All planlegging og forberedelser med utsending av bagasje skulle vise seg å være forgjeves. Var med bra grupper på hver matstasjon, og benyttet minimalt av det jeg hadde sendt ut for ikke å miste toget. Og det var nok like greit, å skifte til tørt tøy som hadde blitt vått igjen før det har fått 5 min er vel definisjonen på bortkastet tid.
Å komme ut av tåka og få ordentlig dagslys mot toppen av Flya var magisk. Og utforkjøringen på tørre veier var en deilig avveksling. Var på stålet den våte og kalde turen oppover Sognefjellet, å klare og holde hjulet foran meg var det eneste i hele verden som betydde noe der og da. Når jeg da kom til Sognefjellshytta og fikk i meg to glass cola, to vafler og noe spekekjøtt, fylt flaskene og tatt på utsendte softshellhansker under de våte defeethanskene, var det som om jeg var et nytt menneske. Det føltes som om jeg fløy over Sognefjellet! Å si jeg passerte en drøss med ryttere ville være en overdrivelse, for så mange var det ikke over der, men klarte å trykke wattverdier i pedalene som jeg ikke hadde sett på lenge. Frem mot Luster hadde kicket for lengst gitt seg, og over den siste lille humpen på løypeprofilen var det ned i kjelleren igjen og maks hating! Hvor jeg fant kreftene til å kjøre fem-mannsrulle den siste biten inne til Sogndal aner jeg ikke, men på et eller annet vis gikk det.
Sjukt fornøyd med å ha fullført, var langt nede og kjempet mot trøtthet, utmattelse, sult, tørst, kulde, og smerte underveis. Men fy flate, for en opplevelse på så mange forskjellige plan!
