Psykolog i Trondheim

Hei

Jeg velger å være anonym i denne tråden. Forumet kan brukes til så mangt. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal spørre, så da blir det dere. Ja, naturligvis er jeg en dere kjenner fra før.

Saken er at jeg i lang tid har vært plaget med angst og depresjoner. Jeg har søkt hjelp hos helsevesenet ved noen anledninger tidligere, men for det meste har jeg bare slitt meg gjennom det alene. Blant alt jeg ser mørkt på her i livet, er også det å ta steget inn i behandling, men nå tror jeg virkelig at jeg trenger det.

Mange vil sikkert si at man først bør gå til fastlegen. Problemet med det er at man ikke kan vite sikkert hva slags hjelp en blir tilbudt i neste ledd. Derfor vurderer jeg en privatpraktiserende psykolog denne gangen – fortrinnsvis en med gode credentials.

Noen som kan peke meg i retning en god psykolog i Trondheim? Jeg er et «hjernemenneske». Behandleren bør være kognitivt sterk. Jeg tror også at det helst skal være en mannlig psykolog, gjerne en som er spesialist på angst/depresjon/selvmordstanker og hele den røkla.

Tenker jeg feil? Bør jeg bare ta det gjennom fastlegen for å spare penger? Takk for alle tips og råd!

Hei!

Jeg kan ikke hjelpe med en god psykolog, men er nysgjerrig på hvorfor du ikke "stoler" på fastlegen din og hvor han vil henvise deg til?
Hadde man hatt "vondt" i andre mekaniske deler av kroppen er jo det fastlegen man går til?

Alternativt kan det jo hende dere har en bedriftshelsetjeneste som også kan levere slike tjenester.

God bedring.

Din fastlege ville bare henvist deg til VPP (Voksen psykiatrisk poliklinikk), så får de avgjøre hvilken psykolog som passer deg og dine problemer best.

Har selv gått din løype for over ti år siden og når du kommer ut på andre siden, så er dette lett å snakke om. Det er som hvilken som helst influensa du ikke har bedt om å få. Psykisk syk rammer helt vilkårlig slikt som influensaen også gjør...

Spør først din fastlege om medisinering kan være en løsning først. Slike medisiner bruker lang tid på å komme seg inn og ut av kroppen. Gjerne 3 måneder inn og tre måneder ut....

Hei.
Har desverre ingen erfaring når det kommer til dette temaet.
Det er trist å høre at du allerede har slitt deg gjennom dette alene tidligere. Bare ikke gi opp,det at du utrykker deg her er også en slags ny start og at du selv ber om hjelp vil gjøre prosessen lettere.
Har du vert innom her?
http://www.kognitiv.no/tilbud-til-deg/behandlingstilbud/
http://www.hjelptilhjelp.no/Hjelptilhjelp.no/hjelptilhjelp-no-startsiden-for-voksne
Kanskje du kommer over noe der som kan hjelpe deg i riktig retning?

Jeg er ikke noe ekspert på dette, men da dette er et ganske vanlig problem i dagens samfunn mener jeg en vanlig oppegående fastlege kan hjelpe deg videre på veien. Føler du ikke fastlegen er den riktige å gå til bør du vurdere å skifte fastlege til en som du føler du kan tiltro deg til og som du føler lytter.

Alltid lettere å sitte her på sidelinja å uttale seg, men ikke undervurder fastlegen din.

Takk for svar. Det er ikke det at jeg ikke stoler på fastlegen. (Har faktisk aldri møtt ham.) Men forrige gang opplevde jeg henvisning fra lege som litt «random». Ønsker bare færrest mulig konsultasjoner før jeg får ekte hjelp. Likevel er det kanskje fastlege som er den beste veien å gå. Får vel bestille time over helga.

Det finnes veldig mye bra i pilleveien for tiden, og som kan gi veldig god effekt.
Jeg har hatt noen runder i gjørmen, og det er heldigvis ting som en som oftest kommer seg igjennom.
Psykologhjelp fikk jeg aldri noe utbytte av, det skal litt til å treffe riktig person på første forsøk ( det samme er det desverre med medisiner).
Fatt mor og trekk pusten, det er som noen skrev noe du plutselig kan se tilbake på som en erfaring.

Jeg synes du burde snakke med fastlegen din. Det kan nemlig være en medisinsk årsak til angst og depresjoner. Feks er det påvist lavt stoffskifte i 10% av de som får behandling for depresjoner. Har du angst er det sågar mulighet for at du har høyt stoffskifte. Bare for å nevne det!

Har vært gjennom den løypa, og jeg tror som de andre nevner at du bør snakke med fastlegen. Men insister på å få psykologtime. Jeg hadde noen turer inn og ut av fastlegekontoret før jeg fikk den hjelpen jeg trengte etter å ha testa diverse medisiner av og på. Ingenting negativt om medisiner, men den varige effekten kommer først når du også får hjelp til å endre tankesettet ved hjelp av psykolog. Norske psykologer har meget god kunnskap om temaet, de kurrerer flere angstpasienter enn en tatovør tattoverer tribals, så se fram til et angstfritt liv! For min del opplevdes terapien som å slippe ut av mitt eget mentale fengsel, og jeg lever naturlig nok meget godt for tiden

Akkurat denne delen skal du ikke tenke for mye på. Noe som kjennetegner personer med angst og depresjoner er at de er raske til å så tvil om behanding. Placebo-effekten fungerer skjelden på denne gruppen, og behandlingsmetodene er derfor tydelige på at de fungerer selv om mottakeren ikke "vil" at den skal fungere. Så la psykologen kjøre sitt løp, så ordner det seg.

Joda. Sikkert et poeng, men effekten av terapi er vel nesten mer avhengig av at terapeut og pasient får et godt forhold, enn av selve metoden? Har iallfall sett metaundersøkelser som tyder på det.

Egentlig ikke. Jeg ble overraska over hvor lite "forhold" jeg fikk til psykologen, og hvor lite hun faktisk lurte på. Jeg var gjennom eksponeringsterapi, etter hva jeg har skjønt er det den mest effektive metoden som finnes nå, og så lenge du/dere klarer å finne hva du faktisk får angst av, er det lite han/hun trenger å vite. Det er ikke snakk om den stereotypiske "fortell meg om barndommen din" her. Jobben med å bli kvitt angsten skal du gjøre selv. Psykologen er mer en instruktør. For min del, som ble skremt av svimmelhet, var den virkelige terapien å stå alene på en fjelltopp langt fra folk, uten mobil, hvor jeg gjorde alt jeg kunne for å fremprovosere angst i en situasjon hvor jeg hadde absolutt ingen "sikkerhetsnett". Ubehagelig som faen, men det fungerte!

Som flere har sagt: Fastlegen er et bra sted å starte. Det vil ta tid før du føler deg bedre, men du kommer dit. Helt sikkert! Ikke alle av oss blir helt bra, men det trengs ikke heller, for å få et godt liv.

En psykolog kan kanskje hjelpe deg med kognitiv terapi og mestringsteknikker. Det er nyttig! For mange av oss er det nødvendig med medisiner i tillegg. Noen ganger er en dyktig og erfaren psykiater den beste for å finne riktig medisin og dose, andre ganger klarer fastlegen jobben helt fint. Men du skal ha terapi i tillegg, uansett. Medisiner gjør bare halve jobben, resten må du gjøre selv. Det kan være en del jobb, men ikke i nærheten av det slitet det er å gå og streve på egenhånd.

Du vil komme gjennom dette. Du vil bli bedre.

P.S: Og nei, du trenger ikke bli bestekompis med terapeuten. Om det er mye grums i fortida som forårsaker plagene, er det kanskje nødvendig med et godt forhold, men ofte er det jo ikke sånn. Noen av oss bare har disse plagene, og har alltid hatt dem.

Skal vokte meg for å nevne andre som kan identifiseres - så nøyer meg å si at et familiemedlem gikk til fastlege og ba om henvisning til psykolog i forbindelse med depresjoner etter at hennes ektefelle døde brått. Det var svært lang ventetid - godt over et halvt år, tror jeg - for å få time gjennom offentlig helsetilbud. Nå er dette 3-4 år siden og på en annen del av landet, så det trenger jo ikke være like ille overalt. Hennes tilstand kunne vel heller ikke karakteriseres som akutt på noen måte.

Det er langt flere måter å være ulykkelig enn lykkelig, så hvilke behov man har med hensyn til terapi og terapeut, vil trolig variere en del. Sikkert litt upresist å si at jeg har angst: Det er snakk om en type generalisert angstlidelse. Selv om det ikke er nødvendig å bli bestekompiser, føler jeg meg ganske sikker på at behandlinga vil være mer effektiv om jeg kan få tillit til og respekt for terapeuten.

Bla, bla … Vel, jeg ringer fastlegen på mandag. Takk for råd, folkens!

Som sagt: nei, jeg tror ikke det. Jeg hadde (utrolig godt å kunne skrive det) generalisert angstlidelse selv også. Angst for meg var på ingen måte som lyn fra klar himmel. Så lenge du stoler på at psykologen snakker rett, noe du bør uansett hvem du får, så får du den hjelpen du trenger. Mitt første møte var et intervju om hva eksponeringsterapi var, noe som jo er en objektiv setting. Det andre var en kartlegging av hva som ga meg angst, og planlegging av hvordan jeg kunne eksponere meg maksimalt for det jeg var redd for. Igjen: ikke det store behovet for personlig kobling. Det tredje møtet var egentlig bare en evaluering av den eksponeringen jeg selv hadde gjort som hjemmelekse. På det tidspunktet var egentlig behandlingen over, og personlig kobling var til en viss grad irrelevant.

Om det hjelper deg på overtalelsesbiten: Som utflyttet trønder, fikk jeg her på vestlandet spørsmål om hvorfor jeg ba om hjelp i Bergen. "Det er jo i Trondheim det største fagområdet på angst er"....jeg ville med andre ord følt meg trygg om jeg var deg.

Hm. Interessant. Takk for innspillene. Nyttig å ta med seg.

Jeg skjønner jo hvorfor du gjør det, men jeg mener at psykiske lidelser ikke er noe å holde "skjult" - her inne eksponerer vi hverandre for alle mulige slags lidelser i intimsonen både bokstavelig og billedlig, så hvorfor ikke det som sitter mellom øra også? Det er veldig rart at psykisk sykdom er så stigmatiserende når man tenker på hvor høy andel av befolkningen som på et eller annet tidspunkt trenger å prate med noen.

Uansett, lykke til. Det er jo et skritt i riktig retning å innse at noen ting kan være tøft å finne ut av på egenhånd. Og dermed ta affære før det blir alt for vanskelig å komme seg ut av myra.

Ein kan jo tenkje seg at ein potensiell arbeidsgjevar finn innlegget her inne, og da kan det hende at TS vil bli vurdert som mindre aktuell pga. psykiske plagar.

Tja, kanskje like greit man slipper å jobbe for en slik arbeidsgiver i såfall?

Ellers tror jeg ikke man skal legge føringer på hvem som skal behandle en, det i seg selv kan være en form for et sykelig trekk. De som jobber med dette kan det. Man må faktisk stole såpass på fagpersoner. Så får man vel heller konkludere i etterkant om hvorvidt man fikk hjelp nok eller ei.

Å velge å gå direkte til en naprapat, fysioterapaut, psykolog, øyelege, etc. fremfor å gå til fastlegen først fordi man ønsker raskere respons; kan man konkludere med at det er et sykelig trekk?

Nei, men man kan kanskje si det jeg sa rundt psykiatri. Man er neppe den beste til selv å se hva som hjelper en best om man sliter psykisk.
Kan ofte være at det man ikke vil høre, er det man bør høre. Så poenget er rett og slett at man bør stole på folk innen faget, med mindre det foreligger en årsak til ikke å gjøre det.
Jeg heller til at fastlegen muligens har bedre preferanser enn forumet her når det kommer til å henvise til riktig hjelp. Så må du gjerne mene noe annet.

Hm. Jeg tror denne uttalelsen er uttrykk for en uheldig hang til generalisering..! :-)
Snodig om en selv ikke oftest er den som vet best hva en trenger, og hva som virker? Det skal mer til enn noen tabletter eller timers samtale for å løse angstproblemer, tror jeg, og det er ofte mye mer avhengig av kjemien mellom behandler og pasient enn av kjemien i pillene..
Antakelig er referanser og anbefalinger fra kjente en bra start, og bedre enn en ukjent leges liste over sannsynligvis ukjente psykologer..

Time hos fastlegen er bestilt.

Tror ikke ønsket om å belyse behandlingsalternativene i seg selv er et sykelig trekk. Jeg har nok et kontrollbehov som av og til kan være like problemskapende som nyttig. Likevel er ikke spørsmålet mitt i denne tråden uttrykk for mistillit til fastlegen eller andre enkeltpersoner. Det er en kjent sak at det er ressurssterke folk som gjør research selv, som får best helsehjelp. Jeg prøver bare å bli en av dem. (Nå kan det selvsagt hevdes at dette forumet er feil sted å starte, men det får bare være.)

En skal jo akte seg vel for å si noe som helst på generelt grunnlag her på forumet. Men altså - det er faktisk ikke gitt at en som var flink til å løse dine utfordringer faktisk er den samme som kan nøste opp i mine utfordringer - mer har jeg ikke tenkt å diskutere dette, annet enn at hvermannsen neppe er den som er best til å gi råd.

Når jeg leser trådstarters første innlegg så tenker jeg for min del at jeg skal akte meg lenge og vel i forhold til å anbefale annet enn å søke hjelp fra de som virkelig kan dette, og ikke de som tror de kan. Jeg mener altså at riktig sted å begynne er hos fastlegen, ikke her på o allvitende forum. Er det snakk om å fikse gir-øret så er han på rett plass. Når det gjelder psyken - så våger jeg å komme med en påstand om at han ikke er på rett plass mtp best mulig hjelp og råd.

Så får det bli opp til ts hva han velger å følge.

Jeg var nok litt for kort, fordi jeg ikke ønsket å begi meg inn på å gi spesifikke råd. Tanken min var rett og slett bare at man kanskje ikke skal selektere rundt selve valget av f.eks. en psykolog fremfor en annen basert på erfaringene andre har. Som du selv sier så er du en ressurssterk person, jeg vil derfor anta at du ser raskt om dette bærer galt av sted, da kan man velge en annen. Statistisk sett sier det faktisk fint lite om f.eks. 3 stk her inne har gode erfaringer med EN konkret psykolog. Det er tusenvis som benytter psykologer - og det er derfor rimelig å anta at veldig mange -relativt sett er godt fornøyd med mange av de som ikke nevnes også. Jeg har trua på å gå via fastlegen - som du har bestemt deg for. Si det samme som her, at du ikke ønsker å stå i kø - og be om en henvisning til en som er dyktig og som kan hjelpe deg NÅ.

Nja, jeg mente forsåvidt ingenting i det innlegget. Det var kun det at jeg stusset over det du skrev.

Hvorvidt man selv er i stand til å vurdere sin egen behandling om man har psykiske problemer vil nok variere. Igjen skal man være forsiktig med å generalisere og jeg vil tro det kommer veldig an på for eksempel hvordan de psykiske problemene arter seg og på hvor ressurssterk man er.

Jeg vil også påstå at det kommer an på fastlegen om det er noe poeng å gå via denne. Er man uheldig har man en fastlege som er lite interessert i å høre på man har å si, og enten sender en hjem, eller bare sender en videre uten å ha vurdert noe som helst. Normalt så bør man vel da bytte fastlege, men om man bor på et lite sted så er det ikke en gang sikkert det er et reelt alternativ.

Alt i alt er det mye flaks og uflaks som avgjør om en får god hjelp. TS er sikkert i stand til å vurdere de rådene som gis her. Det er uansett bra å spørre venner og kjente om råd, så sant man ikke stoler blindt på rådene man får.

Jeg var flere runder hos to forskjellige fastleger, hos psykolog og innom psykiater. Jeg skal ikke påstå at alt går på skinner nå, men jeg har til slutt fått nok hjelp til å kunne fungere bra i arbeidslivet og privat, og dessuten ha god livskvalitet. Det var en unødvendig lang vei, og det har vært bra å ha ikke-profesjonelle rundt meg som har kommet med gode råd og god støtte. De dårlige rådene har jeg lært å lukke ørene for.

Det er bra å være aktiv og kritisk i forhold til behandling, men det er naturligvis også viktig å være villig til å lytte til det man ikke vil høre. Det er ikke det samme som å lytte til det man vet er feil. Men sånn systemet i Norge er, er fastlegen oftest det beste stedet å begynne.

Som andre har nevnt: hvis en arbeidsgiver ikke finner deg dyktig pga psykiske plager, så er det bare å bytte arbeidsgiver. Motorsyklistene bruker analogien "det er to typer motorsyklister, de som har kræsja og de som skal kræsje". Statistisk sett gjelder det samme psyken også. Jeg har selv gått til det punktet at jeg nevner min tidligere kræsj som en positiv ting under jobbintervjuer (om spørsmål om helse kommer på banen, ikke uoppfordret). Jeg har noen verktøy i den mentale verktøykassa som hindrer en kræsj i å skje igjen, som folk uten den erfaringen ikke har. Sansynligheten for at jeg ryker ut på nok en månedlang sykmelding som følge av psyken, er minimal. Flere av de verktøyene jeg har fått, setter meg også mentalt på et sterkere punkt enn jeg var før kræsjen. Jeg har fått et helt annet syn på frykt og stress. Før var det negativt, nå gleder jeg meg fordi det gir en mulighet til å lære.

Det er forresten ingen grunn til at en psykisk kræsj skal angå arbeidsgiver mer enn et brukket bein. Begge deler kan fikses, den ene er bare usynlig.

Skriver under på den....

Det verste med psykisk fremgang er at man vet ikke hvor langt frem man har gått, før man får et lite tilbakesteg. Det må altså et tilbakesteg for å kunne måle fremgangen.