Jo, da, det var en fin sensommer ettermiddag godt oppe i fjellheimen for noen få år siden. Jeg syklet bortover (oppover) en heller smal veg med grov grus mellom hjulsporene. Vegen er bomveg, og lite brukt, bortsett fra under den store JAKTEN, som her alltid betyr villrein-jakten.
Ante bare fred, og nøt naturen og været inntil lyden fra en aksellerende tyngre bil i stor fart brøt idyllen! La meg godt ut på høyre side, men skvatt likevel til da en stor firehjulstrekker passerte meg med få desimeters klaring i overraskende stor fart, så pukkstein sprutet og støv føk.
Han hadde gitt god gass i det flate partiet før stigningen for å komme opp uten å skifte gir, øyensynlig.
Rakk å merke meg de siste sifrene på nummerskiltet, mens jeg i mitt indre forbannet denne uvanlig hensynsløse bilføreren. Jeg rettet pekefingeren på venstre hånd opp (uten å løfte hånden fra styret). Akkuret DET hadde djevelen i bilen fått med seg, skulle det vise seg!
Men jeg hadde syklet her før, og viste at det var bare én veg ut fra dette området (med bil), og det var tilbake samme veg! Jeg øynet derfor en sjanse til å få vekslet noen ord med føreren, ansikt til ansikt...
Etter to tre km med stigning flatet vegen ut, for så å gå slakt nedover mot en "fjellcamp", eller en slags parkeringsplass. På avstand så jeg bilen stå der.
Men mer interessant var personen som sto oppe i den reinlavkledde fjellsiden ovenenfor og så bortover vegen mot en syklist som nærmet seg.
Personen gikk noen skritt, stoppet og så mot meg, gikk så litt videre. Han ante vel at noe var i gjære...
Sykkelen ble parkert, og jeg la i veg oppover den nakne fjellsiden mot personen som jeg antok var føreren av den før nevnte bil.
Jeg kom nærmere, han ante uråd, og begynte å lange ut bortover for å komme unna. Til ingen nytte. Vi durkdrevne terrensyklister er nok bedre trent enn de fleste jegere. I alle fall dem som tilbringer mye tid i bil. Etter en snau kilometer ble han innhentet.
Det viste seg at føreren av den STORE bilen var en meget LITEN mann, kunne være i slutten av 40-årene, og bare oppimot 165 cm høy. Han hadde et rundt hode, uten hår, gikk i en slitt HV-jakke, med en liten dagstursekk på ryggen. Han gikk i høye gummistøvler, og med gevær i rem over skulderen. Han var så liten at kolben kunne subbe ned i bakken i litt ujevnt terreng. En underlig fremtoning!
Jeg kom med noen høflighetsfraser til ham om fint jaktvær og vakker natur.
Før jeg kom inn på sakens kjerne: om det var han som hadde kjørt den blå og hvite firehulstrekkeren som sto parkert...
Han innrømmet det, og jeg tillot med på en høflig måte å be om en forklaring på hans skremmende måte å passere en myk trafikkant på.
"E´sku´på jakt, e, gut!".
Det skulle vist forklare alt!
Og så kom motangrepet hans:
"Du rætta finger åt me´ du gut, dæ va ´kje pent gjort dæ!
Djevelen hadde altså sett i speilet for å se om han hadde klart å blåse meg ut i grøfta!
"Ja", sa jeg, jeg gjorde det. "Og du hadde fortjent verre enn det".
Jeg la så i anstrengt forfinede, akademiske ordelag ut om hva jeg syntes om kjøringen hans. Han krympet seg. Ordene sved.
Til slutt sa jeg at jeg ville ønske han en god jaktdag videre, dersom han i fremtiden ville være villig til å vise mere hensyn til myke trafikkanter og eventuelle beitedyr med sin kjøring?
Han snøftet noe uforståelig og gikk lutrygget fra meg.
Den ynkelige lille mannen i den store firehjulstrekkeren (penisforlengeren hans?) hadde tapt.
Han var lokal, men hadde nok tillatt å yppe seg mot en syklist fordi han antok at syklisten var langvegsfra.
(Det er jo som andre har segt, ingen lokale som sykler på fjellveger her. Man kjører da (stor) bil!).
Men han tenkte nok ikke på at en sykkel kan tilbakelegge samme strekning som en bil, det tar bare litt mer tid. Og på blindveger slipper man ikke unna innbitte hevngjerrige syklister...
