Fem dager på Gran Canaria midt i januar. Ned tirsdag kveld med et Norwegian-fly stappfullt av skrålende pensjonister med dårlige blærer, men desto bedre humør. Hjem søndag formiddag til snø og kuldegrader. Innimellom der tre dager med hard stisykling i knusktørt fjellandskap mellom solsvidde kaktuser og spretne geiter.
[url=https://vimeo.com/152879221][/url] Se film klipp
Hadde på forhånd med noen enkle tastetrykk booket en sykkel på nettet hos Free Motion Bikes. En knallgrønn Specialized Stumpjumper FSR Comp 29, 2016-modell i størrelse XL. Enkelt og greit. Litt over 30 Euro per dag. Så gjenstod det å se om den stod der når jeg dukket opp i Meloneras torsdag formiddag.
[b]Siesta
Og det gjorde den. Men jeg hadde flaks. Det var tilfeldig at jeg ankom sykkelsjappa med taxi to minutter på 12. Hadde jeg kommet fem minutter senere, hadde de vært i gang med siestaen og jeg hadde måttet vente til klokken 15.00. Verdt å merke seg! Bortsett fra det; proff, blid og effektiv service. Dro kortet, signerte leiekontrakten og så var det bare å sette seg på sykkelen og tråkke avgårde langs GC-500 i retning Arguineguin og videre til Patalavaca hvor jeg hadde min base.
Målet for turen
På forhånd hadde jeg funnet frem til ”Gromsti i Arguineguin” på Tailguide.no, beskrevet av opphavsmann C Evensen som ”meget feit flytsti på raskt underlag”. Dette var målet mitt for turen. Ut fra kartet og beskrivelsen hadde jeg en fornemmelse av hvor stien var å finne. Men ting er sjeldent så lett som man tror og håper.
Hvor var Northug?
Under en brennende sol begynte jeg i hvert fall å krabbe meg oppover en smal og bratt asfaltvei ved Patalavaca som slynget seg forbi puber, barer og restauranter og inn i et boligstrøk med hvitkalkede murbygninger. Ryktene fortalte at Petter Northug etter fiaskoen i Tour de Ski drev selvpålagt straffetrening i disse bakkene akkurat nå. Men jeg så han ikke. Mens pulsen økte og svetten begynte å renne nedover ryggen gikk asfalten over i grus. Foran meg hadde jeg et fjellandskap som reise seg bratt og nakent mot den blå himmelen.
Pensjonisttreff
Jeg var ikke alene. Jeg både møtte og passerte horder av det jeg antok var eksil-nordmenn som tilbragte vinteren langt vekk fra brodder, bingo og speilblanke fortau. Det var gå-staver, det var brune, rynkete gammelmannkropper og det var like brune og dissende kvinnekropper. Men først og fremst var det smil og høflige god-dag-hilsener til en pesende syklist med skjærende grimaser og blikket rettet stivt opp og frem. Den positive responsene får du sjelden fra fremmede hjemme i Oslo. Det var derfor nærliggende der og da og reflektere litt rundt dette med pensjonisttilværelsen, Syden og det gode liv. Det er ikke noe å kimse av.
Fjernt
Nok om det. En helt spesiell sti var målet, men grusveien og bakkene var lengere og brattere enn jeg hadde sett for meg. Geitefarmen jeg lette etter og som skulle være utgangspunktet for stien, var ikke så lett å finne. Det vil si den lå lenger innover i fjellet enn jeg hadde trodd. Mye lenger. Til slutt hørte jeg breking i det fjerne. Bak meg hadde jeg da en fantastisk utsikt over havet, horisonten og hvite seil som blafret i vinden langt der ute. Foran meg hadde jeg enda mer fjell, men også mer grønn vegetasjon. En sveitser som passerte i løpet av en av mine mange pustepauser fortalte på tysk at han var på vei dit. Der er det fint, sa han. Langt der borte.
Styggpent
Jeg ønsket han god tur og litt senere befant jeg på det som i stibeskrivelsen ble omtalt som Sukkertoppen. Derfra kunne jeg se ned på Norskeplassen noen hundre meter unna, som nok var målet til mange av de jeg hadde møtt på veien oppover. Jeg befant meg midt i et cowboy-landskap. Stygt og vakkert på samme tid. Foran meg hadde jeg en smal sti, som stupte ca 100 meter nedover fjellsiden før den gikk over en slette. Derfra skar den videre nedover til venstre tett inntil gjerdet til geitefarmen. Det var bare å trekke pusten og kaste seg uti det.
På trynet
Og for en sti. Den bød på masse utfordringer. I det ene øyeblikket lange strekk med fart og flyt, i det neste bratte partier, svingete partier med hindringer som gjorde det nærliggende å hoppe av sykkelen og trille noen meter. Gjerdet til geitefarmen representerte tryggheten på høyre siden av den smale stien, i motsetningen til den bråbratte skrenten til venstre som fremkalte både adrenalin og angst. Det måtte jo gå galt til slutt. I en sving mistet jeg balansen og skar ut av stien uten å være i stand til å få beina ut av pedalene. Jeg rullet ned over fjellsiden til jeg ble fanget opp av et kratt av kaktus og Alovera planter. Der lå jeg i en haug med sand i munnen og oppskrapte armer. Bortsett for det var jeg like hel, bare tilgriset av Alovera-guffe. Men den skal jo være helbredende, i følge enkelte medisinmenn.
Bredt smil
Nedfarten fortsatte på samme måte, og nå og da tar jeg meg selv i å glise fra øre til øre – den beste indikatoren på man har funnet gull. I enkelte partier er det en del stein, som gjør at det rister i armer og håndledd. Noen geiter skvetter unna, mens en og annen turgåer trår høflig til siden og slipper meg forbi.
Kald øl
Den lille byen med sine hoteller, strender, barer og kafeer rykker stadig nærmere. Jeg blir tvunget til å ta noen veivalg underveis og må lytte til magefølelsen. Det er ikke nødvendigvis noen garanti for suksess, men etter 35 minutter har jeg asfalt under hjulene igjen. Mens jeg går løs på de siste kilometerne tenker jeg på den iskalde Coronaen som venter i kjøleskapet. Og på calamarisen jeg skal bestille på lunsjrestauranten etter at jeg har dusjet. Og på den vakre kvinnen jeg skal spise den sammen med.
