Flytte fra barn, kan det være riktig?

Etter å ha vært alene med unger 50% i over ett år nå så kjenner jeg at lysten til å flytte nordover til familie og venner der oppe melder seg.
Jeg føler ikke at jeg har noe annet enn ungene som holder meg her(ikke at det er rent lite altså).

Her jeg bor nå er har jeg lite venner, og føler det er vanskelig å få nye venner som virkelig er venner. Jeg føler at jeg hører hjemme i nord der jeg er vokst opp.

Hus er billigere der og de trenger arbeidsfolk i bygda så økonomisk sett kommer jeg ganske likt ut, bidrag tatt i betraktning.



Men det store spørsmålet er om jeg kommer til å angre. Nå savner jeg ungene så fort de er ute av huset omtrent, og kan på en måte ikke se for meg å bo langt unna de.


Er det noen her som har tatt lignende valg?

Du sier ikke noe om hvor gamle de er, men IKKE gjør det.
Du kommer til å angre. Du vil miste mer kontakten med de OG ikke minst ungene mister mer kontakt med deg.

Dette synes jeg høres ut som en ekstremt dårlig idè. Du vil gå fra å savne ungene annenhver uke til hele tiden?

Jeg kan lett forstå ønsket om å flytte tilbake dit du kommer fra, men jeg tror du vil mistrives ennå mer uten ungene.

Jeg kjenner meg ellers godt igjen i det å savne dem så snart de er ute av huset ...

Sett fra ungenes perspektiv (uten å vite alder) så vil de kanskje tenke "Hvorfor flyttet pappa fra oss?" og "Hva galt var det vi gjorde?" Uten spesielt mye fagkompetanse på det psykologiske vil jeg påstå at dette er en forferdelig dårlig idé, gitt at det eneste som trekker deg nord er "gamle kjente". Barna dine vil lure på hva som gjorde at pappa ikke ville være pappa lenger. Hva med alle arrangementer som barna er med på? Dager som kanskje er en vanlig dag for deg, men som er en viktig dag for barna.

Det er antagelig enklere når de er eldre, men med mindre de har flytta hjemmefra og uansett ser deg sjelden, så høres dette ut som lite smart om du reelt sett har jobb og kan få det til å fungere lokalt.

Vennskap tar tid. Ett år er antagelig alt for lite tid til å opprette ny/utvidet omgangskrets.

Dette spørsmålet fortjener denne konklusjonen:
Hvis du er i tvil, så er det ingen tvil — du blir nærme barna dine.

Men folk er forskjellige og noen er nok ikke i tvil i sånne spørsmål.

At det er vanskelig - og rett og slett ikke så vanlig - å få seg nye virkelige venner i voksen alder, gjelder nok ganske generelt og er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Men de du flytter tilbake til er vel gjerne etablert med familie (eller blir det), det er jo ikke slik at man bruker særlig tid med familieetablerte kompiser i voksen alder? Tid brukes på familie og barn, venner er viktig bonus, men vil jo tro at du fort blir sittende ganske mye aleine og savne barna.

Ellers er jeg enig med andre som kommenterer, at det ikke høres særlig lurt ut å flytte fra barna. Du vil aldri få noe nært forhold da, og det vil være et sår mellom dere.

Jeg synes dette høres ut som en dårlig ide, men med riktig arbeidsgiver og god økonomi kunne jo en semi-ukependling-løsning være aktuelt. Hjemmekontor nordpå de ukene du ikke har ungene og på jobb sørpå de ukene du har ungene. Tanken er da å leie en billig hybel nordpå og beholde bopelene sørpå som folkeregistrert adresse.

Men dette er en dyr og muligens dårlig løsning som vil bli veldig slitsom i lengden.

Hva med å avtale med noen nordpå at du tar hyppige langhelger og leier/låner et gjesterom hos dem?

Men så er jo spørsmålet om du har en arbeidsgiver/type jobb som tillater hjemmekontor og/eller hyppige langhelger.

Meld deg inn i den lokale sykkelklubben, og bli med på fellestrening og ritt.

Det blir vanskelig for oss andre forumbrukere å gi deg særlig bedre og konkrete råd enn det Furu gjør institutt innlegg over.

Gresset er svært sjeldent grønnere på den andre siden som det pent heter. Ikke sikkert at tilværelsen i nord blir noe særlig bedre enn den du har per i dag i sør. Tiden har ikke stått stille i nord mens du har oppholdt seg i sør, og en må regne med at omgivelse der oppe er blitt voksne de også i takt med deg, og de har gjerne et familieliv som tilsier at det blir vanskelig å bruke mye tid på kompiser/venner.

Hvor gamle barna dine er syns jeg er essensielt opp i dette, og er de blitt såpass gamle at det går an å gå i dialog med de, og lufte tankene du har, kan det gjøre saken noe enklere.

Raskall undervurdere avstand og kost for reiser nordpå. Jeg tror kansje CVrokka har sin hjemmehavn i kyst-finnmark, noe som tilsier t/r billetter i størrelsesorden 3-4-5 tusen og heldagsreise hver vei, i tillegg til stadig usikker fremkommelighet i vinterhalvåret.
I tillegg, bor man i Finnmark så har man adresse der. Avskrivning på studielån og skattefordeler er verdt gode 30k i året.

Jeg kjenner godt hjemlengselen nordover, men tror aldri jeg hadde klart å reise fra barna om jeg hadde havnet i et brudd.

For å bruke store ord:
Jeg ser på mine barn som min livsoppgave.

Å være til stede for dem, hjelpe dem og støtte dem er min fremste plikt, men også min største glede. Så jeg ville ikke vært i tvil.
Ja, hvis vi voksne hadde gått fra hverandre (det har vært nære på) og barna skulle flytte, så ville jeg flyttet etter.

Du vil flytte for å komme nærmere familie? Men er ikke dine egne barn din nærmeste familie?

+1

En viss omgang med mennesker med felles interesser er som regel mulig å få til, uansett hvor en bor.

Omgang med barna, derimot, er en unik opplevelse, berikelse og glede som du får kun med dem og kun en begrenset periode i livet. Ta for all del vare på den tiden. Og barna trenger en far - det er det viktigste hensynet å ta, og ditt fremste ansvar.

Jeg har bodd mange år langt borte fra venner og øvrig familie, i andre tidssoner, også for å kunne bo med datteren min. Angrer ikke et sekund. Opplever det som enkelt å gjenoppta kontakten også med gode venner når forholdene ligger til rette for det.

Barndommen er kort, livet er langt.

I tillegg melder du deg som trener i sykkeklubben, eller ballspill-/håndballtrener (eller hva det er ungene dine driver med, hvis de er gamle nok til barneidrett). Da får du et godt nettverk med andre trenere som møtes jevnlig, så er det trenerfester, overnattingscup, osv. Plutselig har du fått en haug venner som også har barn som driver med det samme.

Du kommer til å gråte blod når du blir gammel hvis du ofrer ungene dine for hjembygda.

Og langrenn. Men da må du forberede deg på nytt tap av venner når poden er for gammel: Det er tøft å slutte som smørepappa

Et sjeldent tilfelle av enstemmighet på forumet når det gjelder dette spørsmålet ....

Det er de nok. Likevel skjønner jeg jo at det må være vanskelig og vondt å sitte alene på et sted der man ikke har noenting annet enn barna annenhver uke, etter et vondt samlivsbrudd.

Jeg har en bekjent som var i en slik situasjon, som holdt ut for barnas skyld. Vanskelig å velge annerledes, tror jeg.

Er vel bare å sysselsette seg selv med Tinder når barna er hos mor?

Jeg bor 70 mil fra hjemplassen og kjenner selvsagt at jeg er langt fra barndomsvenner men når jeg er på besøk på hjemstedet er alle barndomsvenner opptatt med sitt.

Hvis jeg blir singel tror jeg ikke jeg engang hadde vurdert å flytte.

Hadde aldri flyttet fra mine.. høres ute som et typisk tilfelle av å lengte tilbake til fortiden.
Plutselig er det vennene / familie nordpå som finner på å flytte bort, får barn, blir utilgjengelige, blir kjedelige etc.. Og du sitter der like alene, uten barna.

Det koker vel ned til at det blir løsningen.

Jeg har oppigjennom sett flere tilfeller der en person har flyttet fra barn etter samlivsbrudd, og det tilsynelatende har gått bra, men det er kanskje ikke realiteten.
Selv har min far flyttet langt unna mens jeg var liten, men jeg har aldri følt at det har vært negativt på noen måte. Det hjelper kanskje at jeg har hatt en stefar så lenge jeg kan huske.

Jeg får kun mulighet til å delta annenhver uke, og synes jeg har nok forpliktelser fra før.

Jeg er det stikk motsatt av en ledertype, og i tillegg er det store logistikkmessige utfordringer med turnusjobb og tilpassing av når jeg skal ha mine barn 50%.

Ja, det tenkte jeg og og kjørte på med tinder. Men når treffene kommer så har jeg ikke selvtillit til å gjøre noe med de.

Nei, overhodet ikke. Men et visst minstemål av tilstedeværelse bør det jo være.

Er det nok med ferier og noen turer i året utenom?

Jeg tror jo knallhardt på å være til stede i dagliglivet i mest mulig grad. Jeg tviler på at "kvalitetstid" erstatter mengde.

Det er umulig for meg å svare på hva som er rett for andre, og ikke minst hvordan dette forandrer seg med alderen til barna, men jeg har ingen tro på at man kan få et like godt/naturlig/bra forhold til ungene sine ved å være feriepappa-med-noen-helger-i-måneden-pappa som det man får ved å være pappa på fulltid annenhver uke med den daglige driften, måltidene sammen, hjelp til lekser, tur ut for å sparke litt ball, sykle, fange pokemons osv osv osv

Hva med å spørre ungene hva de synes? (Nå vet jeg jo ikke hvor gammel de er)

Ser ut for meg som om du kommer til å angre som en hund (og godt er det) Få deg en ny hobby, prøv nye ting og få nye venner.

Tror det må være en balanse. En deprimert og trist foreldre blir nødvendigvis ikke en god foreldre, og føler man at man lever i en håpløs og låst livssituasjon så blir det ikke alltid bedre uten at man gjør noe.

Barn er selvfølgelig viktig, men man kan jo ha nærhet selv om det er avstand. Så fremt barna har det stabilt og bra hos mor så trenger ikke avstand være negativt. Når det er sagt så tror jeg det er viktig å lage noen avtaler med mor sånn at ferier etc. blir samværs tid for far.

Jeg ville nok personlig snudd hver stein før jeg hadde flyttet. Noe av det jeg måtte vært mest sikker på var at det ikke var en "gresset er grønnere på andre siden greie".

Jeg ville og utforsket "hobby" potensialet. Med 1 uke fri har man jo mulighet til å teste mye rart man er nysgjerrig på. Finner man noe man er genuint opptatt av så tror jeg og man kan finne gode venner i voksen alder.

Beit meg merke i dette. Du ser på det som greit, så lenge barna dine får en stefar? Din jobb var lissom bare å komme med den ene halvparten av byggeklossene, og det stikker ikke dypere enn det...? Du føler ikke et enormt "eierskap" til barna dine?