Ski VM 2019

Langrenn holder på å dø ut i resten av Europa. Mindre snø enn før, lav rekruttering og seertallene stuper. Tilogmed Sverige hadde bare en tredjedel av juniorene Norge har, mens i landene i sentral-Europa har kanskje 10-15stk som satser, mens vi har hundrevis. Talentgrunnlaget i Norge og de økonomiske forholdene gjør at ingen andre land har mulighet til å nå opp. Vi er så overlegne på alle parametere at det ikke er noe poeng å dope seg.

Selv i Norge faller rekrutteringen betydelig. Ned 20 % meldte NRK tidligere i vinter, tross fjorårets kanonforhold.
https://www.nrk.no/ho/langrennssporten-sliter-med-rekrutteringen-1.14441889

Japp, et eksempel; på hovedlandsrennet i helgen var det nesten 400 jenter i K15/16. Er det noe flere totalt i resten av Vesteuropa?

400 er omtrent samme antall som det er aktive, kvinnelige skihopper i verden. (Definert som at de er på FIS' liste)

Langrenn står i en særstilling i Norge. Den var en del av nasjonsbyggingen etter 1814 og 1905. Den posisjonen har den vel ikke i noe annet land.

Det er nok en del breddeløpere i Russland som vi hører lite om. Men jeg tror det var i et intervju med Neprjajeva hun var glad for resultatene, for hun håpet det kunne føre til litt øket interesse for langrenn i Russland igjen. Det var blitt større engasjement og interesse for skiskyting.

Det går alltid an å finne enkeltunntak, men jeg tror det er langt mellom utlendinger som ikke mener Norge har dominert langrenn ganske lenge. Og at ressursene til de ulike landslagene er ute av proporsjoner.

Det er dette, synes jeg, som gjør det så rart at det Norske landslaget likevel ofte virker gira på å tråkke rundt i gråsoner. Alt fra å jukse seg til flere i støtteapparatet ved å bruke kvota til andre lag til å ha verdens største smørebuss med eget astma-inhalator-rom i andre etasje.
At vi holder oss for gode til høydehus er dog et ok signal, selv om stadige høydeopphold i Italia både er mye dyrere og mer miljøfientlig enn at løperne sover i telt på soverommet og trener hjemme.
Med den talentpoolen vi har i Norge burde vi vært mer interessert i en standardisering av ski og støtteapparat, slik at det ble tydeligere at det var løperne som vant og ikke ressursene.
Jeg tipper at en del av de utenlandske løperne lett kan bruke forskjellene i ressurser som en legitimering av en viss dopingbruk - de bare jevner ut konkurransen, liksom.
Jeg synes det blir litt som om Team Sky dukker opp i ørkenrittene som eneste lag med full temposykkel-park, mens alle de andre lagene aksepterer at de på disse rittene klarer seg med standardsykkelen, også på tempoetappene.
Eller som at Froome/Wiggins skulle sove i egen luksusbuss, mens alle de andre lagene aksepterte de tidvis kjipe hotellene arrangøren deler ut.

Kostelig innlegg der.
Enig et stykke på veg, men hva om man ga beng, og lot de som ville dope seg gjøre det? Det ville bli en konkurranse i doping.

Jeg må si meg enig med Øyvind. Det norske landslagets ressurser gjør at utlendingene i mange tilfeller blir utkonkurrert allerede før start.
Når man også tøyer regler man anser som mindre viktige vil også sende signaler til andre nasjoner.
Det norske landslaget burde i høyeste grad gått i bresjen for "standardiserte" løsninger, slik at det ble lettere for gode utlendinger å hevde seg uten at valg av ski, slip og produkter under skia spiller for stor rolle

Nesten all idrett er jo et evig våpenkappløp når det kommer til utstyr. I mange sammenhenger er det en del av moroa. Sånn som i sykkel. Men akkurat når det kommer til langrenn som er i en ganske sårbar situasjon hadde det nok vært taktisk av norske ledere på høyt nivå å gå i bresjen for at Norge i hvert fall ikke må tråkke inn i gråsoner og misbruke de enorme ressursene vi har i forhold til de andre landene.
I Norge er det fullt mulig å satse langrenn på heltid fra ganske ung alder, også utenfor landslag. Dette sikrer en stadig tilgang på gode, hardt arbeidende utøvere. I de fleste andre land må man komme på et landslag, for så å levere supre resultater over litt tid, før man kan kjøpe seg i nærheten av tilsvarende ressurser som norske løpere har på nivåer under landslag.
Dario f.eks har kommet opp på et nivå der han kan kommandere tropper rundt seg og finansiere eget støtteapparat, men dette gjelder ikke sveitsere som kommer nedenfra. I Italia er det forsvaret som styrer skilandslaget, men igjen er du ikke med på denne satsingen finnes det ingen andre alternativer som gir deg muligheten til fulltidssatsing.
I tillegg kommer den generelle situasjonen i Norge inn i bildet. Det er liten risiko for norske ungdommer å satse på heltid frem til begynnelsen av 20-åra uten annen økonomisk støtte en studielån/stipend og å bo på gutte/jenterommet.
Har man ikke slått gjennom før man fyller 23 kan man alltids gå hardere inn i studiene, uten å ha tapt noe særlig. Akkurat dette tror jeg er mye grunnen til at vi i Norge er ganske gode i idrett generelt, ikke bare i Langrenn, der vi har mest ressurser,

En helt anekdotisk betraktning av syklister: Hvis man sykler i Italia eller Spania vil man møte på syklister som er under 23-24 i Conti- eller Proff-drakter, eller godt voksne i diverse andre antrekk. Det er veldig få ute på veiene i fruktbar og arbeidsfør alder. I disse landene legger man sjela i idretten til 18-19-års-alderen kanskje, har man ikke en proff-kontrakt på gang da, så man komme seg i jobb, til tross for at man fortsatt bor hjemme i ti år til. Når man så har jobbet et tiår kan man ta frem sykkelen igjen. Vi ser jo noe av det samme i Norge, men mindre ekstremt.

Det blir for lett. North Baltimore Acuatic Club hadde kommet på 5. plass på medaljestatistikken i Beijing om de hadde vært et eget land. Alle utøvere er fra en delstat, kommune, by, bygd, gate, gård. Om man så trekker de store enkeltpersonene ned til så detaljert hjemsted, så får man alltid sånne kuriositet.