For grov sykkel kan gjøre stien kjedelig?

Har hørt flere si om man har en sykkel som er for grov forhold til stien man sykler så kan det fort bli kjedelig.

Er det noen som kan utdype dette? Man vil vel da uansett ikke bruke den fulle vandringen til sykkelen, men jeg antar at dempingen på de fleste sykler er progressive, slik at om man bruker 100mm på en 150mm sykkel så vil vibrasjonene føles mindre enn hvis man bruker 100mm på en 120mm sykkel? Er dette som menes?

Synes ikke det begrepet er rett. Vil heller si litt dorsk/treg i forhold til en lett konkurranseorientert fulldemper eller halvdemper om stien ikke er så utfordrende. Greit å ha en sykkel som er tilpasset underlaget sånn nogenlunde om ikke preferansene heller i en bestemt retning.

Selv vil jeg heller ha en som er litt overkill dog, for mest mulig moro når underlaget blir grovt/bratt, kontra det motsatte, om man kun skal ha en fulldemper feks.

Har to stk fulldempere selv, og den grøvste blir brukt sånn ca. 95% av gangene...

Interessant, hvordan vandring har dem? Skal ha full demper selv etterhvert og lurer selvfølgelig på hva jeg skal velge mtp vandring. Nå er jeg lykkelig uvitende angående full dempere men synes 29" XC Hardtailen min med 100m gaffel og 70 grader headangle klarer seg overraskende bra på det meste bortsett fra det aller bratteste og groveste.

Sykler man med 160 vandring på en flat barnålssti så vil det føltes tregt og kanskje morsommere med en kvikk 120 vandringssykkel.

Men hvorfor? Det er det jeg lurer på Blir det for mye demping og for lite feedback av underlaget som gjør at det føles tregt? De fleste dempere har vel flere posisjoner som evt kan hjelpe?

Slakere vinkler, mer vandring, stort sett kraftigere dekk, tyngre

Har man lyst til å sykle 'asfalt' sykler man racer.

Ja det er vel ganske klart men vet ikke helt hvor landeveisracere eller asfalt kom inni bildet her. Var vel mere snakk om at endel hevder at litt grovere (150++ mm) fulldempere oppleves som kjedelige på "vanlige" stier.

Det er vel mest at det blir for lett, noe som gjør at du mister fartsfølelse og mestringsfølelse. Når det er sagt er det mange stier som er morsomme på en 120 sykkel som også er morsomme på en 160, bare man gir på litt mer.

Mer snert i en kortvandret sykkel, samt mer feedback fra underlaget på godt og vondt. Men slakkere vinkler er nok ikke nødvendigvis en ulempe.

Har selv spurt meg om det er vits med grov stisykkel i mitt lokale terreng, og nei, det er det ikke, men gøy er det likevel.

Greit å være kjekken på forum, men hva som er "asfalt" er nok veldig forskjellig fra person til person. .-)

For min del betyr mye vandring at jeg må gjøre stor input for å få sykkelen til å gjøre som jeg vil.
Mye av det jeg gjør med kroppen min går rett og slett bort i demperene. Dette gjelder i hovedsak svinger, tråkking og hopp/lek

Et lite eksempel, i det andre klippet prøver jeg å hoppe på en sten fremfor kanten. Som dere ser går gaffelen nesten i bunn i satsen. ( ignorer det første klippet )
https://www.instagram.com/p/BSaGRi8jwRw/?taken-by=sykkel_martin
Med 120mm stihardtailen min behøver jeg halvparten av innsatsen for å gjøre samme hopp.

Du kjører jo feil vei mann.

Det er et godt poeng som jeg i kke har tenkt på. Hvor mye vandring har sykkelen i videoen?

Hardt tail kontra Fs bunnyjump er fegt parti da!

Sykkel er litt som bil, en bmw 5 serie er bedre på motorvei enn en amarok. Men når man skal kjøre traktorvei blir plutselig amarkoen bedre.

https://www.youtube.com/watch?v=gPcTflbkRJE

Det er en Transition Patrol med 160mm frem/155mm bak.

Skjelven: Poenget kom kanskje ikke helt frem, på flat sti synes jeg mindre sykkel er mer moro.
Testet SantaCruz Tallboy med 110mm bak her om dagen, det virket som det beste kompromisset for sti.

Helt klart, mye vandring suger krefter ut av kroppen.

Men i de siste årene har det jo kommet mye bra som både er lett, slackt og bra med demping. Nye spark feks!

Samme erfaring. Etterhvert som jeg fikk litt tekniske skills, gikk jeg fra 120mm/29 til 160mm/29. Det var jo gøy på sett og vis, men jeg liker å kjøre "grevling" - dvs holde på ganske lenge hver gang, mye variert terreng/transport, relativt "langt" og lite planlagt. Liker også fart både opp, bort og ned.
160-sykkelen ble seig når det ikke gikk nedover, og jeg ble kadaver i beina tidlig. Ja, det var digg å kjøre sofa over røtter, men...
I tillegg var det veldig få Strava-segmenter (hvis man er interessert i slikt) hvor jeg hadde sjans til å sette PR med enduro-sykkel. Var i 90% av tilfellene langt etter det jeg klarte med 120mm. Det samme gjaldt forøvrig lett rittfulldemper, den klatret bedre, men det var stort sett det..

Så da ble det kompromiss med 140mm 29". Den opplevdes som kvikk nok, samtidig var den morsom nok nedover. Den har jeg fortsatt til turer hvor jeg skal herje, eller bare ren kos. For turer med litt mer ambisjoner ("trening") foretrekker jeg 120mm.

Det interessante her er at de to syklene har samme ramme, gaffel og hjulsett. Litt endring i geo, og forskjellige dekk, veier ca det samme, men opplevelsen er veldig forskjellig. 120-sykkelen spiser det meste, men er *mye* kvikkere totalt sett. Litt slakkere vinkel er bare hyggelig for de av oss som er lange, så slipper vi OTB hver gang vi står og trår også.

Skulle jeg hatt bare én sykkel, ville jeg ha valgt en relativt lett 120mm med boost, og hatt både 650+ og 29 hjulsett.

Satt relativt mye på spissen. Er sykkelen grov nok på enkelt nok terreng, kan man i mange tilfelle bare peke den i en retning og sitte nedpå og trå ineffektivt i vei. Alt terreng blir flatt og all sykling dorsk.

150++ på sti med litt røtter blir fort til asfalt. Kjedelig.

ROTFLOL, 'kjekken på forum', det er det vel aldri vært noen før som har kalt meg.

Ha ha. En gang må være den første ;-)

Hvis man har fart så. Med mye demping soker den mye av farta og det blir fort tryn. De fleste otber jeg har hatt har vært pga lav fart og my vandring. Treffer noe litt for stort, bruker 70% vandring, bomstopp og ramler over styret som ei kråke.

Selv har jeg 170mm fram og bak, syns det er utrolig gøy, men holder meg unna knot og stier på flatmark.

Men høy fart fører til større slitasje av stier, ikke minst kapping av svinger og økt konflikt med andre brukere.

Jeg er vel en av dem som mener man må kjøpe sykkel etter hvor og hva man sykler. Har du en veldig grov sykkel så vil den flate ut terrenget veldig. Små humper og variasjoner i terrenget på enkle eller flate stier vil bli sugd opp i dempingen, mens på en sykkel med mindre vandring vil stien føles mer leken og spennende. Du kan vel oppnå den samme lekenheten med en grov sykkel, men det krever en del mer innsats. I dag har vel uansett allroundsyklene blitt så bra at det er lett å finne et godt kompromiss hvis man skal ha en sykkel til både lett og grovt terreng.

Jeg driver og blir kjent med Trek Stache i disse dager. Det er en sykkel som fungerer bra på enkel sti, men som faktisk er bedre i steinete utforkjøringer enn min gamle Trek fx med 26" hjul og 120 mm foran og bak. Jeg føler at det lover bra for framtida med tanke på sykler som gir moro under de fleste forhold.

Enig, og i tillegg hva man synes er viktigst.
Jeg sykler en god del sti og da jeg skulle kjøpe sykkel sist gang hadde jeg i utgangspunktet lyst til å gå i retning av grovere redskap for å utvide stireportoiret.
Men da jeg etter å ha sett på masse sykler med +/- 140 mm var helt ærlig med meg selv innså jeg at det fortsatt var viktigere med vass nok redskap til å slå kompisene i ritt enn å få litt bedre flyt i steinrøysene :-)

Hvor har du det fra?

Fra skogen.

Okey, da ses vi sikkert i bartebyens skoger iløpet av sesongen. Så får vi se hvem av oss som holder seg innafor stien