Av og til så sutrer jeg litt vel jævlig mye. Midten av hver april, så drømmer jeg bort, og skulle ønske jeg hadde en utdannelse og kompetanse som tillot å ta med meg dama og forsvinne til USA eller føkkings langt vekk fra Norge. Da tar jeg et råd fra en psykologkompis, og lister opp et par ting jeg er veldig glad for. Som at jeg ikke jobber som lagerarbeider, prostituert eller på en byggeplass. Som at jeg ikke er født i Bangladesh, eller i en liten drittby i Somalia, eller en bananrepublikk i mellom-amerika.
Vi ser det samme her på forumet. Vi har en tråd om at man mister troen på folk basert på egoistisk, usympatisk og direkte dum adferd på finn.no. Sånne eksempler som får deg til å himle med øynene og tenke hvordan overlevde denne genetiske spillteoretiske strategien inn i vår tid? Og det er morsomt. Det er gjenkjennelig. Og det er naturlig at man diskuterer det på et forum hvor kremen av befolkningen økonomisk befinner seg, enten det er håndverkere som har ræva full av cash å kjøpe stash for, eller det er rådgivere, ingeniører, folk høyt oppe i kommunen, staten, forsikring, bizniz, you name it. Men et lite kritisk blikk skader ikke.
Og det er unektelig litt ironisk at man på et norsk forum taper tro på menneskeheten, samtidig som en av vår sivilisasjons største utfordring er i ferd med å utfolde seg foran nesa på oss, og ingen sier et føkkings kvekk.
Hva mener jeg? Jeg sikter til den strategiske bruken av elever som klagere for å kvitte seg med en lærer som ikke tier, og som oppfører seg på tvers av den hierarkisk organiserte byråkratiadelen ønsker. Et politisk bekvemmelighetsønske fra de som styrer systemet om å legge lokk på negative tilbakemeldinger om hvordan systemet virker.
Demokratiet har en stor utfordring med å skape kvalitet, når forandringer forutsetter en høy andel av bevissthet og kunnskap om det som krever forandringer. Det private markedet har ikke de samme utfordringene, fordi man kun trenger å bry seg om at tilstrekkelig mange etterspør noe. Om 10 tusen i Norge kunne tenke seg å kjøpe en app som instruerer drittungen din i å spille trompet, så vil programmet bli laget. Om 10 tusen klager på musikkundervisningen, så skjer det bare kosmetikk.
Det vi da ser, er at vi ender opp med monopolsystemer som skolen, som unndrar seg forandring som har elevene og foreldrenes beste som utgangspunkt. Det er ikke noe incitament til å tilpasse seg de som bruker tjenestene, utover helt basic tilpasninger for å ikke komme i fullstendig uttakt, men med stor, stor latens. Det betyr at man blir mye, mye mer avhengig av avsløringer i media, for å kunne vite hvordan ståa er. Det er ikke noe tysk stæsj-blad som tester vridningsstivhet i krankhuset for oslo-skolen, for å si det sånn. Du er avhengig av noen som får situasjonen ut til massene, noen som ofrer seg. Det ligger i det demokratiske systemet, det er systemets største svakhet.
Det vi nå er vitne til, det er at offentlig forvaltning er like rabiat som et psykopatisk multinasjonalt firma, og bruker svært skitne metoder for å forhindre at demokratiet får oversikt over situasjonen. De kan også gjøre dette uten risiko. Hvilket lovverk skulle rektor ved Ulsrud skole gjøre seg skyldig i, når en annen vasall "hjelper" elever med å ta rotta på en kritisk lærer? Hvilket lovverk synder klageren mot? De har fritt fram, de kan gjøre hva de vil.
Det er besynderlig hvor få som reagerer på dette. Det virker som om de ideologiske skylappene, sosiale hensyn, og fordelaktiv posisjonering forhindrer et kritisk søkelys fra media. Spesielt skuffende er det at dagens næringsliv og finansavisen ikke er mer frampå her, da det er deres lesermasse som klarest er tjent med forandringer. De uten penger og hjerne er i en vond skvis, uansett system.
Av og til kommer det fram glimt som forteller litt om hvordan tilstanden er i forskjellige offentlige monopolområder. Man får vite litt nå og da om hvor autoritært og jævlig politiet er. Hvordan de lager egne regler, og ikke møter noen konsekvenser. Man kan høre litt av hvert om hvordan trusler og chilling er vanlig name of the game i helsevesenet, både personeksemplifisert ved den avgåtte lederen ved UNN og den nå avtroppende lederen ved sykehuset Østfold.
Rune Slagstad skrev om hvordan slike offentlige teknokratiske monopolbedrifter og usynlige byråkrater gjør at politikerene kan fraskrive seg ansvar. Politikere med ambisjoner ønsker i utgangspunktet ikke å forandre på en dritt, de vil bare inn i historieboka. Sånt sett er det ypperlig med byråkratiske institusjoner som Oslo Kommune og Ulsrud vgs. Bare teipe igjen munnen og la de utøvende usynlige byråkratene finne ut hvordan de kan ta knekken på urokråker og enkelttrusler.
Er ikke det en vel så god grunn til å miste troen på folk? At vi har levende eksempler på hvordan hver og en av oss får mer og mer munnkurv, hvordan systemene og tjenestene som styrer hverdagen vår blir mer og mer undertrykkende, og prisgitt preferansene til adelen, ikke til de som tjenestene er for.
Fellesskapet støtter ikke rebellene våre. Vi ser på at samfunnet blir mer og mer autoritært og russisk. Vi syns det er helt ok, og skjønner ikke hvorfor noen skal være så vanskelige. Kan ikke folk bare tie, så er alt OK?
