Sliter med å restituere meg

Har slitt med sykdom på flere fronter, derfor kun to turer på seks år. De to siste årene før alt stoppet, klarte jeg ikke å restituere meg. Opplevde å bruke dager på å komme til hektene og var sliten hele tiden, dessuten føltes beina som tømmerstokker.

Mistet også sykkelvennene da jeg trakk meg fra turer titt og ofte, noe jeg skjønner.

Var ute på superkort testtur med MTBen jeg kjøpte for 17 måneder siden. Hvordan finne et nivå som gir glede og fremgang? Må være rolig og kortere turer, ikke for mange dager i uka. Hodet vil nå og da, men kroppen lystrer ikke.

Jeg tenker det er viktig å begynne rolige, korte turer. Men også viktig å sette opp et program sammen med en lege som har god erfaring med kondisjonsidrett

Nå vet ikke jeg om du har mulighet til den, men hva med å tilbringe en dag i et anlegg, der du kan ta heis opp og kose deg nedover på løyper med forskjellige vanskelighetsgrader som ikke krever tråkking?

Et annet alternativ kan kanskje være å finne en kort sti eller rundløype som inneholder litt røtter og en og annen stein som du kan sykle så mange runder som du orker. Det er noe jeg ofte gjør med sønnen min der jeg bare lar han leke og holde på. Der kan du pushe grensen litt etter litt.

Takk for gode råd!
Har ikke mulighet til heis som tar meg opp. Det er mulig at jeg syklet litt hardere enn hva kroppen klarte, kanskje derfor jeg brøyt meg ned sakte men sikkert, til den store smellen. Noen steder er det umulig å holde pulsen lav for en som ikke er i form, men å gå av sykkelen i kortere, bratte bakker, ligger ikke til meg. Kanskje jeg må gå i begynnelse. Tror helt rolig over lang tid kan være noe, og ikke mer enn maks tre dager den ene uka og to dager påfølgende uke?

Får snakke med fastlegen. Han kjenner historikken, i tillegg trener han også utholdenhetstrening.

Høres lurt ut å snakke med legen. Uten sammenligning forøvrig, så fikk jeg tips da jeg trente meg opp etter brudd å ta litt og ofte. Og kun til ubehag og ikke forbi, evt til smerte. Du kan jo også vurdere innendørssykling, menofte er det hodet som ødelegger for kroppen, så det å gå av sykkelen og trille i motbakkene syns jeg høres ut som en god idè.

Jeg er i samme situasjon selv og må nok innse at det kan være kronisk og at jeg aldri kommer tilbake på sykkelen igjen. Skal jeg tippe selv så er det ME eller borreliose. Men det norske helsevesenet anerkjenner ikke disse tilstandene og vil bruke noen år på å se om det går over av seg selv og gjør det ikke det så vil de henge en psykisk diagnose på deg. Jeg kjempet mot dritten og presset meg til tider beinhardt i ti år før det sa stopp og nå har jeg konstant melkesyre som blusser opp hvis jeg går ut med søpla. Og har jeg en god dag og går en tur eller sykler noen kilometer så må jeg betale for det neste dag og ofte i flere dager eller uker. Men jeg håper allikevel å komme gradvis igang med korte, rolige turer hvor jeg har andre mål enn bare syklingen i seg selv. For eksempel sykle inn til byen for å ta en øl eller spise noe, gå på galleri, dra på stranda, fiske, plukke sopp etc. Jeg har ikke noen bedre plan enn det.

Trist lesning! Helt klart en vanskelig og lei situasjon. Håper det til slutt ordner seg!

Mange av mine aller beste opplevelser på sykkelsetet har vært korte turer og for de som er kronisk syke gjelder det å finne tilsvarende gullruter.

Dersom du har vært aktiv på høyt nivå tidligere vil jeg tro at den største utfordringen er å nullstille seg helt og å skjønne hvor null er Uansett så kom deg opp på sykkelsetet og start med korte turer. Det er vår.

Forøvrig så vil jeg anbefale deg og andre i samme situasjon og lese boken "It's not about the bike" som handler om hvordan verdens beste syklist Lance Armstrong kom seg gjennom kreftbehandlingen for så å komme seg videre i livet.

Sånne helteklisjeer om folk som kjemper seg tilbake er null verdt for kronisk syke. Har du en kronisk sykdom eller et annet underliggende problem som ikke er oppdaget og behandlet så graver du deg bare dypere og dypere.

Ser den! Kan ikke hvile seg til krefter eller trene seg til overskudd. Må bare lytte til kroppen når det er kronisk.

mye mulig at helteklisjeer er null verdt,
Lance skriver i hvertfall side opp og side ned om hvor viktig det har vært med venner som har hjulpet ham. det er vel også greia for kronisk syke, ha noen som er der når du trenger dem
Usikker på hvor lett det er for folk som er kronisk syke og har felles innteresse og ta kontakt og følge hverandre opp, men det er vel mulig ?

Joda, men man blir ikke frisk av det.

De Lance sikter til er vel vennene med medisinkofferter

Prøv en elsykkel. Det vil kunne gjøre at du kommer deg ut, uten at du er helt pumpa etterpå. Så kan du justere hvor mye hjelp du vil ha etter hvor sprek du blir.

Vet om flere som bruker elsykler i forbindelse med problemer med hjerte, proteser og tilsvarende ting. Fra å ikke ha kjangs til å kunne sykle annet enn helt flatt på asfalt kommer de seg nå ut.

Du tar fullstendig feil

Takk for gode råd Formen er skremmende dårlig, så el-sykkel er noe å tenke på. Er en jungel av sykler der ute.

Enig med olechr.

Jeg trur du vil ha mest utbytte av å komme deg ut og få en god opplevelse. Om du sliter med noe kronisk er det etter min mening ikke trening du bør tenke på men opplevelsen (formforbedringer følger med på kjøpet uansett når du kommer deg ut).

Bedre å komme seg ut på el-sykkel enn ingen sykling. Har fått beskjed av leger å trene noe. Blir fort utmattet.
Vanskelig å ikke tenke på hvordan det var før 2012. Har tilbringt veldig mange døgn på sykehus fra 2013 til 2017. Håper på noe sykling og en og annen fjelltur, med kort gåavstand fra ankomststed til teltleir. Gåformen var bedre i 2018. I år er begge deler meget dårlig igjen. Prøver å ha planer og være positiv Prøver også å viske ut det som var siden det ikke hjelper meg nå.