Mens snøen ennå dekket vei og stier døyvet jeg noe av ventetiden med å bestille et par ”Flats” (Superstar Nano X) på nett pluss passende sko (Five Ten Impact).
Har alltid kjørt med klikk, men budskapet fra mange hold om at flate pedaler er mer realt og gir en tettere og mer direkte forbindelse med pedal og dermed sykkelen, måtte utforskes.
Nano-pedalene har en stor plattform (101 x 110 mm.) som burde tilsi stødighet og stabilitet. Piggene kom i to lengder, 8 og 10 mm. Etter tips på nettet monterte jeg de korteste. Skoene kjentes lette og komfortable på foten. Dette lovet bra.
Så var det å komme seg ut i terrenget. Prøvde ganske raskt et Bunny-hopp som resulterte i at den ene foten slapp pedalen hvor den ble hengende i løse luften. Ooops! Her ble jeg avslørt. Teknikken min baserte seg åpenbart på at jeg løftet bakhjulet ved hjelp av føtter som var klikket inn i bindingen. Det noen vil kalle juks. Her måtte man åpenbart legge om teknikken og bruke spenst og tyngdekraft i stedet.
Det var også vanskelig å finne riktig posisjon på pedalen. Dette er sikkert noe kommer automatikk i etter noen turer, men her famlet jeg skikkelig de første forsøkene. Et annet problem var at bindingen slo nedi stein og knauser mye oftere enn jeg er vant til med klikkpedalene mine. Alt dette resulterte i at jeg mistet mye av den selvtilliten jeg peler å ha på sykkelen, noe som forplantet seg både i oppover- og nedover-terreng. Dette gikk seg likevel noe til etter hvert, men jeg kvitet meg for å gi skikkelig gass og jeg unngikk å hoppe der hvor jeg ellers ville ha lagt inn et lite løft. Om tråkket ble særlig mindre effektivt med Flats enn med Klikk, er jeg usikker på.
Så hva gjorde jeg da jeg kom hjem? Rett i garasjen hvor flate pedaler ble demontert og erstattet av de gode gamle klikk-pedalene. Så får vi se om jeg gir det et nytt forsøk senere i sesongen.
