Jobbproblemer

Laget meg en dummykonto for å skrive denne da jeg har litt noia for at arbeidsgiver eller noen jeg kjenner skal se hva jeg skriver.

Jeg har bestemt meg for å bytte jobb. Egentlig for lenge siden men nå er det litt prekært. Grunnene er mange og sammensatte: Jobben i seg selv er krevende. Det stilles relativt urealistiske krav uten særlig spesifisering av hva som kreves. Ingen rutiner er på plass på nesten noen ting og man springer fra det ene til det andre kontinuerlig og bedriver brannslukking. Får ofte følelsen av at sjefen mener man burde visst at den brannen kunne oppstått og at man derfor burde fiksa det før det gikk så langt. Når et nytt problem oppstår får man gjerne beskjed om at «dette må du bare ta» selv om man kanskje holder på med noe med tidsfrist allerede. I tillegg mangler bedriften en overordnet forretningsplan og langsiktig plan for hvor man vil og hva man vil produktene som selges skal bli på sikt. Det er mangel på folk og en forventning til at alle skal jobbe 120%, minst. En god del reisevirksomhet, hadde det vært opp til arbeidsgiver hadde det vært enda mer. Firmaet bærer preg av å ha vært et lite firma med noen få ansatte som plutselig har hatt ekstrem vekst uten at drifta og rutiner til å ta vare på veksten er på plass.

Det fører til neste problem, to barn, ett i barnehagealder og ett tidlig barneskolealder + en samboer som er langtidssykemeldt pga utbrenthet gjør at på hjemmebane er det meget slitsomt også. To ganger i løpet av de siste 6 måneder har det føltes ut som jeg har holdt på å møte veggen totalt (et par kollegaer nevnte t.o.m. at de så det på meg) og hadde det ikke vært for ferien kom så hadde jeg sannsynligvis vært nødt til å sykemelde meg. Det føles ut som jeg er i ferd med å bli deprimert uten at jeg er sikker. Alt er et ork og humøret er på bunn. Det eneste som «holder meg over vannet» er en og annen fiske- og sykkeltur. (som det er vanskelig å få/ta seg tid til grunnet hjemmesituasjonen)

Etter jeg kom tilbake fra ferie er motivasjonen for å være på jobb totalt fraværende. Det sliter i sjela mi å være på jobb og jeg har problemer med å i det hele tatt ta tak i noe. Hver gang sjefen snakker til meg får jeg vondt i magen. Jeg og han har litt dårlig kjemi. No bad blood, vi bare stemmer ikke sammen som personer rett og slett.

Så spørsmålet mitt er som følger: Bør jeg si fra til sjefen hvordan jeg har det (uten å gå i detalj) og si at jeg kommer til å se meg rundt etter noe annet å gjøre? Bør jeg eventuelt sykemelde meg og se om det kan hjelpe å ta helt fri en periode?
Jeg har allerede søkt på et par jobber uten napp, og det å finne seg noe annet kan i verste fall ta litt tid da jeg bor på en relativt liten plass uten spesielt mange jobbmuligheter.

jeg ville ikke sagt ifra som hovedregel.
enhver handling som kan medføre mothandling må vurderes nøye:
hva håper du å oppnå?
hva er realistisk resultat?
hva er potensialet for forverring?

ut ifra din beskrivelse virker det som du kan tape langt mer enn å håpe på resultat.

det viktigste i livet (for meg) er meg selv og mine kjære. passer ikke jobbsituasjonen med hjemmesitusjonen bør du etter min mening prioritere det som er viktig her i verden: kjærlighet, glede og latter :-)

din sjef vil mest sannsynlig bare forvente mer og mer fordi der har fungert så langt.

kirkegården er full av uerstattelige arbeidstagerne

Første steg bør være å ta en prat med lederen din, forklar situasjonen, beskriv hva du mener bør endres, foreslå hvilke alternativer du vurderer.

Hvis han allerede vurderer å skifte jobb, så tenker jeg det er greit å utfordre arbeidsgiver med den kritikken han har. Det kan jo være at TS har helt urealistiske forventninger og trenger en wake-up-call om hvilke oppgaver og instruks han egentlig har. Det får han ved å kommunisere. Kan ikke se at TS har noe å tape på å gjøre det.

Som arbeidsgiver er det vel flott å få tilbakemeldinger, både positive og negative. Tar forbehold om at lederen ikke er kvinne, og at det generelt ikke er overvekt av kvinnelige ansatte

Dere har allerede dårlig kjemi og sjefene virker ikke til å ha helt kontroll, så tviler på at det kommer særlig mye positivt ut av en samtale. Sjefen vil nok bare tenke at det beste er at du får ny jobb. Sjef i lite firma som har blitt stort - neppe personalproblemer han ønsker å bli best på først.

Du må sykmelde deg tidsnok til at det ikke er for seint. Hvis det er mulig å jobbe litt mindre, dårligere, dukke under pulten for nye arbeidsoppaver, bli borte på utenlandsreise e.l. måter å bli mindre utkjørt mens du søker etter ny jobb, så kan du prøve det. Sykmelding har du full rett til å ta, men her har du nok sjef som tenker at det bare er bra om utbrente slutter.

Det kan selvfølgelig hende at siden du allerede er på ferd inn i depresjonen, ser dette ganske feil og fra én side, og at sjefen responderer utmerket på kritikk og innrømmelser. Hva med å snakke med noen kolleger for ev. å justere virkeligheten?

Takk for tilbakemeldinger.

Sjefen er en ganske merkelig fyr. På den ene siden er han en relativt medmenneskelig og følelsesmessig OK fyr, på den andre siden er han impulsiv og kan ta seg nær av ting. På en måte ta ting som en fornærmelse. Derfor tenker jeg at kritikk mot hvordan sjappa drives er rimelig meningsløst. Det ender sannsynligvis bare med konflikt. Det har jeg diskutert med andre ansatte og tidligere. Dog når jeg ga tilbakemelding om hvordan hjemmesituasjonen er tidligere i årså var han tilsynelatende forståelsesfull og "gave me some slack", men jeg har hørt han snakke om andre i lignende situasjoner hvor det i grunn kan virke som det forventes at jobb går foran familie og lignende.

Det jeg håper å oppnå med å gi beskjed er en dempet forventning til hva jeg som arbeidstaker skal ha av oppgaver og ansvar. Jeg blir gitt administrative oppgaver som går langt utover stillingen min og mine ansvarsområder, noe jeg er ukomfortabel med og som jeg har gitt tilbakemelding på at jeg er hvorpå svaret er "Men noen må jo gjøre det. Dette må du bare ta deg av". Uten noe nærmere forklaring på hva som forventes og når noe blir gjort feil/ikke gjort får man beskjeden "men du må jo skjønne at du må gjøre sånn og sånn".

Potensiale for forverring er at sjefen får meg helt i halsen og fryser meg ut eller noe lignende.

Antar du trenger en referanse ifm intervju på ny jobb og at nåværende leder er den aktuelle å snakke med. Om dette er tilfelle ville jeg spilt med åpne kort, fortalt om din situasjon uten å rakke ned på dårlig ledelse osv men heller sagt at det er krevende med såpass mye uforutsigbarhet og mye jobbing kombinert med din familiesituasjon. Om du er på nippet til å klappe sammen så fortell om det også. Er lederen din helt idiot spiller det ingen rolle hva du gjør men har lederen et snev av fornuft kan en slik samtale være Ok. Det kommer nok ikke som noen stor overraskelse.

Lykke til, kom deg ut av den situasjonen du er i :-)

Jeg har kun vært i jobben i ca 1,5 år, så referanse fra denne jobben er jeg ikke så nøye med i grunn. Den forrige jobben min hadde jeg i over 10 år og der har jeg god referanse.

Takk for det, jeg jobber med saken!

Din neste arbeidsgiver vil uansett ønske å snakke med nåværende arbeidsgiver - selv om du har andre viktigere referanser. Men på det tidspunktet er du allerede svært aktuell for ny stilling, så jeg ville ikke bekymret meg nevneverdig for det.

Siden du skriver han er medmenneskelig og du har tatt opp situasjon og oppgaver, ville jeg gjort det igjen, men med enda mer tydelighet på at du ikke kan ta det - med vekt på at det er pga. "dobbelt opp" - for krevende/uklare oppgaver samtidig som for krevende hjemmesituasjon. Og sykmelde seg litt, f.eks. jobbe 70 % kan være et fint signal om at du virkelig mener det. Og da kan heller ikke du få ad hocoppgaver, reiser eller tilleggsoppgaver siden du ikke kan jobbe ekstra.

At han som har firmaet kan få det til å virke som jobb går foran familie... vel du får neppe gevinst på samme måte hvis firmaet åttedobler seg i verdi. Så det trenger du ikke bry deg om.

Det er ikke du som avgjør om referanse fra siste 1.5 år er viktig, det er det evnt. ny arbeidsgiver som gjør - evnt. ber om. Just saying.

Er det noen som oppgir nåværende arbeidsgiver som referanse når de søker ny jobb?

Selvfølgelig. Men hvis de ikke får en grunn, så får du kanskje ikke jobben.



Ikke nødvendigvis i søknaden, men f.eks. etter antatt siste intervju. Referanser bør jo aldri ringes før i sluttfasen av ansettelsesprosessen og spesielt ikke nåværende arbeidsgiver. Og i mange stillinger vil det selvsagt være helt saklige grunner å oppgi til at det ikke kommer på tale - og det vil bli akseptert.

Man må ikke bruke nåværende LEDER som referense i jobbsøknadsprosess heller, da. En du har jobbet mye sammen med vil kunne gi verdifull referanse.

Ja - som nevnt ikke i søknad, men dersom det er dette som står mellom deg og en jobb, definitivt.




Det vet jeg - men det må begrunnes på en ordentlig måte, og sees særlig opp mot stillingstittel. Jeg har sett en del søknader, det er heller sjelden jeg ser dette må jeg innrømme.

Det er viktig med ingen løse tråder - så gå eventuelt for en fin exit.

Eller er det veldig vanskelig å anbefale noe. Slik jeg leser deg trenger du ro og stabile forhold på arbeidsplassen. Det å bytte jobb er det motsatte av dette - det vil sannsynligvis oppleves som stressende. Og det er ikke bestandig så mye grønnere på andre siden av gjerdet. Men jobbytte kan samtidig gi deg ny energi og bedre arbeidsforhold. Ikke enkelt.

Hva en ny arbeidsgiver vektlegger varierer fra bransje til bransje og fra person til person som ansetter og hva slags type stilling dette er.

Da jeg byttet for 5 år siden ble et headhunting selskap benyttet og de hadde helt enkelt en liste med personer de ville snakke med, punktum. Hos oss ønsker vi bla å snakke med siste leder selv om det nylig har vært et bytte. Noen ganger er vi "helt sikre" på det valget vi gjør og da er det lettere å fire på noen krav. Men er det to ganske like kandidater og den ene sier "snakk med hvem dere vil, jeg har allerede snakket med nærmeste leder, tidligere leder osv"... Ja du forstår :-)

Vi ringer referanser når vi har bestemt oss eller nesten bestemt oss for å få bekreftet det inntrykket vi sitter med og spiller vedkommende med åpne kort og har en ok historie så sier referansen i stor grad det samme.

Lykke til forresten :-)

Mange ting jeg kjenner meg igjen i her.

Om sjefen faktisk har gode mellommenneskelige egenskaper, så er kanskje en alvorstynget samtale mulig.

Men jeg har også hatt sjefer som har brukt andre med ekstrem arbeidskapasitet som "mal" for hva man ser for seg at sine øvrige medarbeidere skal ta på seg - og vært totalt blottlagt for interesse eller innsikt i hvordan deres medarbeidere faktisk fungerer eller trives. Jeg brukte pga dette ikke min forrige sjef som referanse i ny jobb - kun gode tidligere kollegaer med bedre innsikt i både kvalifikasjoner og annet. Det høres ut som bedriften du er i kanskje har en kultur med litt preg av det sistnevnte. En forventning om 120% innsats som default er ingen bra plass å bli værende.

Djevelens advokat: Er det sannsynlig at du vil bli tillagt ENDA mer ræva oppgaver dersom nåværende sjef vet at du er på jobbsøk? I så fall ville jeg holdt det for meg selv til jobben var landet, levert oppsigelse iht frister og takket for meg.

Kjenner flere som er blitt utbrent på jobb. Det er vel best å unngå "utbrent"-stempel på jobb. Det kommer garanter til å brukes mot det i fremtiden av både arbeidsgiver og nav.

Eller bli i søla, tilpass deg og jobb 8-16 og får deg et liv utenom jobben. De fleste jobber er ganske kjipe i dag uansett.

Dette har jeg vært inne på tanken om å gjøre da mine kollegaer gir inntrykk av at de er fornøyd med jobben jeg gjør.


Her traff du i grunn spikeren på hodet. Hvertfall mtp deler av problemet. Jeg har 2-3 kollegaer som sannsynligvis jobber 130-150%, en av de vet jeg jobber mer eller mindre "gratis" denne overtiden fordi han liker hva han gjør. Selv om sjefen i medarbeidersamtalen sa at han selvfølgelig ikke brukte de som benchmark mtp hva man kan forvente så tror jeg ikke det stemmer helt. Muligens i det minste ubevisst. Når han spør hvor mye overtid jeg kan jobbe egentlig så sier det vel litt. Spesielt mtp at jeg ikke får overtidsbetalt. Det skal på en måte være bakt inn i lønna. Noe som jo også gjør at det forventes en viss mengde overtid. Men reisinga og en del ettermiddagsjobbing gjør nok sitt til at vinninga går opp i spinninga for min del.

Tror ikke arbeidsoppgavene vil bli så mye mer ræva, er vel mer forholdet til sjefen som hadde blitt enda mer ræva. Selve oppgavene er ikke problemet. Problemet er mengden, tiden som er til rådighet for de enkelte oppgavene samt at det sjeldent kommuniseres hva som forventes som resultat av oppgavene. Usikkerheten er det som plager meg mest.
Den skjønte jeg ikke... verken den første eller den andre setninga. Et liv utenom jobb har jeg. Det kalles familien min. Og som beskrevet ovenfor så har det livet også sine utfordringer for tiden.

LOL. To usannheter. Det er særdeles personavhengig! Har hatt ledere som har vært mulig å snakke med og som bryr seg om sine ansatte, og jeg har hatt ledere hvor man mest føler seg som noe ubehagelig de må gjennom på vei til toppen. Som til tross for knusende resultater på trivsel og engasjementsmålinger likevel bortforklarer de ansattes mistrivsel. Og faktisk var det en kvinnelig karrierejager som gjorde at jeg sluttet i en jobb + at andre sluttet og en ble sykmeldt. Har naturligvis også hatt trivelig kvinnelig sjef.


Vanligvis søker man jobb uten at nåværende leder vet om det. Derfor er det heller ikke naturlig å bruke denne som referanse, men heller tidligere ledere og kollegaer. Ofte er det jo også lederproblemer som gjør at folk skifter jobb.


Men til TS. Kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Både om sjef, arbeidssituasjon og hjemmeforhold. Hvis du virkelig holder på å gå på veggen, så er det best å være proaktiv. Er mye vanskeligere å komme seg opp når man først har kræsjet. Ta en tur til legen og drøft med vedkommende. Det virker ikke som at din sjef vil være særlig forståelsesfull uansett. Da kan han like gjerne få sykemeldingen slengt i bordet. Da blir han tvunget til å gjøre noe med arbeidsforholdene. Hvis han vil ha deg tilbake... Vanskelig å få sparket folk i Norge, men frys de ut, overlemp med oppgaver, gjerne umulige oppgaver, skap mistrivsel...
Lykke til... og søk jobber!

Denne var fin. Jeg tenker at du har lite å tape på å ta en ærlig prat med fyren. I verste fall finner du ut han han er "helt idiot", og da er det ikke noe poeng i å bli værende. Negative tanker rundt jobb suger energi, og påvirker deg helt sikkert mer enn du tror.

Har du noen mulighet for å få redusert stilling en stund, både jobbmessig og økonomisk? Det er jo ikke enkelt å ha 120 prosent jobb og i tillegg måtte dra lasset hjemme hvis samboer ikke gjør sin del pga. sykemeldingen? Arbeidsgiver forstår nok også det. Dersom man legger ting fram for begges familie så kan det jo være at de kan hjelpe litt økonomisk en periode med lavere stillingsprosent. Er de klar over at dere sliter såpass mye? Hvis det var min bror/søster tror jeg var jeg ville hjulpet ganske mye med praktiske ting og passet barna. Poenget er at det bare er å svelge stoltheten og be om hjelp. Da stiller folk opp. Ser at mitt svar var mer enn du spurte om, men tipper mye henger sammen. Man takler jo mas og kjas på jobben bedre hvis man har det bra ellers. Men tror jeg ville ta opp ting på jobben også, i hvertfall om det lite jobber der du bor.

Sykemelding! I den tilstanden du er i nå så får du ikke andre jobber heller. Folk kan mest sannsynlig se det manglende "drivet" på deg utad.

Så får du tatt deg av familien din og få den opp på skinner igjen, før du kan erobre verden i bytte mot penger. Jeg mener nå du bør sykemelde deg før du snakker med sjefen. For det er alvor, og du kan ikke bare ta deg sammen.

Men nå skriver du jo om ledelsen som om de ikke er særlig hensynsfulle ovenfor dere arbeidstagere da. Kan godt hende det bare er en side av saken servert fra en sliten fyr, og at det egentlig er mulig å holde en finfin dialog.

Hvis arbeidstaker tjener over 6G, og arbeidsgiver ikke har spesifisert i arbeidsavtalen at den dekker mellomlegget, går han ned i inntekt som sykmeldt. Jeg vet ikke hvilke økonomiske forpliktelser trådstarter har og om dette er et tema i det hele tatt, men det må tas med i vurderingen.

Jeg kunne aldri tenke meg å kreve at nåværende leder stiller som referanse hos en arbeidssøker. Hvis han ikke får jobben, må han da leve med at sjefen vet at han kikker etter en ny jobb.

Dette rådet skjønte jeg ikke. Mener du at han ikke har et liv utenom jobben nå?


Hvilken statistikk støtter du deg på her?

Jeg har vært i lignende situasjon, om enn ikke like ekstremt. Bedrift nylig ute av gründerfasen, gamlegutta skryter av hvordan de jobber helger og kvelder og gjennom foreldrepermisjonen(!), og man har en kultur hvor folk bukker og skraper og beklager for at man må dra litt tidlig for å hente i barnehagen (selv om man kom ekstra tidlig samme dag). Manglende rutiner og infrastruktur for å håndtere veksten, og liten forståelse for at de uten aksjer/opsjoner ikke vil være med på dugnad for å øke bedriftens verdi.

Mitt råd: Get the hell out of Dodge, finn en bedrift som forstår at folk på din alder har familie og ambisjoner om fritid. Jeg sa fra til sjefen i flere medarbeidersamtaler at fritid med familien var viktigere for meg enn mer penger (høyere lønn med "overtid inkludert" ble nevnt, men det er et konsept jeg ikke tror på), og jeg sa ikke fra at jeg var på jobbjakt før jeg hadde takket ja til et tilbud.

Jeg tror ikke noen mener det er smart å ikke lytte til arbeidstakerne sine. Uten å ta den samtalen, så vet du ikke hvilke tanker sjefen sitter med, og du gir hen ikke noen mulighet til å forsvare sine avgjørelser eller å forbedre seg selv. Selvsagt finnes det personer som ikke kan jobben sin, og på den måten skaper et elendig arbeidsmiljø. Greit å finne ut av det også.

Det med kvinner var selvsagt bare en spøk fra min side

Ser at EmilZipp skrev essensen i det jeg tenkte:

Har bedriften en HMS-ansvarlig?

Jeg tror jeg vill aktivt søkt etter andre jobber, legg CV ut på finn.no osv. Utfra det du forklarer tviler jeg på en samtale vil gjøre noen nytte. Ville ikke brukt nåværende sjef eller kolleger som referanse, det kan fort bite deg bak ved å ha sjef og kolleger som vet du søker annen jobb. Siden du kun har vært 1,5 år i jobben vil nok referanser fra din forrige som du var 10 år i veie mer. Når du får jobb, si opp og forlat jobben med god samvittighet.
Det viktigste her er å ta vare på deg selv og familien.