innrømme å pr i dag ha for store huller her, og synes det er fint at du også er oppriktig på det du ikke kan svare på. La oss derfor håper at andre også ønsker å bidra på en like konstruktiv måte som du nå gjør. Jeg har kanskje lest litt mye på skeptikersider, og ja er nok av flere årsaker mer skeptisk til konsensusforskning enn deg og andre erfarne debattanter her inne. Kanskje nødvendigvis ikke alltid veldig godt begrunnet fra min side, men ønsker det må være takhøyde for det på et nettsted som dette. I den forbindelse mener å ha registrert (somewhere - skulle selvsagt ha sjekket selv..) at IPCC tilegner hele, eller tilnærmet hele, oppvarmingen til menneskeskapte klimautslipp. I så fall kunne vi stryke naturlig variasjon fra lista di, eller?

Bare så det er klart; IPCC gjør ikke egen forskning, men gjennomgår all forskning. De viser hvor det er enighet / uenighet, hvor det er usikkerhet, og hvor det er hull i kunnskapen. Selvsagt med referanser til den bakenforliggende forskningen. IPCC gjør en fantastisk jobb med å gjøre klimaforskningen tilgjengelig for "menigmann". Jeg vil sterkt anbefale å lese noen av rapportene deres.

Det er ok å diskutere klimaforskning, men det må IKKE blandes med klimapolitikk. IPCC / konsensus MÅ legges til grunn for selve klimapolitikken. Vi er alle amatører, så hva vi personlig måtte mene om status i klimaforskningen er ikke så veldig interessant.



Nei, naturlig variasjon kan ikke strykes fra usikkerhetene.

Fritt fra hukommelsen; Det stemmer at "best guess" er at omtrent hele oppvarmingen er menneskeskapt (kanskje mer / kanskje mindre). Dette fordi naturlig variasjon estimeres til å være tilnærmet null eller faktisk redusert temperatur i vår tid. Men det er usikkerhet i naturlig variasjon, og da er det selvsagt også usikkerhet i effekten av menneskelige utslipp.

Slo meg at selv om dette ikke akkurat er rykende ferskt så kan det opplyses at saken er anket, herunder;

"In April federal circuit court judge Salvatore Vasta found the actions of the university, including Ridd’s repeated censure and ultimate dismissal, were unlawful.

Vasta made clear the case was about employment law and not – as Ridd, his supporters and conservative media outlets have repeatedly stated – about academic freedom.

“Some have thought that this trial was about freedom of speech and intellectual freedom,” Vasta said. “Media reports have considered that this trial was about silencing persons with controversial or unpopular views.

“Rather, this trial was purely and simply about the proper construction of a clause in an enterprise agreement.”

JCU’s appeal argues there are “errors of law” in the judgments."

https://www.theguardian.com/australia-ne...ismissal-appeal

Her er forøvrig en kommentar som argumenterer for at det er potensielle tipping points i nær fremtid, i verste fall allerede inntruffet. God men skremmende lesning.

https://www.nature.com/articles/d41586-019-03595-0