Sent i går kveld ble det lagt en plan. En liten tur i Bymarka før forelesning på tirsdag. Litt som oppvarming til helgens Åre-tur, men også fordi det er pinlig lenge siden sist. Tirsdag morgen: Tråkke(les:gå) opp til Skistua og så bare nedover hjem igjen. Dvs. det var slik jeg tenkte det skulle bli. Etter en halvtime med bratte fjellknauser og et aldri så lite besøk i ei fin myr jeg fant oppe ved Gråkallen, men uten å finne den stien jeg egentlig skulle inn på, havnet jeg på en brei, fin og jevn sti der en barnehage var på tur. Sykkelen var ikke spesielt fornøyd. Det er tekniske, bratte stier fulle av stein, røtter og gjørme som gjelder, ikke motorvei! Det skal nevnes at jeg fant en sti like etterpå, men den var plutselig slutt og jeg var plutselig i et boligområde.
Nå, etter altfor mye asfalt og ingen forelesning, står en del ting klart for meg:
1. Jeg kjenner ikke stiene i Bymarka.
2. Jeg skulle ha tatt bussen opp.
3. Det er mye bedre å sykle sammen med noen.
4. Jeg kjenner ingen jeg kan sykle med i Trondheim. Folk jeg kjenner som sykler som meg bor ikke her. De jeg kjenner her oppe liker best å sykle fort opp og sakte ned igjen, men det liker hverken jeg, sykkelen eller kondisen min.
Så derfor spør jeg: Har noen plass til en til på turene i marka? Gjerne de turene der faren for å gå over styret er overhengende og farten er lav i oppoverbakkene.
-André
...forresten:
5. En banan er ikke nok.
6. Bratte steinknauser: Good. Myr: Bad.