FELTSTUDIE - EFFEKT AV SYKLING - RIDNING PÅ STIER

Nå skal Miljødirektoratet kartlegge:

• Hvor stor slitasjeeffekt har sykling på og ved stier, både med tanke på varierende bruksintensitet og ulike naturtyper?

• Vurdering av om det går å sette terskelverdier for forholdet mellom bruk og slitasje på og ved sti. Type bruk er avgrenset til sykling.

https://www.doffin.no/Notice/Details/2015-177643

Heldigvis er NOTS på ballen, og har vært i flere møter med MD i forkant av starten på dette

Det blir spennende å se resultatet av studien. Det er satt av svært lite midler, så det blir nok ikke den store slagkraften i resultatet, men det er en start for å danne kunnskapsgrunnlaget vi har savnet i forvaltningen.

Om det er noen som har kompetanse til å gjennomføre denne studien eller kjenner noen som har det, så er det fint om dere sprer ordet.

Kanskje noen skal fortelle MD at stier oppstår som en følge av slitasje. Og at det er et større problem at stier gror igjen enn at de slites ned. Men det finner de kanskje ut.

Dette er veldig bra! Debatten som følger mangfoldet i folks friluftsliv må få en kunnskapsbase. Slik det er i dag er det for mye synsing og føleri

Dette er det første jeg også tenkte da jeg leste om eksperimentet.

Det gjorde vi. Men denne studien er avgrenset til nasjonalparker/verneområder og påvirkning på biologisk mangfold. Tenkt tilfelle: Hva skjer dersom studien viser at det er uproblematisk med ferdsel på sykkel i f.eks nasjonalparkene?

den diskusjonen har flere sider;

ser at det er del godt brukte stier som i de senere år har blitt veriable gjørmehøl som en direkte følge av at flere sykler på dem,
andre stier holdes vedlike eller åpnes igjen av terrengsyklsiter

det viktigste er vel at flest mulig kommer seg ut i skogen - og viser litt ansvar ovenfor andre brukere

Spørsmålet som er interresant i denne sammenhengen er jo om økningen i forekomsten av gjørme er et direkte resultat av mer sykling, eller mer bruk generelt, eller et resultat av mer nedbør, mildere vintere.
Jeg sitter ikke på fasiten, og ser poenget med at gående oftest hopper over, fra stein til stein, over gjørmehull, mens syklister sykler nedi og potensielt graver litt dypere. Her kommer jo byggingen av klopper inn, for å unngå omveier rundt hullet som utvider stien, og fordypning av hullet. Gjørma er jo der før syklistene kommer.

Hva om undersøkelsen viser at sykling sliter mer på stier enn gående, pr person, hvor mye slitasje i prosent er akseptabelt for å få flere folk ut i naturen? Er alt som er mer enn gående for mye? Eller ligger den akseptable slitasjen et sted mellom gående og hest?

Hvor lite tilrettelegging skal vi forvente at vi kan drive med uten at ferdsel i skogen setter spor? Er det naturlig å tilrettelegge mer når bruken, spesielt rundt byene, øker?

Jeg er av den oppfatning om at uansett om slitasjen er lik, 2 prosent mer, eller 15 prosent mer enn for en gående så er det i det fleste tilfeller verdt det med tanke på økt trivsel, folkehelse osv. Men det er viktig at andres opplevelse ikke blir objektivt sett mye dårligere av at vi er der. Hvordan måle dette?

Hvis flere brukere av marka og fjellet er et ønsket mål, noe det virker å være fra myndighetenes side, så må nok graden av tilrettelegging og vedlikehold økes. At det meste av vedlikehold av stier i dag foregår på frivillig dugnadsbasis, også rundt de store byene, er kanskje ikke holdbart i lengden. Burde egentlig kommunene i større grad vedlikeholde en del populære stier i skogene rundt byene?
Burde de f.eks frisere buskas, drenere vannopphopninger, bygge klopper, osv.

Viktige spørsmål!

Er den?

Mulig vi har ulik oppfatning av hva "gjørme" er, men i mitt hode er gjørme det man får om man tramper/sykler/rir gjennom et område der underlaget er skikkelig vått og blander sammen fukt (vann) og underlag (jord, sand, myr). Så gjørme for meg er ikke noe som oppstår av seg selv; gjørme får man som følge av ferdsel.

Edit: Glemte det viktigste: Gode og betimelige spørsmål du stiller!

I Trondheim har vi nylig kunne lese i lokalavisa at Trondheim bydrift driver omfattende arbeid i marka rundt byen for å legge til rette for skiløping også i snøfattige vintre. Det innebærer "høvling" av traséer for å glatte de ut, omdattende drenering osv. Artikkelen er pepret med sitater om at dette er tiltak som applauderes. At områdene ser totalt rasert ut i de 7-8 månedene man ikke har snø er liksom ikke så farlig. Kommunen legger MYE ressurser i dette, og jeg kunne jo ønske meg at de også kunne brukt noe på å legge til rette for sommeraktiviteter i marka. F.eks. sykling.

Begge har et poeng. Det finnes gjørme også steder der det ikke går stier og der det ikke er noe ferdsel, men det er også klart at den "omrøringa" og "eltinga" som skjer når feks. sykkelhjul skjærer nedi det våte kan bidra til å lage mer gjørme og gjøre gjørmehøl dypere og større. Det aller verste virker å være stier der det ferdes hester, kanskje ikke så rart med tanke på vekta av en hest med rytter og at de neppe hopper fra stein til stein

Et slikt feltstudie bør også ta for seg effektene av ferdsel til fots slik at man har et sammenligningsgrunnlag, ellers har det begrensa verdi.

Noe gjørme er jo der uten menneskelig innblanding, men gress blir til gjørme ved at det blir gått på, syklet på, eller ridd på. Tilsvarende er det med noe myr og våt torv i skogen.
Noen av eksemplene som har blitt trukket frem som sykkelskapt gjørme de siste årene har vært i traseer som har blitt tilpasset skiløypekjøring. Her er bindingen i skogbunnen klart brutt av maskiner før syklistene har satt spor i gjørma. Men usporet gjørme ser ofte finere ut enn gjørme med spor.

Denne effekten er sterkt undervurdert. Rent anekdotisk så mener jeg å ha sett det godt illustrert blant annet ned Barlindåsen. Der stien møter tidligere skiløype/skogsmaskinspor, er det to paralelle spor i grunnen, i utgangspunktet igjengrodd og så vidt synlige. Selv om hele bredden brukes av syklende/gående, så er det voldsom forskjell på de to feltene. Gjørme i to hull ved siden av hverandre, passelig fast jord på midten.

Å tilrettelegge for friluftsliv generelt slik som man gjør andre steder (trenger ikke reise lengre enn over kjølen) sitter langt inne i den Norske folkesjela og er en ganske fjern tanke for de fleste involverte helt fra skogsvesenet til opp i departementene, det være seg for vandring/turgåere og for ikke å snakke om den lille (ignorerbare) gruppen av terrengsyklister. Nasjonalikonene langrenn og hopp er de soleklare unntakene og får som nevnt lov/midler til det meste og kjennetegnet på disse er store sterke interesseorganisasjoner........hadde hoppbakken lagt ved Tryvannstårnet feks så hadde vi garantert hatt T bane opp dit for lenge siden: Det har som kjent ikke skikjørerene og brettpøblene fått selv om jeg vil anta at besøket dit går hoppbakken og nasjonalanlegget en høy gang gjennom en sesong. Eller for å ta et annet eks. Hvis/når veien inn i Sørkedalen skulle få et paralellt løp for alle de som ikke kjører bil inn så vil det antakeligvis være fordi rulleskifolket vil kreve det, ingen som gidder å høre på de utallige sykkelmosjonistene som bruker veien. Hvor som helst ellers i den vestlige verden hadde det vært tatt en eller annen form for grep for lengst utover å henge opp noen skilt som oppfordrer alle til å dele veien.
Så det du snakker om fordrer en veritabel endring i tankesett fra grasrota og opp slik jeg ser det ( eller dvs antakeligvis vil den komme ovenfra pga akutt behov) og den vil kreve mye usynlig og hard jobbing/lobbing/leiting etter samarbeidspartnere over lang tid. Det positive i det hele er at tiden jobber for slike løsninger, med den veksten spesielt Oslo ser nå om dagen så vil politikere tvinges til å se på hvordan andre løser sånne ting......akkurat som vi feks ser nå i forbindelse med sykkelveier inn og ut av byen.

Til slutt, siden en tilrettelegging for sykling slik som det kan se ut som du ser for deg av praktiske årsaker fort kan finne på å bli innenfor et avgrenset (kommunalt/statlig) område med et tilbud som dekker de fleste nivå/behov/ferdigheter (hovedargumentet for å få midler/mark som virkelig monner vs rublene og m2 som blir slengt til oss i dag) så lurer jeg på hvem som skulle ha lobbet for dette og evt stått for prosjektet når NOTS ikke ser det som sin oppgave?

I trondheim är det iallafall en massa tillrättalägning för vandring/turgåare. Så du menar att det inte är det i andra norska områden?

Trysil er vel den første aktøren i Norge som har kapasitet og visjoner nok til å gå løs på oppgaven du etterspør, Sanouka. Hafjell har fenomenale nedoverløyper, men har kun fokusert på en bitteliten nisjegruppe som legger det mest av penger i utstyr.

Hvem som skal ta denne stafettpinnen på det sentrale Østland, vet jeg ikke. Dette er ikke målet NOTS er etablert for å jobbe mot, og er heller ikke en oppgave organisasjonen har noen slags kapasitet til å sysle med. Tror ganske bestemt at det må næringsinteresser med mye penger på bok inn i bildet, skal det bli noe fart.

Ganske enkelt å støtte oppunder at stier gror igjen.
I Eiker er det nå nettopp gitt ut et nytt turkart over et stort området. I området er det både blåmerka og rødmerka området og er mye i bruk.

Spurte pappa som har vært med på å lage kartet for orienteringslaget som utgir dette.

Har det kommet noe nye stier eller gror det igjen mest?

"det gror igjen" var rimelig kjapt svaret.
Ved studering av kartet ser man masse masse stier som stopper i intet. Det er for gjengrodd til å kalle det en sti lenger.

Bruken i områdene jeg ferdes blir mer konsentrert til de store stiene og resten gror igjen. Men konflikt over bruken på de store stiene skal vi. Jada.

Det er bra det blir gjort en studie. Håper de får tak i nok relevante data. Men er det egentlig en debatt rundt annen slitasje på stier enn sykling? De aller fleste steder så er hogst, skiløypetraseér, ridning og til og med ulovlig motorisert ferdsel en mye større faktor. Jeg syklet for eksempel Søtbakkdalen for noen uker siden og i tillegg til et ganske stort og dårlig rydda hogstfelt så var stien tildels tråkka i stykker av hester og muligens andre husdyr. Nå er det en gammel setersti så jeg sier ikke at det er feil men slitasjen er jo av en helt annen grad enn det syklister klarer å utsette en sti for og tidligere så har nok stien blitt vedlikeholdt for å tåle store mengder dyr. Hvis tunge maskiner og dynamitt og hester på flere hundre kilo er ok mens sykler er et problem så er det noe feil med debatten.

Lørdags kveld gikk jeg oppover mot Dalsnuten i Sandnes med unger, bikkje og kjerring mens det BØTTA ned under "2015 lykter" i DNT-regi. Mens vi da gikk og traska med sørpe til anklene sammen med 3000 andre store og små med lykter på hodet så kunne jeg ikke unngå å tenke på alt oppstyret som ble i etterkant av årets Terrengsykkelritt. Slitasjen så for meg ikke spesielt ulik ut, men har ikke registrert noe misnøye i etterkant.

Ellers sykler jeg mye der det er en del ridestier, og det er liten tvil fra min side om hva som gir mest slitasje i våte/myrområder, men syklistene har litt å gå på i nedoverbakker, der må nok bremsingen ta skylden for en del slitasje.

Det er jo fint å få fram fakta rundt det med slitasje, men hva med en referanse da? La oss nå tenke at slitasjeindikatoren viser "X" for sykling for sti, men hva viser i så fall tilsvarende indikator for fotgjengere? Hvis det er snakk om å bruke dette f.eks til å begrense ferdsel må vi jo se en relevans ut fra en referanseaktivitet og det må da være ferdsel til fots.

Enig, og med mindre studien gjøres helt "greenfield" for begge aktiviteter så er ett hvert resultat ganske verdiløst. Men vi får se hvem som ender opp med å vinne oppdraget - forhåpentligvis finnes det miljøer som har en metodikk som står seg godt.

Jeg er litt skeptisk til MOTIVASJONEN av å ønske denne studien. Er det ikke hundre andre ting som er mer truende for jorda og naturen vår det kunne vært mer matnyttig å putta resurser på?

Stemmer i.
Dessuten vil undersøkelse av ett område kanskje kunne påvirke føringer for nasjonale regler, akkurat som debattene om Oslo-sykling sprer seg til hele landet (hvor de samme problemene ikke eksisterer).

Der jeg sykler mest (Sarpsborg/Fredrikstad) er det ikke nevneverdige konflikter hverken i marka eller på veien. Allikevel - jeg prøvde å snakke med ansvarlig i kommunen for å sjekke om vi kunne arrangere ett fastride i lokalmarka. Dokumenterte med kart, kunnskap om området, om det var folk som brukte stiene (nei), behov for vakter etc. Satt tak på 25 deltakere, og alt ville være over på 2 timer. Svaret jeg fikk var kort og kontant "Nei, det vil skape konflikter med turfolket". Oppfølgingsmail ble ignorert. Den innstillingen er enten personlig motivert, eller ut fra det han har lest i avisene om Østmarka.

Jeg er stadig på stijakt, og har gravd frem alle mulige kart i både digital og papirbasert form fra forskjellige kilder. Fellesnevneren i et relativt stort område i mitt distrikt er at mange merkede stier ikke finnes lenger, pga 1) De brukes ikke og 2) de vedlikeholdes ikke.

Er det et problem at stier gror igjen?

Vad är det för type område? Min erfaring är att det är minst lika många stier i bynära områden idag än det var tidigare. Endel stier är dock borta och andra har kommit till.

Om man ser på en orienteringskart eller OSM kart över bynära områden så skulle iallafall inte jag säga att det är för få stier utan snarare tvärtom.

Dette er i f.eks Sarpsborgmarka og omegn. Her er det slik at det innenfor ekstremt kort rekkevidde fra sentrum brukes godt. Da snakker vi en radius på drøyt 2.5km, og da kun de største og populære blåstiene. Men - det er virkelig mye stier utenfor og innenfor denne radiusen som både er umerkede og merkede (blå/gul/rød) og finnes på ymse kart, inkl. OSM, som er gjengrodd pga lite bruk, vindfall og/eller hogst. Det må være historikk som ligger til grunnlag for de, da mange av stiene også på OSM ikke finnes lenger f.eks pga utbygging av boligområder og veier som skjedde for mange, mange år siden.

Så det hjelper ikke å se på kart her...man må ut og sjekke.

Man skal ikke langt ut av byen før det er som knutspeed beskriver. Vestre Bærum for eksempel.

Nu är jag osäker på vad du menar. Jag har iallafall inte varit i något område där det är vanligt att stier som finns på kart försvunnit och antalet stier därför gått merkbart ned och jag har rätt bra koll på hur det ser ut i de lokala skogarna. Undantagen kan vara veier som använts till hogst som ibland ser ut som stier ett tag för att sen försvinna för att ingen använt dem. En annan sak som händer ibland är att en del stier som läggs in i OSM inte är spesiellt tydliga eller fina ens när de läggs in.

Jag tycker väl förövrigt att argumentet med igjengrodda stier är rätt rart eftersom de flesta konflikterna är i områden nära bebygelse på stier som inte gror igjen.

Du får ta en tur til Sarpsborg da Jeg sykler nesten tvangsnevrotisk på sti året rundt, og selv om det er mye folk i marka er det svært sjelden jeg treffer noen. Folk flest her bruker uansett ikke kart når de skal ut, de holder seg på de kjente stiene rundt lysløypa, eller kjente turmål.