Affeksjonsverdi

Hei forum!

Jeg fikk litt lyst til å høre med dere - er det noen som kjenner til, eller har egne, kloke refleksjoner rundt når noe har nok affeksjonsverdi til å følge med på flyttelasset for n´te gang, uten at objektet aldri gjør annet enn å ligge i en skuff?

I mitt tilfelle dreier det seg om en grovt anslått 70-100 cd-plater, noe jeg var svært glad i å kjøpe når jeg var yngre. Jeg har skrelt vekk det meste, men igjen ligger nå en del cder av musikere jeg var spesielt glad i i den tiden hvor musikken ble spilt i cd-spiller. Mange av de hører jeg fortsatt på, men aldri på CD for å si det sånn. Likevel er jeg ambivalent til å gi dem bort

Noen som har eksempler på ting dere har tatt med dere rundt om kring men til slutt bestemt dere for å kvitte dere med? Er det noen som har angret på noe de har kastet eller gitt bort? Sitter du her og tenker - hvordan i alle dager kan CD-plater ha affeksjonsverdi?

Og ja, dersom noen i Bergenområdet skulle være interessert i å overta samlingen min kan det godt være det vil fremskynde beslutningsprosessen. Fra hukommelsen husker jeg Sufjan Stevens, Radiohead, Marvin Gaye, Weezer, Jack Johnson osv. Evt noen veldedige organisasjoner som driver arbeid hvor CD-plater kan være nyttig, hva nå enn det skulle være

Kona er ikke enig men jeg mener følgende:

Har du ikke brukt, sett eller tenkt på det på 3 år er det overflødig og kan doneres/kastes.

Jeg har kaste alle plastcovre og lagt CD med papirinnlegg i sånne CD mapper. Da tar de ikke mye plass og fordelen ved å kaste/kvitte seg med dem er veldig liten.
Ellers synes jeg Raskall har et godt forlag. Jeg prøver å etterleve det selv, uten å ha en aldersgrense.

Ai ai, forslag til egna produkter til formålet? Tror jeg har ett par hundre CD'er.

Takk, det var et lurt forslag! Problemet er at covrene fremkaller minst like mye godfølelse som selve platene

Jeg er som hovedregel enig med deg, jeg også, Raskall!

Hvis det er fysiske gjenstander med følt affeksjonsverdi det er snakk om, så er jeg etter hvert blitt ganske flink til å ta noen gode bilder før greia selges/gis bort/resirkuleres.

Forsøker også å luke ut ting som ikke er i bruk - og tenker at hvis jeg kvitter meg med 10 ting fordi jeg ikke regnet med å bruke de igjen, og så må anskaffe en av de på nytt, så blir det fremdeles riktig

Du kan jo ta ut innlegget av coveret og sette inn i permen også, da får du med det meste (men bruker dobbelt så mye perm siden det i praksis går to lommer til hver cd). Digipack andre fancy covere er verre

CD plater gikk på dunken for lenge siden, mange etter å ha vært forsøkt gitt bort uten hell. Jeg rippet over de aller kjæreste som jeg følte for å beholde, og som ellers ikke var tilgjengelig på Spotify etc. Flyttelassene blir normalt store nok som det er...

Det bør som tidligere sagt her gies bort etter hvert.
Ingenting er så kjiipt som å finne en perfekt jakke på salg, men kvie seg for å kjøpe den da du har en 10 år gammel en som egentlig er mer enn god/fin nok til den bruken :-)

Selv har jeg veldig mye rart liggende, som aldri blir brukt. Men kaste det? Nei, jeg kan jo få bruk for det en vakker dag :-)

Umulig problem.

Følelsene din er knyttet til treenigheten: papircoveret med etui, selve plata , og musikken.

Affeksjonsverdien for din del blir borte hvis du fjerner en av de tre.

Din verdifølelse av en cd er ikke avhengig av at du bruker det eller holder den i hendene med jevne mellomrom. For din del har den like stor verdi om den ligger i en skuff, cd-hylle eller i en eske på loftet, og du ikke ser den på 10 år, så lenge du vet at du har den og tenker på dem fra tid til annen.

Dersom du gjør som noen foreslår, kaster coveret og legger platene i en plastmappe med plass til 30 cd, vil du oppleve at en tomhetsfølelse vil komme snikende over deg deg.

Enig med deg.

Jeg kortet ned samlingen til ca 40 plater sist jeg flytta.
De platene skal jeg ha til jeg dør, de ligger på loftet, jeg vet akkurat hvor.
Tenk om barnebarna plutselig kommer over en plate du har liggende og elsker musikken, å hvor kult det da er å si at du har orginalen!.
Eller gi den til dem i julegave, penger spart og en flott gave.

Ca 1000+ cd'r i bokser på loftet her. Har ligget i ro i mange år. Kaste de? Neppe!!!

Jeg har erfart at følelsene jeg forbinder med min CD samling kommer hver gang jeg ser mappene liggende i boden. 'Memory lane' kommer for fullt i det jeg åpner mappene og begynner å bla. Altså ingen tomhetsfølelse etter at de stygge hardplastomslagene er borte.

For meg er det musikken som er greia. Jeg rippet CD-ene mine til mp3 for maaaaange år siden. Skannet også inn coverne. Plastdekslene er bare hazzle.

Siden streaming ble greia har også den eksterne harddisken med mp3-er blitt liggende urørt et par år. Men DEN kastes ikke.

Klarer ikke helt å la være å tenke på om akkurat det med CDer også er et pengespørsmål. Ikke nødvendigvis for trådstarter, men for andre som lurer på om CDer skal kastes eller ikke. Hvem skulle trodd at gamle LPer plutselig skulle bli verdifulle..

Det har aldri vært noe tidspunkt hvor LPer har vært verdiløse, slik som CDer er nå. Selv første halvdel av nittitallet - tidspunktet da ny vinylproduksjonen var på sitt laveste - kostet brukte LPer omtrent det samme som nye Nice Price-LPer kostet et par år tidligere. Og selvsagt vesentlig dyrere for alt med litt samleverdi.
Slitte, stemoderlig behandlede LPer med middelmådig musikk, har det dog aldri vært brukt/samlemarked for.

Det gjelder å fri seg fra tanken om at det er knyttet verdi til fysiske objekter av denne typen. Særlig gjelder dette CD-plater, og jeg er i ferd med å gjøre det samme.
LP-platene og platespilleren forsvant etter å ha erkjent at det ikke var brukt siste 12 år ... dette ble solgt og bidro til reisekassen på Gran Canaria

Bøkene mine ligger i kasser i boden, og det sitter betydelig lenger inne å kvitte seg med dem enn med CD`ene, det samme gjelder tegneseriene.

I går var jeg på Teknisk museum. Meningen var å sjekke ut hva som var bra for min 2 åring. Det var fint for henne der, men bruker jo ikke akkurat hele dagen.

MEN det var en utstilling som heter Game On. Mye av min barn- og ungdomstid var representert der. De følelsene jeg fikk når jeg gikk rundt på museet kan ikke sammenlignes med de få gangene jeg ser min C64 (som jeg fortsatt har i original eske). Jeg hadde en nostalgisk følelse i kroppen hele kvelden, og den sitter litt i enda. Veldig veldig morsomt.
Det fikk meg til å tenke på om det å eie noe gir noen affeksjonsverdi i det hele tatt. Kanskje det rekker at jeg tar noen bilder av CD samlingen?