Oppdragelse av barn

Hei. Hvor henter en kvalifisert informasjon fra ivrige mennesker; på terrengsykkel.no, right? Jeg er skilt med tre barn på 4, 6 og 8 år. Det er for det meste bare kjekt å være sammen med dem og vi klarer oss veldig bra. Det er dog ei greie jeg bare ikke har fått bukt med enda som ødelegger altfor mye. Helt siden jenta på 6 ble født, har eldstejenta vært "sjalu" og oversett, rakket ned på, ikke anerkjent sin lillesøster. Denne konstante nedsnakkingen og kritikken, av og til ender det med at de sloss... det er helt forferdelig å bevitne. Lillesøster har tidligere sagt flere ganger at hun bare ønsker å være venn med store søster og har gjort store offer for at storesøster skal like henne. Storesøster har ikke alltid verdsatt dette men kjørt på som hun har gjort tidligere. Jeg synes dette er så vondt og jeg vet ikke mine arme råd. Nå har lillesøster blitt større og hun kan virke som har gitt opp litt vennegreia og helder bare svarer med samme mynt. Ikke en heldig utvikling.

Er det noen som har hatt det slik med sine barn? Søsken (kan være noen unge her også)? Hva gjorde dere? Evt foreldrene deres? Hva funka for dere?

Stor takk til de av dere som deler!

Har ikke vært i samme situasjon, men det jeg ville ha gjort om jeg havnet i en tilsvarende situasjon var å ta med eldste jenta på noe hun har lyst til å gjøre, gjerne en helg dersom det lar seg gjøre. Innimellom ville jeg ha prøvd å finne litt ut hvordan hun har det sånn generelt og hvordan hun ser på den yngre søsteren. For meg ville det vært viktig å unngå konflikter/diskusjoner her, siden formålet vil være å finne ut hva hun føler og mener. Litt senere ville jeg ha snakket om hvordan jeg opplever familiesituasjon og hvordan jeg hadde ønsket at den var, men uten å antyde at noen har skyld i noe som helst <- kjempeviktig. Dersom dere klarer å få til en dialog rundt dette er det veldig bra.

Hva som skjer videre er jo litt ut i fra det som har kommet fram, men kanskje kan du gjøre noe for at hun skal føle seg litt ekstra verdsatt en gang i blandt? Dersom ting bedrer seg, må du gjerne gjøre henne oppmerksom på at du ser det, noen barn liker at det skjer på tomannshånd, andre vil kanskje ha mer offentlig anerkjennelse.

Disclaimer: Dette ligger langt uten for mitt fagfelt, men har to på 11 og 13 som stort sett er veldig gode venner og det er noe jeg har vært veldig bevisst på helt fra de var små.

En finner jo ofte årsaken til barnas oppførsel helst hos foreldrene. På godt og vondt. Det kan høres ut som om den eldste føler seg litt oversett og savner oppmerksomhet. Når barn ikke får oppmerksomhet på en positiv måte gjennom anerkjennelse av gode prestasjoner og handlinger, så tyr de til det nest beste; foreldrenes oppmerksomhet gjennom negative handlinger og oppførsel.

Både som eldst i kullet og som far har jeg erfart at det kan være fort gjort å "glemme" den eldste. Mens de yngste barna får ros for diverse framskritt (så flink du er til å knyte skoen din osv osv) så tar man det for gitt at de store klarer seg selv, og heller får kjeft om de ikke klarer å ordne ting selv. Særlig i en stresset hverdag. I tillegg er det vel hevet over enhver tvil at eldste i kullet får urettmessig mye skyld og kjeft for krangling, "fordi du er eldst"-argumentet. Selv om det gjerne er småsøsken som starter hele bøtteballeten.

Så mitt råd ligger på linje med de andre. Gi henne mer oppmerksomhet, anerkjennelse og ros og fordél skyld mer på ungeflokken og bruk gjerne tid på å finne ut av situasjonen før eldste blir utpekt som synder. Per default. Husk også å behandle henne som et barn på lik linje med de andre, ikke som en liten voksen, selv om det er stor forskjell på en 4 og 8åring.

Og sist men ikke minst - prøv å få med x-en din på en løsning. Lykke til!

Takker for gode råd. Ja hun trenger mye oppmerksomhet og anerkjennelse, og jeg skal være den første til å innrømme at alene med tre så får hun en del skyld også. Jeg hater at det er slik, men akk så fort det blir sånn. Veldig bra råd om å uansett legge skylda på barna (da vil ikke de som ikke får skylda henvende seg mot den ene heller, kanskje, noe som ofte skjer). Det tar jeg til meg. Så er det slik at jeg i forslag til samværsavtale la inn alenedag for eldstejenta med mor uke 1 og md far uke 2. Av samme årsak som dere nevner. Desverre er ikke mor og jeg på talefor. Hun vil ikke ha noe med meg å gjøre på noe plan og lever av å ha rett og legge alt på meg (å så typisk mann å si, men akk det er da slik!) Vi skal i siste rettsforberedende møte vedr samvær i august. I denne saken er det en sakkyndig. Han har da sagt at vår eldtse datter ikke skal ha den han kaller særbehandling, for å trene seg på å være sammen med sine søsken. Jeg er faren og vet at dette blir feil, mens mor blir med på leken og kjører knallhardt på for at jeg og min datter ikke skal ha enetid. MEN jeg håper å få kokt ihop et forslag som innebærer dette, frem mot neste møte. Jeg skal lete etter forskning som sier noe om dette. Så takk...

Og desverre så har barna sett foreldrene krangle og de klarer jo ikke bli venner (jeg vil, men ikke hu), så det er jo vanskelig å forlange mer fra dem... likevel må jeg på min side gjøre det jeg kan..

Alle har som regel en grunn til at de krangler, store som små. Spør direkte hva det er spesifikt problemet, og så se om man kan få diskutert seg enige. Sikkert umulig. Kaller det løkprinsippet, en ting man irriterer seg over, og ikke tar tak i skikkelig, legger seg som ett lag i løken. Og vokser.. så ta lagene i løken når de oppstår, eller kartlegg de, og forsøk å fjerne de.

Men det hører ut som det er litt låst dere voksne imellom. Samvær skal være 50/50. Det man skal diskutere er kjøreregler mhp oppførsel på de voksne, samarbeid de imellom, og bosted nærme hverandre. Ikke samværsprosenter.

Men til barna. Alle barn krangler innemellom. Men det kan gå seg vrangt. Og de må behandles likt, men samtidig, hun på 8 må få være 8 og størst og. Hver og en litt oppmerksomhet. Lag en egen "hedda" elle "amalie" dag, der det kun er dere to. Spør hva hun vil gjøre på den dagen. Og det pleier ikke koste mye i kroner og øre(og er jo selvfølgelig begrenset pegemessig). Kun du og henne. Kan det "xxxx-dagen". Jentene mine elsker det. Du kan og ta det en dag hun er hos x.