Turrapport Tour du Mont Blanc
Fjorårets alpetur ble en gedingen suksess. (Link hvis noen vil lese:
GR5: Nice til Geneve ). Gode opplevelser skaper gjerne et ønske om å gjøre noe lignende en gang til. På grunn av diverse årsaker (jeg hadde blitt pappa i løpet av året og Jakob ønsket litt sommerferie med dama) gjorde at vi tidlig besluttet at årets tur måtte bli noe kortere. Vi bestemte oss ganske tidlig for å satse på Tour du Mont Blanc. Jakob, Jonas og jeg satte oss ned, bestemte datoer og begynte planleggingen. Relativt tidlig i besluttet vi at vi ville ha med oss vår gode venn Mats på turen. Mats var relativt fersk som stisyklist, men en solstråle og gledesspreder av dimensjoner. For å gjøre turen mer gjennomførbar for Mats bestemte vi å legge til en ekstra dag på runden.
Tidlig på våren ble det klart at Jonas, grunnet pakka lår, ikke kunne bli med oss i år. Dette var et realt slag i tryne. I tillegg til å miste fotograf og filmmannen så mistet vi en god turkamerat. For oss handler sykling like mye om å dele opplevelsene med de nærmeste vennene som å finne de kuleste nedkjøringene.
Dag 0: Oslo – Geneve – Les Houches
Avreise fra Oslo gikk smertefritt. Vi hadde betalt for sykkelbagasje på forhånd. Det var bare lempe fra seg kofferten for så å gå til Taxfree for å kjøpe snickers og solkrem. Når vi landet i Geneve fant vi, etter litt forsinkelse, shutteleussen vår. Bussen kjørte oss helt til hotelldøra i Les Houches. Nå skulle vi bare komme oss inn, skru sammen syklene og sove. Men neida. Fordi klokka var mer enn 22:00 (den var vell 22:45) så hadde hotellet stengt alle dører, og vi hadde ikke koden for å komme inn. GREAT. Vi hadde ikke blitt informert om dette, hotellet hadde heller ikke forsøkt å kontakte oss. Etter litt leiting dukket det av alle ting opp en norsk dame som skulle inn. Hun hadde koden til døra. Endelig inne i hotellet klarte vi å google oss frem til at hotellet hadde 2 stk. 4 manns rom. (vi viste vi hadde booket 4 mannsrom.) Lettelsen var heller stor når vi oppdaget at nøkkelkortet sto i døra på det ene rommet. Vi listet oss inn, skrudde opp syklene og la oss til å sove.
Dag 1: Les Houches – Chapuiex
40,8 km – 2866 klatremeter
Våknet opp til strålende sol noe som gledet oss ekstra mye da sommeren ikke hadde vært prima i Norge. De første høydemeterne jukset vi til oss med heis. Vell opp på toppen av Telecabin Bellevue fant vi ut at vi skulle velge en annen sti enn den offisielle TMB stien. Et meget godt valg da det viste seg at den offisielle stien hovedsakelig gikk på grusvei (høydemeter nedover på grus er ikke min favoritt). Stien vi valgte traverserte litt nordøst før den bikket ned mot Bionnassay. Dette var en hardtråkket smal jordbunnsti. Rett og slett en fest av en førstesti. Nede i Bionnassy gikk turen om La Chapel før vi tråkket asfalt et lite stykke opp til Les Contamines. I Les Contamines handlet vi inn mat og tok en liten matpause. Etter pausen begynte turens første virkelige klatring. Vi skulle opp ca. 1400 høydemeter, i relativt krevende terreng, til Col de la Croix du Bonhomme. Midtveis opp denne stigningen ble det klart at turen ville bli litt i overkant for Mats. På forhånd hadde vi planlagt å ta en ekstra avstikker på toppen. Vi begynte derfor å få dårlig tid dersom vi skulle få til dette, og samtidig rekke middag. Mats foreslo derfor at vi skulle dele oss, noe vi etter hvert gjorde. Jakob og jeg satt opp tempoet betraktelig den siste delen (til tider litt for høyt tempo) i håp om å rekke den planlagte ekstraavstikkeren. Vi kom relativt raskt opp til Col de la Croix du Bonhomme. Her tok vi 30 min pause. Deretter bega vi oss ut på en av turens store høydepunkter. Sør- vest for Refugee Bonhomme ligger eggen Crete des Gittes. Denne eggen syklet vi i fjor og jeg hadde hatt våte drømmer om den helt siden sist. Stien er hardtråkket og smal. Den byr i utgangspunktet ikke på så store utfordringer, men stien går til tider i svært, svært eksponert terreng. Etter en liten klatring var vi på toppen av eggen. Vi måtte rett og slett sette oss ned for å roe nervene. For oss er dette en sti som er helt på kanten av hva vi syns er innenfor å sykle. Blodet bruste, adrenalinet pumpet og pulsen var latterlig høy selv om vi satt stille. Etter 5 min pause startet vi nedkjøringer. Fy fete for en følelse. Ord kan ikke beskrive hva vi følte. Stien og terrenget pushet oss og ga oss en følelse av en dyp, inderlig og altomfattende lykke. Vell nede fra eggen var det bare å gå opp igjen for å kjøre eggen ned på andre siden. Igjen en ekstrem opplevelse. På Bonhomme hadde Mats akkurat kommet frem. Vi tok en 10 min pause før vi bega oss ut på dagens siste nedkjøring. Nedkjøringen var på ca. 900 høydemeter. Starten var småteknisk, etter hvert var det haugevis med fly på fin fin singeltrack. Vell nede sov vi på Refugee Du la Nova. Ok mat på et hyggelig sted. Dag 1 var over nå var det bare å restituere til morgendagen
Dag 2: Chapuiex – Rifugio Bertone
40,4 km – 2573 klatremeter
Dagen startet med en liten jevn og fin klatring på asfalt. Ca. 4 km og 300 høydemeter. Deretter hadde vi en bæreetappe på 700 høydemeter til Col de la Seigne. Jevn, fin og grei bæring opp til grensen mellom baguette og pizzaland. På toppen tok vi en 10 min pause, men på grunn av litt småregn var vi relativt raske med å skifte om før nedfarten. Dagens først nedfart var en flott opplevelse. Stien bød på variasjon mellom middels teknisk, flyt og naturlige doseringer. Totalt 600 høydemeter. Etter nedkjøringen tok vi vår første lunsj i Italia på Rifugio Elisabetta. Hyggelig sted, men alle konkluderte med at retten poletta ikke var en favoritt. Etter lunsjen kjørte vi litt ned før vi begynte på dagens andre klatring. De fleste vandrer velger her å følge grusveien ned til Courmayeur, men vi var ikke klare for å kjøre 800 høydemeter ned på grus. Vi valgte derfor å klatre 500 høyde meter. Denne klatringen var fin, men krevende. På toppen nøt vi utsikten og litt mat. Nedkjøringen var eksponert og krevende i starten, etter hvert ble det noe teknisk med masse små, raske svinger. Siste del av nedkjøringen var preget av flyt, flyt og flyt. Her kjørte Jakob rett og slett fletta av oss andre. Nedkjøringen stoppet på toppen av den første heisen i Courmayeur. Vi kikket litt på kartet og snakket litt med den lokale restauranteieren. I følge han var stien som gikk ned herifra svært, svært bratt og ikke sykkelbar. Alle syklister han hadde snakket med hadde valgt grusveien… Tja, tenkte vi. Vi kunne vell kanskje se om det gikk… I værste fall måtte vi jo bare ned.. Bære ned er jo ikke gøy, men det er mer irriterende å ikke vite om vi kunne syklet sti dersom vi hadde valgt grusen. Starten av stien traverserte nedover langs ryggen. Det var rett og slett en ubeskrivelig flott sti. Hardtråkket sti, mulighet for høyt tempo, men noe uoversiktlig rundt trær osv. Moro, men samtidig svært spennende å ligge i front. Etter omtrent ¼ av nedkjørigen gikk stien fra traversering til å gå rett ned ryggen. Deler av dette var rett og slett uaktuelt å sykle. Bratt, svært trange switchbacks og trappetrinn. Etter litt bæring/trilling ble stien noe slakere. Akkurat så bratt at det gikk å sykle, men ikke med god margin. Akkurat så krevende at vi klarte det meste, men at vi var svært fornøyd vær gang vi klarte en switchback eller et crux. Stien var så på alle måter verdt et besøk selv om det var noe trilling midtveis. (PS. Det er nok lurt å mestre endoturns og bratt terreng dersom du skal ha det gøy på denne stien) Omtrent nede i Courmayeur feiget jeg ut midtveis i en switchback. Resultatet var en liten tur ned i siden. Overhode ingen skader eller smeller på meg, men styret tok seg 2 runder og bremseslangen røyk. Great suksess. Til min store skuffelse var det ingen sykkelbutikker eller sportsbutikker i Courmayeur som kunne hjelpe meg. Resultatet ble at Mats, som uansett skulle kaste inn håndkle her, lånte meg bremsen sin. Takk til Mats som reddet resten av turen min. Vi kjøpte inn litt mat, fikset sykkelen, sa hade til Mats og begynte på klatringen fra Courmayeur til Rifugio Bertone. Bratt asfaltklatring første ¼, jevn bæring på sti videre. Vi hadde ladet opp overskudd og banket unna 800 høydemeter på latterlige 1:15. (Vi hadde dårlig tid på å rekke middag) (GPS gikk dessverre tom for strøm på vei opp). Vell opp på Rifugio Bertone var det bare å si WOW. Herligfred for et sted. Uten tvil det fineste overnattingsstedet vi har bodd. Maten var også god, bortsett fra at det ble dagens andre porsjon med poletta. (Fortsatt ingen favoritt)
Dag 3: Rifugio Bertone – Champex
53 km – 2562 klatremeter
Dette skulle bli en fantastisk dag, men også en fantastisk slitsom dag. Vi startet dagen med en nydelig klatring opp til Col Sapin. Denne toppen var ikke markert som den offisielle TMB ruten, men omveien var absolutt verdt de ekstra kreftene. Den første ned kjøringen var noe bratt, teknisk og rotete i starten, men etter en liten stund var det svært god kvalitet på stien. Flyt og pumptrail i relativt slakt terreng. Vi fikk virkelig mye utbytte av høydemeterne. Etter nedkjøringen traverserte vi forbi Rifugio Bonatti. Her spruta vi litt vann i ansiktet og kastet i oss en sjokolade. Like etter Bonatti tok vi inn på stien mot Rifugioa Elena. Stien fulgte høyden i åsryggen en stund før den falt ned til en grusvei under Rifugio Elena. Denne stien var markert som TMB variant og var en liten omvei. Men for en omvei. Så definitivt vært litt ekstra krefter. En fantastisk nedkjøring på hardtråkket jordbunn, smal singeltrack med tfine switchbacks. Vell nede klatret vi grusvei opp til Elena. Her tok vi en liten pause og lunsjet i gresset. Etter lunsj var vi klare for dagens andre klatring. Til sammen skulle vi opp 800 høydemeter. Klatringen var jevn, fin og gikk overraskende fort. Nedkjøringen fra Grand col Ferret var nok turens dårligste. Relativt bred, ingen store utfordringer, rett og slett ikke noe å skrive hjem om. Den dårlige stien og noe asfalt førte oss ned til byen La Fouly. Herifra fulgte vi sykkelmerking, denne førte oss mot Champex. Stien var helt ok i starten, men etter hvert utviklet stien seg til en fest av rollercoaster sti. Igjen, hardtråkket jordbunn. Stien gikk på et tidvis eksponert høydedrag over elva noe som ga en ekstra dimensjon til opplevelsen. Vell nede fra stien fulgte vi asfalten nedover dalen. Vi hadde ikke kart som dekket hele området så vi gamblet på at veien ikke falt for langt ned før den traff veiens om gikk opp til Champex. Noen ganger fungerer det å gamble, denne gangen gjorde det ikke det. Asfalten falt relativt langt ned, noe som førte til at vi fikk en klatring på 500 høydemeter istede for å ta en betydelig kortere klatring på sti. Den siste klatringen ble, etter en svært lang dag, meget krevende. Lufta seg gradvis ut av ballongen til Jakob. Når han til slutt spurte om vi kunne roe ned tempoet gikk lufta så momentant ut av meg at det lignet mer på en eksplosjon enn en ballong som sprak. Brink, du vet ingen ting om å sprekke!! Uansett, etter litt slit kom vi frem, hamstret smågodt og fant overnattingsstedet. Stedet het Gite Bon Abri. Kvaliteten på overnattingsstedene var jevnt over høyt. Dette stedet var unntaket som bekreftet regelen. Svært dårlig mat, dyrt og trangt. Svært trøtte og slitene endte vi opp med å ta tidlig kvelden.
Dag 4: Champex- Chamonix
29,6 km – 2013 klatremeter
Vi startet dagen med en liten omvei ned til Champex sentrum for å kjøp med oss litt lunsj. Etter butikkstoppen var det slak transport bort til dagens første stigning. Vi skulle opp 800 høydemeter til Bovine. I starten fikk vi en del gratis høydemeter på vei, men etter en liten stund var bare å ta fatt på nok en bæreetappe. Klatringen var bratt og krevende, men vi kom oss relativt raskt opp. Nær toppen tok vi en 5 min pause på en liten gårdsresturant med latterlig mange kuer og okser. Vi satte syklene på utsiden av restaurantområdet og gikk inn. Jakob ble rimelig stressa da et beist av en ku med horn begynte å snuse på sykkelen hans. Frykten ble ikke mindre når kua strøk hornene mot innerbeinet på gaffelen. I et kort øyeblikk kikket kua bort. Vi gikk/løp bort til syklene og stakk avgårde så fort som mulig Selv om vi begge er vokst opp på landsbygda må jeg si vi er skremmende feige når det kommer til kuer. Etter ca. 10 min var vi på toppen. Vi skiftet og gjorde oss klare til nedkjøringen. Stien opp hadde ikke vært spesielt fin så forventningene var ikke store. Det kunne de absolutt vært. Herregud for en sti. 650 høydemeter med kombinasjon av bratt, tekniske festsykling og innslag av rask flytsti. Vi fløy nedover stien og lo av alle utfordringer naturen ga oss mens vi begge nynnet/sang høyt på «Dont stop me now» av Queen. Vell nede i La Forclaz ristet vi begge av glede. Fyttiku for en opplevelse. Smiler kommer automatisk bare jeg tenker på stien I tillegg til å være en kremsti hadde vi begge en vanvittig flyt og syklet crux vi i mange tilfeller ville ha feiget ut på. Lykkefølelsen var enorm.
Etter en liten lunsj begynte vi på dagens andre klatring. Vi skulle opp 800 høydemeter til Col de Balme. Klatringen var krevende nok, men stien var relativt grei så bæringen gikk fint. På toppen tok vi en 10 min pause i sola. Nøt utsikten ned til Chamonix samtidig som vi begynte å kjenne at kroppene var relativt utslitte. Det var mange alternative nedkjøringer fra Col de Balm. Vi valgte å følge rådene til Mattias Fredrikkson fra hans artikkel i TS. Vi syklet ned til en liten hytte, klatret litt videre før stien droppet ned mot Le Tour. Stien var flott, mange fine svinger og elementer som åpnet for litt leking, men i følge artikkelen i TS skulle dette være en av Europas beste stier. Vår subjektive vurdering er at dette ikke stemmer. Stien er knapt nok inne på vår topp 10 liste, men ikke inne på topp 5. Vell nede i Le Tour tok vi en pause før vi skulle opp til Lac Blanc, turens siste klatring. Etter en liten samtale med noen lokale helter fant vi ut at det ikke var tillatt å sykle på Balcon Sud hvor Lac Blanc ligger. Vi måtte derfor droppe den siste klatringen. Vi burde kanskje ha funnet ut av dette før da vi ikke hadde hørt om noen som hadde syklet der.
På tross av svært slitne kropper var det et lite antiklimaks å ikke få til en siste klatring, avslutningen kom rett og slett litt brått på. Vi ble derfor tvunget til å ligge i gresset å drikke øl resten av ettermiddagen. Turen var rett og slett over.
Epilog
Turen hadde vært en gedigen suksess. Naturen og været hadde vært bedre enn forventet. Antall mennesker på stien ble heller ikke et problem. Sist og viktigst av alt. Stikvaliteten var høyere enn jeg hadde turt å håpe på. Jeg hadde på forhånd trodd at stiene var noe slitt og relativt brede pga. antallet mennesker som bruker går runden, men stiene var helt konge. Vi hadde, med unntak av mitt bremseuhell, svært få problemer. Ingen ordentlige fall, kun 2 eikebrudd og 3 punkteringer.
Noe overraskende er det veldig mange som velger å sykle turen med klokken, ikke mot klokken som vi gjorde, til det vil jeg bare si: de som gjør det gjør er stor tabbe. Stiene var omtrent uten unntak bedre den mot klokka. PS: Kameramannen vår måtte bli hjemme. Alle bildene er derfor knipset ukritisk med Iphone. Fok
uset med bildene var minner, ikke kvaliteten på bildene.
