Menn som velges bort

Imponerande om tanken aldrig slagit dig när du för exempel blir väkt kl 23, 1, 3, 5 med en timmes trösting varje gång några nätter på rad eller när du måste gå opp tidigare än nödvändigt för komma på jobb för att du ska få iväg barnen som självklart har sina egna ideer om det mesta till barnehagen.

Spørsmålet om lykke og barn er godt forsket på.. slik som denne artikkelen: http://www.pnas.org/content/111/4/1328.full.pdf+html


Denne er også morsom: http://www.lse.ac.uk/newsAndMedia/news/archives/2014/10/ChildrenAndHappiness.aspx som viser at lykkken går opp før og rett etter første barn blir født.. men går raskt ned igjen

Et kort søk på nett gir flere andre artikler på temaet.

For min del fikk jeg mye igjen for å spise middag med tre nieser (og deres foreldre) og hjelpe med kunstkreasjon med glittermaling etterpå.. for så å dra i det leggedramaet skulle til å begynne.

Jeg ser hvor glad mine søsken er med sine familier, men er ikke i tvil om at de har gjort helt rett i å få barn. .Eller at som den personen jeg er, at jeg har valgt rett i å ikke få barn, men heller være en glad onkel.

Jeg er ikke deppa når jeg er borte fra barna mine og savner dem. Jeg vet å nyte tida alene godt, og setter like mye pris på den som tida sammen.

Kudos for den, men ikke helt topp av man må være anonym for å innrømme noe slikt og det er gjerne noe man holder for seg selv resten av livet.

Har ikke lest VG+ artikkelen, men det ser jo ut som at det er en kommentar på det som kom ut fra SSB for et år siden, og ble diskutert den gang, slik som her:
http://www.nrk.no/viten/en-av-fire-menn-far-ikke-barn-1.11706117

[det skal sies, jeg snakker utifra et Oslo omegn perspektiv nå]
En ting å merke seg er at det er stort sett mannens valg å forbli barnløs. Uten at jeg har forskning å støtte meg til, så ser jeg blant venner og kjente at det er lite problem som mann mellom 35 – 42 å finne seg jente som vil stifte familie. .. Det kan være vanskelig som 38 åring å finne en 25 år gammel modell med god inntekt og sjarm som faller hodestups forelsket i deg.. men stiller man forventningene litt mer realistisk.. er det et spørsmål om å finne måter å treffe dem på, ikke å bli ”valgt”.

Er ikke dette litt som å diskuterer hvor vondt det er å føde kontra å få en ballspill i ballene?

Ingen kan ha opplevd begge deler(med mindre noe tragisk har skjedd da selvsagt, men det gir vel et annet synspunkt) og derfor heller ikke melde fasit.

Personlig hører jeg mye forskjellig om det å være far, men har inntrykk av at det meste av "klagingen" er ment som humor

Nettopp. All respekt til Raskall som er så knyttet til barnet sitt, men det er ikke sikkert du føler det samme når/hvis du får 3 stykk og de blir litt eldre. Det er alltid godt med en pause.

Jeg synes ofte mange menn "velger" å være barnløse helt til de får muligheten til å bli far. Så jeg lurer jo litt på hvor mange som bevisst tar dette valget, og hvor mange som mer eller mindre blir tvunget til å ta valget pga. manglende partner eller lignende.

Har hatt småbarn i 12 år nå, og skal ha tenåringsbarn de neste 15(!) årene.

Jeg ler av slitne tobarnsfedre!

Som min datter sa til meg da hun var 8:
- Pappa, det er ikke det at jeg ikke er glad i deg lenger.
Jeg bare trenger deg ikke noe mer.


Kynisme, altså ...

Alle har vel prøvet ikke at have børn. Det er selvklart kun folk der ikke har børn der ikke har prøvet begge dele, jeg kan med sikkerhed sige at jeg var lykkelig inden jeg fik barn, og jeg er også lykkelig nu efter at lillemanden kom til, om jeg er mere lykkelig er svært at sige, men det at få et barn er umuligt at beskrive for folk der ikke har børn, ubetinget kærlighed er en særlig størrelse der både medfører glæde og bekymringer.

+1 Jeg tror til og med at jeg skulle greid å lage meg et veldig godt liv om jeg ikke hadde barn.

Er det relevant? Vi diskuterer vel ikke hva som er det beste valget, men bare at det faktisk kan være et valg man har tatt å ikke få barn, og ikke nødvendigvis at man bare ikke har lykkes å få det til.

Jeg hadde et godt liv før jeg fikk barn i midten av 30-årene.
Ikke savnet jeg barn, heller.

Nå har jeg et godt liv med barn.
Men den første tiden - spedbarnstadiet - ga meg ikke noen spesiell glede. Det må jeg nok si.

Jaha? Hvordan vet du det?

Man har i praksis ikke valget dersom man ikke har en partner man har muligheten sammen med. I alle fall ikke dersom man ikke bare er ute etter å formere seg.

Har kvinner valgt deg bort i dette scenarioet, eller har du en livspartner?

Tja. Noen vil hevde, og provosere de som har barn - som mener deres kjærlighet er noe større, at man kan føle slik kjærlighet til dyr også, eller andre man har et eller annet ansvar for og samvær med.

...Men om det stemmer eller ikke, kan man heller ikke vite med sikkerhet før man har prøvd begge deler. Håper nesten det stemmer, fordi dette nok er programmert inn i oss i genene og instinktene.

Spiller ingen rolle, tror jeg.

Dette provoserer meg ikke, men jeg har sett en del folk som har mistet et barn og som aldri har greid å reise seg igjen. Finnes det mange eksempler på det samme når det gjelder dyr som har gått bort?

Jeg har 2, og kjerringa maser om 1 til..så der sitter jeg i godstolen og sier "Nei nei", så det kommer vel en til i løpet av 2016, hehe! Eldste er 7 år, yngste blir 2 nå i april. Har bare gutter, og kommer fra en guttefamilie..guttebarn er kanskje litt mer stabile..?
Men har sagt at det blir siste, regner med jeg tar inn på første sykehus og "snitt snitt" når oppdraget er fullført.

Ikke som jeg kjenner til, men det vet man jo ikke. Som sagt er det nok genetisk/naturlig at båndene til sitt eget avkom er sterkere.

Ikke minst når de fleste heldigvis også drar et uovervinnelig skille mellom mennesker og dyr.

Martin

Helt enig. Det finnes ikke bare én måte å oppleve tilfredshet eller lykke på. Man kan oppleve begge deler like mye, uavhengig om man har valgt et liv med barn eller uten.

Problemet er kanskje at det er så lett å være ego (og vi lever i en tid som verdsetter slikt). Har man derimot fått unger, har man tatt en avgjørelse som man må ta konsekvensene av i mange år i etterkant - i verste fall 6 sekunder ekstatisk glede og 18 år med helvete

Kudos forøvrig til Dan for standhaftighet siden 2005 og sannelig en viss moderasjon (jeg regner med at alderen kommer inn i bildet her) ...

Martin

Dan var jo (som vanlig) inne på noe viktig den gangen i 2005. Det er ikke nødvendigvis sikkert det er etisk riktig å skaffe barn. Barnet velger ikke å bli født, og selv om du kan håpe barnet blir lykkelig, kan det like godt være at du bringer noen inn i verden som blir bunnløst ulykkelig. En kan jo også spørre seg om verden virkelig trenger flere mennesker. Vi er vel litt for mange som vi er?

Selv har jeg to barn, og kan ikke tenke meg et liv uten. Samtidig vil jeg ikke drømme om å påstå annet enn at det har vært en har vært en egoistisk avgjørelse fra min side. At andre skal komme inn i verden for at jeg skal bli lykkelig... Det kan ikke akkurat kalles uselvsik av meg.

Jeg har absolutt respekt for mennesker som velger ikke å få barn, uansett hva slags grunn de måtte ha til det. Kanskje krever en slik avgjørelse litt mer innsats for å bli lykkelig, og kanskje gjør det ikke det. Jeg var så ung da jeg ble far at jeg ikke vet stort om å leve som barnløs. Det jeg derimot synes er litt trist, er at noen mennesker må gå ensomme gjennom livet, selv om det er det siste de vil. Samtidig er ikke det noens skyld. Ingen skylder noen å velge dem som livsledsager; det er et valg jeg tror vi gjør klokt i å være litt egoistiske når vi gjør. Men kanskje, bare kanskje, er det noe ved sosialiseringen av gutter og menn som gjør at så mange ikke lykkes i å få seg en partner. Det er ikke godt å vite.

Men, det må da være mange damer som er enslige også da? Det er vel ikke så langt unna 50/50 fordeling mellom kjønnene... Hvorfor nevnes ikke disse damene i denne artikkelen om de fortapte som lever under skam? (:

Fordi de er færre? Noen menn har barn med mange kvinner, færre kvinner har barn med flere menn - tror jeg.

Kanskje... Men menn "importerer" visstnok i større grad ektefelle. Det bare slo meg når jeg leste dette at det burde nødvendigvis finnes en gruppe blant damene som "lider samme skjebne".

Edit:
For 10 år siden hentet dobbelt så mange menn som kvinner hentet ektefelle fra utlandet. http://www.nrk.no/norge/flere-henter-ektefelle-i-utlandet-1.513821

Jeg tror gleden av barn er litt livsfase-avhengig. Jeg som straks starter på 30-årene og er både dameløs og barnløs føler vel at jeg har rast fra meg relativt bra nå, og ser at kommer det ei dame inn i livet så er jeg positiv til å lage avkom. Samtidig så ser jeg jo flere som fikk barn i ung alder og som dermed gikk glipp av studentfestene og de spontane valgene man gjør som singel, de har periodevis gitt inntrykk av å være misunnelige.

Man kan jo også se på de homofile og lesbiske, som jo ikke kan få barn med hverandre. Mitt inntrykk er at de fleste av de velger å få seg hund eller katt. De trenger liksom "noe", om det er for å ha et vesen å dalle med eller om det er å tilføre forholdet mer enn å se tv sammen hver bidige kveld er jeg usikker på, men fortsatt...

Høh, hvorfor kan ikke homofile få barn med lesbiske?

Det er en tid for å innrømme sine feil, og dette er en av de