Jeg rev av fremre korsbåndet i høyre kne for snart 20 år siden, i Södra Kurvan på Anderstorp. En kikkehullsoperasjon fikk renset ut litt menisksplinter og det ble konstatert at korsbåndet var helt av. Legen mente at siden jeg var så gammel (over 30 gitt) og ikke drev med noen "eksplosiv idrett" (typisk innebandy eller noe slikt) så gadd de ikke å prøve å skjøte sammen korsbåndet igjen. De har sikkert blitt flinkere på denne operasjonen på tjue år, så godt mulig at de gjør det bedre på ditt kne.
Dette skjedde i slutten av juli 1998 og jeg brukte et par måneder på å klare å bøye kneet i 90 grader. Jeg satt med vinkelmåler på sengkanten hver morgen for å se om det var noen fremskritt. Jeg husker at jeg var fullstendig deprimert og klarte ikke å se for meg at jeg ville kunne gjøre noen av de gøyale tingene jeg likte, på sykkel, mc eller bare til fots. Den første gåturen i skogen etter krasjen ble derfor en skikkelig seier. Litt plundrete å komme seg over større ujevnheter uten å kunne bøye kneet noe særlig, men dammit, jeg var utendørs og propellerte meg selv fremover!
I september var ny motorsykkel klar for uthenting, men da var jeg ikke kjørbar nok, så det ble byttelån i et par uker med en kompis. Han fikk kjøre flett ny Ducati, jeg fikk kjøre MGB. I september var kneet bra nok til at jeg kunne kjøre mc igjen, men med kneet på fotpinnen på rettstrekkene for å hvile det og ikke holde det kraftig bøyd for lenge om gangen.
Jeg drev med fysio også, men jeg husker ikke når jeg startet med det og når jeg bestemte meg for å være ferdig. Bare at jeg mente meg å være ferdig før fysioterapeuten mente at jeg var det. Innendørs trening var jo så kjeeedelig. Men jeg tror uansett at jeg drev med fysio et godt stykke inn i vinteren.
Siden dette skjedde med deg så seint som i går, så går jeg ut fra at du har det mye verre i dag enn det du trodde. Trauma-kneskader har det med å føles ganske levelige det første døgnet, før kneet blir stort som en håndball og alt stivner og man mest bare har lyst å amputere. Så all medfølelse herfra.

Veien videre? Alle jeg snakket med etter at dette skjedde sa at jeg ville oppleve at kneet ble ustabilt og at det ville gå ut av ledd innimellom. Jeg har nå levd nesten tjue år uten dette korsbåndet og kan konstatere at det har gått ganske bra så langt, og kneet har aldri hoppet ut av ledd.
Jeg har syklet ca 10000 mil på disse årene, pluss en god del timer på Fortius før jeg skjønte at vinteren også er sykkelsesong. Av disse 10000 milene har over halvparten vært på singlespeed, noe som angivelig skal drepe knærne. Konklusjon, sykling trenger ikke alle leddbånd på plass. Det er vel godt nytt?

Så da har jeg ikke hatt noen plager med kneet? Jo, litt innimellom. En heldags bilkjøring gjør f eks at kneet klager litt. (En hel dags sykling går derimot fint.) Og langrenn funker bare sånn passe. Frasparkene sliter på kneet. Det føles ikke som at låret får skjøvet leggen bakover uten at det sliter på hele kneet.
Konklusjon:
Du kommer til å ha det dritt i noen uker og så kommer det til å være pes i noen måneder og så kommer alt etter hvert til å funke fint igjen. Hvis du gjør som fysioterapeuten sier så tipper jeg at du sykler igjen i løpet av sommeren.
God bedring!
