Jeg hadde meg en runde rundt i distriktet i går og kom til å tenke på denne tråden. Jeg begynte derfor å hilse på alle syklister jeg møtte for å se hvor mange som hilset tilbake, eventuelt hilset selv.
Av ca 100 syklister (tallene er ikke kvalitetssjekket) var det ca 2-4stk som tok initiativ til å hilse først eller samtidig med meg.
4-6 hilset tilbake på en måte som ga inntrykk av at hilsing er en glede.
15-20 hilset tilbake med en overrasket mine som tydelig lurte på hvem jeg var og hvorfor jeg hilset.
10-15 var sivilister, dvs mennesker som syklet på transportsykler uten sykkelbekledning. De møtte sjelden blikket mitt og tror ikke de merket mine forsøk på å hilse. En av disse var sikkert 90 år og syklet på en sykkel som sikkert var like gammel. Her hadde jeg mest lyst til å gå av sykkelen og håndhilse med et ærbødig bukk. Men det ble bare med tanken.
25-30 syklet en eler annen form for terrengsykkel. En tredjedel av disse hilset tilbake, hvorav halvparten av disse igjen tilhører kategorien "overraskede hilsere".
30-35 var landeveissyklister som totalt ignorerte alle former for hilser.
Jeg møtte to større grupper med syklister på tur
Den første gruppen (10-15stk) var fra den lokale sykkelklubben Taska & Omegn Sykkel Klubb. Onde rykter skal ha det til at de ofte lever opp til forkortelsen av klubbnavnet, og jeg ble derfor ikke overrasket over å bli ignorert av samtlige.
Jeg traff også et par enslige syklister fra denne klubben, og fikk hilsen tilbake fra en av de.
2-300 meter etter denne gruppen, kom en annen tilsvarende gruppe syklister. De hadde ikke klubbtrøyer, men 90% av disse hilset tilbake med varierende grad av entusiasme
Jeg hilset konsekvent med håndbevegelse, og fikk tilsvarende tilbake ca 40% av gangene. De resterende 60% var nikk, et hei eller god morgen eller den militære oppover nikken. Sistnevnte satt jeg overraskende stor pris på, uten at jeg skjønner hvorfor.
Konklusjonen er vel at folk er forskjellige. Heldigvis
