Hvor vanskelig er rødmerkede stier/løyper ?

Har fått tilbud om å være med på en tur der ett kriterie er at man håndterer røde/S2 løyper.
Noen som kort kan si hva som forventes og hvor i Asker/Kjekstad/Drammensområdet man kan finne typiske røde/S2 stier/segmenter ?

Er det her drop på +50cm og skikkelig rockgarden kommer inn i bildet ?

Tror det är från stig till stig. Har cyklat mycket blått rött och svart svart och av och till tycker jag väl att det som är rött borde vara blått och det som är svart borde vara rött. Mitt råd är bry dig inte om färgerna utan ta det lugnt och i ditt eget tempo. Sen skulle det komma ett dropp och du känner att du inte klarar det så är det väl bara att gå med cykeln förbi det då.

Se på løypekartet i gullia. De tøffeste løypene der er røde

Huckleberry er sort.

Det er mye som er rødt i Oslomarka som er teknisk vanskeligere å sykle uten fotisett enn rødt i Gullia. Forsåvidt en del blått også.

Rød og blått er i beste fall veiledende standarder. I Østmarka er det flere stier som er merket blått som jeg synes er vanskelige og flere som er merket rødt som er relativt overkommelige (for meg).

Hvis du tenker på fargene på mtbmap tror jeg Østmarka er svært dårlig kalibrert. Har prøvd å kalibrere litt i området rundt Siggerud og Bysetermåsan (hvor jeg av og til er innom) så der synes jeg det stemmer bra, men i andre områder virker det som noen har brukt en helt annen skala (evt. bare ubevisst "sandbagget" fordi de selv er så godt kjent på stiene).

Forøvrig er det ganske stor forskjell på IMBA-skalaen som anvendes i "kunstige" stier/løyper som i Gullia/Trysil og Hafjell, og den vanlige mtb-skalaen som anvendes ellers i OSM/mtbmap/etc (som av og til kalles "Singletrail skala" og angis med S0–S6). Derfor vises disse litt ulikt på kartet.

Tilbake til trådstarters spørsmål: Jeg vet ikke hvilken fargeskala du egentlig tenker på, men når det gjelder den som brukes på f.eks. vanlige naturlige stier vist på mtbmap.no så møter du ikke halvmeter-drop på de røde stiene (S2 i Singletrail-skalaen), ihvertfall ikke slik skalaen brukes i min del av landet. I Østmarka, derimot...der kan du møte slikt på blå stier, er min erfaring

Som anderfo skriver, hvis du tenker på fargekodene i mtbmap.no, er disse tegnet med farge ut fra mtb:scale-taggen som er brukt i openstreetmap. Skalaen går fra 0-6, der 0=grønn, 1=blå, 2=rød, 3=svart, 4-6="veldig svart".

Hvem som helst kan legge inn denne taggen på en sti, så det har nok mye å si hvordan de første stiene i et område ble tagget. Jeg har selv tagget mange stier i Kjekstadmarka, og i starten ble det hvertfall basert på hvilken vanskelighetsgrad de andre stiene jeg hadde prøvd var tagget med. Jeg har hørt at mange av stiene i Oslo-området som er tagget som blå ville vært røde i Trondheim f.eks.

I Kjeskstadmarka og Østmarka, som er der jeg har syklet mest, kan det ofte være drop som ikke kan rulles (altså må hoppes) på røde stier. Det kan også forekomme på blå stier, men da er vel oftest stien feilkalibrert.

http://www.singletrail-skala.de/
Hvis du ikke kan tysk så er det kort fortalt fra 0 til 5
Hvor 0-1 er enkelt 2-3 er middels og 4-5 er expert
S2 er slik jeg har opplevd det i alpene bare flyt med et lite crux her og der. Det er jo også nedre del av middels på skalaen. Takler du det som kalles flytstier i norge er du klar for S3. Trives du på knotstiene i norge går S4 greit hvis man håndterer bratt lende og ikke får sår i sjelen hvis man må av sykkelen en gang eller to.
Ved S5 går det et markant skille hvor trial ferdigheter i ofte både bratt og eksponert lende må håndteres med den største selvfølgelighet. Lokale avvik fra skalaen forekommer dog sikkert så hva som venter vet du ikke helt før du er på stien, men helt bingo om det blir flyt eller henging på bremsene i steinura som det ofte er med trailguide er det ikke. God tur

sanouka;
takk, det var akkurat det svaret jeg trengte og da kan det se ut som at det blir ny grom tur

Merkingen Sanouka refererer til har altså liten relevans for de naturlige stiene på mtbmap.

Syklet Sentiero 601(som er et av eksempelstiene med grad S2, maks grad S3 på ferien i Alpene nå i forrige uke, så føler jeg har lov til å uttale meg. Syklet hardtail. Det blir naturligvis lettere og mindre slitsomt om du har fulldemper. Veldig steinete sti med masse løst oppå. Øverste delen var alt løst og det var hakket brattere enn lenger nede i lia. (Ligger massevis av denne stien på YouTube) Slikt terreng/underlag har vi ikke i Norge, men om du er en middels god stisykist som kommer deg over til dømes Vettakollen helt greit, klarer du dette. Vi syklet heller Val Del Diaol som er utforløypa istedenfor den nederste delen for mer kontinuerlig sykling. Når alt er løst er det lett å gå på snørra.

Oppfattet det sånn at TS lurte på den tyske S skalaen pga turolaner og ikke mtbmap. De norske sidene har for mye indivudell synsing om vanskelighetsgrad pluss at nordmenn som oftest vurderer stier som enklere enn folk i resten av verden med unntak av BC. Fant det derfor bedre å beskrive flyt og knot her hjemme vs der jeg har vært i utlandet.
En kommentar til Chalshus. Min erfaring er at man skal et stykke sør for de sentrale alpene før det blir mye løs stein som hovedmelodi. Altså at man må ned til de delene som er preget av mye limestone eller hva det heter på norsk. I de sentrale delene av alpene er det som i fjellet her med bart fjell og stein først og sog røtter under tregrensa men mer flyt ant fordi stiene har vært i bruk ofte i århundrer og at det helt enkelt er mer jord. At man kan møte litt ymse pga individuelle preferanser må jo taes høyde for, men S skalaen er jo som det meste annet med utspring fra pølsespiserne, grundig og detaljert. Mekehåndboka har ikke hatt det samme presisjonsnivået og derfor blir det mer hummer og kanari her oppe. Det har jo heller ikke hjulpet stort at det ofte har blitt brukt DH skala på stier hvor det er naturlig å dukke opp med 140mm vandring og ikke 200 liksom. Det blir forhåpentligvis litt bedre nå for de som velger å bruke mekehåndboka som manual siden den har fått en gradering mer slik at ikke blått også egentlig har vært rødt. Med en diamant sbart for experter så åpner det opp for at dette ordner seg.

merking på mtbmap blir vel fort mye synsing.

har planer om en tur langt utenfor allfarvei der arrangøren hentyder til at turen er utfordrende, rød S2 med oppover bæring av sykkel og en grandios belønning etterpå

Det jeg har sett i Kjeksstadmarka, så er svart, umulig å sykle uten å trille mye (for meg). Rødt er teknisk og tungt/vanskelig å sykle opp, og litt skummelt nedover.

Det er samme skala, faktisk. Hvis du ser på OSM sin beskrivelse av mtb:scale her: https://wiki.openstreetmap.org/wiki/Key:mtb:scale
...så ser du at det er nøyaktig de samme bildene som brukes på http://www.singletrail-skala.de/ -- og det er ikke tilfeldig.

Men skalaen brukes ulikt på ulike steder i landet (og resten av verden) fordi terrenget varierer så mye fra sted til sted og fordi de som "tagger"/velger vanskelighetsgrad i OSM ikke er så godt kalibrert ettersom de ferdes på ulike typer stier, i ulike typer terreng og fordi mange av dem har misforstått skalaen (bl.a. er det sikkert mange som blander skalaen sammen med IMBA-skalaen som benyttes på oppbygde løyper i Hafjell, Gullia m.m.).

Mener du det er samme skala i Gullia og Hafjell? Jeg syns i hvertfall den sorte i Gullia ikke kan sammenlignes med sorte i Hafjell

Måste bara erkänna att jag inte förstår graderingssystemet på mtbmap. Det är alltså 7 kategorier:
0 - Easy
1 - Intermediate
2 - Advanced
3 - Expert
4 - Extreme 1
5 - Extreme 2
6 - Impossible
Och det är alltså 6 kategorier före Impossible. I lys av detta ger ju praktiserandet av skalan (speciellt i Oslo) ingen mening. Varför inte använda skalan när det först finns en? Låt oss för argumentets skull ta några exempel på blåa stigar (nivå 1): Oldtidsveien över Grönliåsen (och stigarna bredvid), Elgtråkket vid Bysetermosen, stora delar av Pioneren, de blåa ”glow-stigarna” i Svartskog. Detta är enligt andra skalor jag har sett (stigcykling, inte park) helt klart krävande stigar som förutsätter en god del kondis, styrka och teknik för att ge mening som cykelstigar. Så kan man hävda att skalan är till för folk som har så pass med skills att de nämnda stigarna är tämligen enkla relativt sett. Men hur man än vrider och vänder på det så är det alltså 4 nivåer kvar med cykelbara stigar innan man kommer till Impossible!? Nej, det ger inte mening.

Det som hveft fall ikke gir mening er at for eksempel Lutvann enduro og Solbergvann digg begge er blå. Mens for eksempel Slettfjell ned er rød.

0 - sitte på sykkelen
1 - sykle asfalt
2 - sykle grusvei
3 - sykle traktorsti
4 - sykle sti uten hindringer
5 - sykle sti med røtter
6 - sykle sti med stein og røtter

Synes det mangler noen graderinger.

Vet ikke om det hjelper, men her er graderingen som brukes på trailguide (tenk deg at du sykler med barnevogn med en unge i)

grønn = ungen våkner, men griner ikke
blå = ungen griner
rød = ungen er vekk
svart = ungen og vogna er vekk

Mvh.
Bjørn Jarle

Well: https://youtu.be/jj0CmnxuTaQ

Graderingssystemet brukt på mtbmap.no står også forklart med bildeeksempler på OSM-wikien. Jeg har ikke besøkt alle stiene du nevner, men de tre første (Oldtidsveien/Grønliåsen, Elgtråkket og Pioneren) tror jeg gjerne burde hatt flere røde partier markert. Som nevnt lenger opp tror jeg mange av stiene i Østmarka er litt "sandbagget" -- men taggingen av vanskelighetsgrad varierer også mye.
Kanskje har jeg selv noe av skylden for variasjonen, ettersom jeg har prøvd å bruke samme skala som i resten av landet... Jeg har prøvd å forholde meg til beskrivelsen i wikien.
Det meste av det jeg har markert/tagget her er i områdene rundt Siggerud og Bysetermåsan. I Trulsrunden og Pioneren turte jeg ikke å forandre noe særlig, men jeg synes mye av dette hadde fått for lav gradering.


På Røros er de så heldige at en og samme person (nei, det er ikke meg) har valgt fargen på nesten samtlige stier, så der er det i hvert fall konsistent innafor kommunen.

Når det kommer til Oslomarka så mangler det rett og slett en del vanskelighetsgrader, uansett hvilken skala man bruker. Det meste av av stiene er "småteknisk" - teknisk utfordrende - på noe nivå, men det finnes jo ikke alpint terreng her med lange helsbrekkende nedkjøringer og heller ikke mengder med stier med store hopp, dropp og trekonstruksjoner. "Impossible" betyr ikke livsfarlig, men heller at det er for mye myr, knot og tverrgående kløfter til at det er hensiktsmessig å sykle.
Et annet moment er at det er mye fin og enkel sti rundtomkring i Oslomarka, men det finnes svært få stier som holder samme enkle standard over et lengre strekk. Det vanlige er at stiene veksler mellom ulike vanskelighetsgrader, til tider med få meters mellomrom. Trulsen er et kroneksempelet, der noen strekk nesten er ned mot grønn, men hvor man må ha kontroll på rødt nivå, og gjerne litt til, for å virkelig kunne bruke terrenget.

Velkjente problemer, akkurat som i en del andre idretter som f.eks. klatring

Det er fullt mulig å bruke en enda finere inndeling som 0, 0+, 1-, 1, 1+, 2-, 2, 2+, osv. Ettersom dette er lite brukt vises ikke disse nyansene på mtbmap.no, men jeg pleier å bruke dem av og til, mest for å vise overfor de som justerer mtb:scale at jeg var i tvil og at stien er litt på grensen til en annen grad.

Når vanskelighetsgraden varierer mye på en sti prøver jeg å sette fargen ut fra de vanskeligste partiene, ikke gjennomsnittet. Det føles mye bedre å få en positiv overraskelse ("jøss, denne delen av stien klarte jeg jo fint!") enn en negativ overraskelse (når man stadig kjører seg fast i crux på en sti man burde klart fint ut fra fargen, eller hvis man må av og bære/dytte sykkelen stadig vekk når man egentlig ønsket å få syklet mest mulig på kort tid).
Og det bør ikke være slik at stiens farge kun gir mening for de som har syklet stien >10 ganger (de har jo ikke særlig nytte av kartet uansett) -- fargen bør gi mening for de som sykler akkurat der for aller første gang.
Hvis det bare er enkelte crux som er mye vanskeligere enn resten, pleier jeg å dele opp stien og sette egen grad på disse cruxene.

Da bør stien også merkes med class:bicycle:mtb, som har range fra -3 til +3. Negative verdier her gjør at stien tegnes som gjennomsiktig på MTBmap f.eks. Jeg prøver å bruke denne taggen også om stien hverken er spesielt bra eller dårlig, og merker den da med verdien 0. Dette gjør at den hverken får gul glow eller gjennomsiktig, men viser da andre som har tenkt å tagge stien at det hvertfall er vurdert.

Dette er jo en rett fram og fornugtig tilnærming. At det blir sprik i kodingen mellom like områder er svært vanskelig å unngå. Noen stier setter en standard også forholder de som legger inn nye stier seg i forhold til denne.

Jo, det hjälper så klart om en och samma person sköter graderingen. Det är ju dock både orealistiskt och tar bort lite av charmen med den typen av gräsrots-/brukarstyrda projekt som mtbmap är. Frågan är om det ändå inte hade gått att använda hela skalan mer aktivt. Det blir som på vissa universitet där de flesta studenter får A eller B (eller möjligtvis C) oavsett, trots att skalan går till E innan det blir stryk (”Impossible” hehe).

Precis, «det bør ikke være slik at stiens farge kun gir mening for de som har syklet stien >10 ganger». Det får mig förresten att tänka på en annan diskussion här inne på forumet som jag inte hittar tillbaka till nu. Det var något om vad som definierar en flytstig (blå med glow) och att det varierar med vem man frågar (det mesta är flytstig för Fabio Wibmer osv.). Igen, resonemanget och praxisen ger lite mening översatt till andra sammanhang. ”Nej Marcel Hirscher tycker att den här (svarta) slalombacken är enkel så det får nog bli blå ”flow”-gradering…” Poängen är att graderingen av slalombackar är ett globalt (tror jag) system som de flesta förstår på liknande premisser. Alla vet vad en svart slalombacke vill säga, oberoende av skill level. Så borde det väl också vara med cykelstigar?

En anekdot: För en stund sedan var det någon som hade taggat alla stigarna på Ljanskollen vid Hvervenbukta (Oslo) med 4 - Extreme 1. Jag antar att det var någon som precis börjat cykla stig och som upplevde dessa stigar som närmast oöverkomliga. Efter några år på cykeln skrattade hon/han kanske åt sig själv och gick in och ändrade allt till blått (nuvarande gradering). Förståeligt om så var fallet. Men var den första bedömningen verkligen så idiotisk? Nu menar jag inte att Ljanskollen är grad 4, oavsett system. Men vad med 2 (av 6)?