Edvard Vea Iversen legger opp!

LES MER PÅ FORSIDEN

Trist, men desverre ikke overraskende..

Synd! Lykke til med andre ting.

Dette er trist, samtidig irriterer det meg at rammevilkårene for de som ønsker å satse er slik de er. Diskuterer man dette på en god nok måte på toppen i forbundet og i landslagsledelsen? Litt flåsete kan man jo nesten si at per i dag rekrutterer man til NC maraton gjennom rundbanesatsingen på landslaget (jr, u23 og senior.).

Ufattelig trist for dem som har svettet blod for å bli best....

Diskuterer man dette på grasrotnivå da? - eller er det ikke egentlig slik at 90% av diskusjonene i terrengmiljøet handler om dekkvalg til Birken eller ett av de andre grusrittene?

Av og til får jeg følelsen av at folk utenfor terrengmiljøet er mer opptatt av rundbanesykling enn terrengsyklistene selv...

Aner ikke. Er jo et utstyrshysteri av en annen verden så klart det diskuteres. Men uavhengig av det bør man vel kunne stille disse spørsmålene?

Men at Edvard sier at sykkelen han sykler på koster 100 000 forteller meg at det er noe å spare inn på her og der.
Tror det er få begrensninger i en sykkel til 40 000- 50 000 i så måte.
Da har man 50 000 mer å bruke på reiser og ritt.

Nøyaktig det samme jeg tenkte. Er vel en _god_ andel i feltene han har startet i som har sykkel til mindre enn 50k også.

Eg er sjølv ikkje typen som likar å mase etter støtte og sponsing, men hadde eg vore 21 år med to NM-gull i lomma, så hadde eg vurdert å teke nokre telefonar ja ... Forstår at det kan vera for dyrt totalt sett å satse i utlandet, men det bør vera mogleg å få ein sykkel eller to til ein veldig bra pris.

Jeg valgte å tolke det slik at han har flere sykler som tilsammen koster 100k+, men det er ikke sikkert det er riktig (:

Å få sykkelregnskapet til å gå i null bør være rimelig greit for en dobbel norgesmester.
Det er rene penger som er vanskelig å skaffe. Og man får ikke flybilletter i bytte for sykkeldekk og-hjul.

Men Statens Lånekasse har finansiert mang en idrettskarriere i Norge.
Et årsregnskap bør se omtrent sånn ut tenker jeg:
Inntekter:
Foredrag: 20 000 - 30 000
Treningstips: 10 000- 20 000
Idretts-Stipend: 30 000- 40 000
Sponsorpenger: 40 000-50 000
Premiepenger: 50 000- 60 000
Studiestipend/lån: 90 000

240 000 - 300 000 kroner


Utgifter:
Sykkel: 0
Reservedeler: 0
Reiser: 50 000
Startkontingenter: 0
Treningsleire: 30 000
Levekostnader forøvrig: 150 000

230 000 kroner

Det er krevende å få til noe som dette, men det bør ikke være umulig, uten at det tar all fokus fra trening.
Klubber dekker startkontingenter og treningssamlinger for eliteryttere i noen tilfeller. De dekker også gjerne reiseutgifter innen Norge i hvert fall. Noen klubber vil kunne gi noen titalls tusen i stipend/elitebudsjett også, i hvert fall til en norgesmester.

Å ta noen oppdrag som trener, foredragsholder, innstruktør, osv for noen klubber, firmagrupper osv i løpet av året bør også være mulig, evt jobbe noen runder i en sykkelbutikk, på et treningssenter eller tilsvarende.

Hvis motivasjonen er på topp så bør det være mulig å få til en satsing som går i null i noen år. Men det er selvfølgelig ikke nok til å få boliglån, egen bil, leilighet i Oslo, eller andre ting unge mennesker gjerne ønsker seg etter hvert.

Det er sikkert mulig å få det til å gå opp. Min tanke er mer at avstanden fra norgesmester til å kjøre mye ute er så uendelig stor. Det mangler på en måte et "kontinental" nivå (som kanskje landslaget kunne blitt en brobygger for; forutsatt at nivået var høyt nok.).

Det virker i alle fall som at det er liten vilje til å tenke nytt.

Det er i hvert fall et tema for diskusjon.. Men mitt inntrykk er at Edvard ikke har helt motivasjonen og har funnet ut at det er smartere å bruke tiden på en god utdannelse, og det valget synes jeg er helt greit. Skal man komme til verdenstoppen innen idrett så må man virkelig virkelig ville det og ofre mye og se løsninger og ikke problemer.

Jeg synes tallene hans virker merkelige. Men det er godt mulig han bare spissformulerer.

Han burde være i stand til å få veldig gode dealer på sykler når han er best i Norge. Tross alt er det mange yngre og dårligere utøvere som har veldig gode sykkelavtaler.

Dernest så synes jeg at det er veldig mange syklister, både på landevei og terreng, som har nær sagt tvangstanker når det gjelder utstyr og er av den oppfatningen at de MÅ ha det aller beste av det beste for å konkurrere i toppen. Dette til tross for at de blir frakjørt med god margin av fattigfolk fra kontinentet på forårsmodeller og SLX/XT utstyr. (kilde: Syklister som har vært der og fortalt hva de så)

Så: Hvis man roer ned krava og kjøper litt mer normale sykler gjennom en god sponset sykkelavtale, så snakker vi ikke 100.000 men kanskjer en tredjedel, maks. Trenger man to sykler, tror jeg uansett man klarer det til 50-60.000.

Det finnes ungdommer med privatsponsorer på betydelig mer enn 5.000, så hvis det er alt en Norgesmester klarer å få til, så har han ikke prøvd. Hvis man skal bli sponset, så bør man gjøre litt ut av seg. By på seg selv overfor presse, sosiale medier og i ulike sammenhenger ellers. En innadvendt individualist som bare holder seg for seg selv og driver med en idrett som sliter med medietekke, er ikke akkurat noe gullfunn.

Jeg synes jeg ser 20 på dusinet av "talenter" som går rundt og skal ha. De ser på seg selv som superstjerner så fort de får på seg en lagdrakt og skal ha her og ha der. Veldig mange av de aller beste, selv i idretter som fremstår som lukrative, er flinke til å klare seg med lite og finne løsninger.

Det er ingen tvil om at det er beinhardt å bli best innen idrett og lønna er ikke spesielt god, med få unntak. Så man kan ikke fokusere på easy living eller penger hvis man har slike mål.

Anyway.. Jeg håper vilkårene for terrengsykling blir bedre og at noen av alle de talentene jeg har sett gjennom årene, ender med å virkelig lykkes. Time will show....

Synd at Edvard gir seg, men her er det nok generelt gleden av sykling og motivasjon som har vært største problemet. For opplegget de har i NCF nå er veldig bra når man ser i forhold til nivået de fleste utøverne er på.

Jeg har nå drevet med dette i 10 år og aldri har det vært lettere å få et bra opplegg. De første årene jeg syklet måtte man være god til å sleike baller og var man dyktig på det fikk du kanskje dra på et mesterskap. Som man selvsagt ikke hadde nivået til eller erfaring til.

Ser man på opplegget nå så har landslaget allerede vært på Gran Canaria og er nå på Kypros. Altså 2 lange samlinger før vi er ferdig med februar. Det er tross alt mer enn de fleste profflag hvor man ofte å finansiere opplegget selv.

Flere ute har sagt ganske greit i fra at de syntes Norge har et veldig bra opplegg, da særlig sett i forhold til hvor utøverne befinner seg.

Nå har vel de fleste som sykler halvfort her hjemme en bra deal på sykler og får låne de. Så selv om sykkelen er verdt 100 tusen så er det ingen Norgesmestere som betaler noe som helst for sykler. :-)

Vil man så er det utrolig hva man får til når de gjelder sponsorer. Selv holdt jeg på med sykling i mange år og klarte å mer eller mindre fullfinansiere opplegget ved sponsorer og da uten NCF. Det er ikke noe vanskligere nå, men det krever en del.

Men tross alt Sondre Kristiansen som var den beste syklisten her hjemme i fjor han fortsetter. Så vi får krysse fingra for han, han er hvertfall flink til å gjøre sykkel til noe gøy. Både på trening og ritt, noe jeg trur er en forutsetning hvis man skal bli god i dette. For når man er i U23 har karrieren ikke startet.

Har man vilje og motivasjon til å sykle så sykler man..
Da ordner det seg på et vis.
Alle som presterer på det nivået får miniumum låne sykler, gjerne toppmodell med karbonhjul og da er det stort sett gratis å trene..
Er man blakk så får man drite i samling og gjøre jobben hjemme. Det er ikke like moro, men kan funke like bra.

Vil man nok og jobber nok så får man i nok sponsorer til å overleve, i tillegg ødelegger man lite med å finne seg en bijobb på høsten for å skaffe f.eks. 50000,- til budsjettet..

Syns man det er moro og det er terrengsykling man har lyst til å drive med så tror jeg de fleste får det til å gå rundt på et vis, som Ole sier så er det vel slik nå at kjører du fort nok så får du kjøre for landslaget.. Det blir fort noen WC, bundesliga og mesterskap om man gjør det bra. Da er faktisk de største utgiftene til ritt/matching dekt av landslaget.
Før man har behov for mer dyr matching enn det kan man heller kjøre fra de andre i det som er av Uci ritt hjemme, det er ganske gratis..

Jeg leser hva dere skriver. Allikevel overrasker det meg at mange tilsynelatende trapper ned før de har fått ut alt.

Det gjelder da i alle idretter. Det er tungt å holde på når alle andre begynner å jobbe, studerer etc etc. Det samme skjer jo i langrenn uten at vi kan si at det er spes dårlig opplegg der.

Mange unge tar ut ALT for mye på feil tid. Det er fokus på wattverdier, kjøre tester og alt annet før folk er 18år. Man mister gleden av syklingen og da er det vanskelig å gi skikkelig gass når det begynner å telle.

Uansett så er opplegget til NCF såpass bra nå at det er ikke det som hindrer at folk blir gode.

Ja det gjelder vel i alle idretter. Blir kanskje bare veldig synlig i sykkel i og med at det er få utøvere. Kanskje diskusjonen da bør vinkles mot deler av opplegget til NTG? Kanskje de burde fokusere litt mindre på testing og kjipe wattøkter på rulle?

Sånn sett utenfra så virker det som det har snudd litt allerede. Men nå er det jo mer enn NTG som er terrengsykling. Det er vel generelt vel mye fokus på små ting blant mange foreldre og trenere. Så da er det fort at man ikke har så mye mer å kneppe til når det begynner å telle.

Uansett hva man driver med må den indre motivasjonen være der om ambisjonen er å nå toppen, ellers bør man finne på noe annet å gjøre. Å skylde på manglende midler er stort sett vikarierende argumenter.

Testing er selvfølgelig viktig hvis man ønsker å måle fremgang eller ikke. Du kan ikke forbedre uten å måle. Spørsmålet er vel heller hvor stor vekt man skal legge på resultatene i ung alder og hvor godt dette kommuniseres til utøverne. Ungdom utvikles forskjellig.

Hvis du snakker om ungdom under 17 år så er testing i form av fysiske tester ganske uinteressant. Bortsett fra dersom treneren har en rent akademisk interesse for det av hensyn til egen læring, og holder tallene for seg selv. Grunnen er at kroppene utvikler seg i veldig utakt og bruker uansett det meste av kapasiteten til kroppslig vekst.

"Tester" i form av konkrete mestringsmål i tekniske løyper, derimot kan brukes som en morsom og motiverende måte å styre mot fremgang.

Hvis man skal diskutere talentutvikling i konteksten fra 15-25 år, så synes jeg det er mange ting å ta tak i men et par ting stikker seg ut: 1) Man er alt for "seriøs" i tidlig alder (ensidig fysisk trening, nivåinndelte treningsgrupper, resultatfokus på ritt osv) og
2) Manglende fokus på sosialt miljø i høyere alder. Enten du er 12 eller 22 år så trenger du uansett å ha et miljø rundt deg hvor smilene sitter løst og man backer hverandre til både å stå på, men også å trives i idrettsmiljøet. Det er mange ensomme ulver innen terrengsykling, som til alt overmål ser ut til å leve i den troen at de må holde seg mest mulig for seg selv.

Tror nok mange av de som lykkes er de som "tåler" at det satses seriøst fra ung alder, altså at de har motivasjonen som skal til for å trene og leve som ambisiøse idrettsutøvere helt fra de er unge.
Et av suksesskriteriene til f.eks. damelandslaget i langrenn er at de har et godt miljø og motiveres av hverandres fremgang pluss at de har trent seriøst fra de er unge. Talent handler mye om motivasjon.

Litt interessant dette. Det finnes jo mange måter å teste på, man kan i enkleste tilfelle ta tiden på en strekning eller i en rundløype eller dra det helt ut og starte med tester på lab (Vo2max, laktat) og ha et stort fokus på FTP og watt/kg. Som ung utøver handler seriøsitet ikke så mye om hvilke hjelpermidler man har i treningen, men om måten man utfører de oppgavene trenere legger opp til (evnen til å ha fokus.). Så i så måte er det opp til trenere å legge til rette for at treningen blir lagt opp slik at man ikke trener som en senior for tidlig.

Det virker også som om man sliter med å lage miljøer på tvers av klubber slik at trening kan bli noe mer sosial samtidig som man bygger et større miljø. Har man forsøkt noe som ligner på feks kretslag i sykling?

Den aller viktigste faktoren for å drive med idrett, uansett nivå, er motivasjon. Nå er det klart at resultater, rammevilkår, etc. spiller inn på motivasjonen, men liker man det man driver med så vil ikke penger eller varierende resultater ha så stor betydning. Likeså; om man ikke lenger synes det er moro så slutter man, også uansett hvor god man er.

Elisabeth Sveum skrev noe utrolig bra om dette:
http://terrengsykkel.no/ubb/ubbthreads.php?ubb=showflat&Number=1833823#Post1833823

Jeg husker hun skrev den, og den er godt skrevet. I kontekst av det hun skriver så må jo noe av det man bør strebe etter være å skape gode miljøer sånn at utøverne har noe mer enn bare resultater? Motivasjon handler jo faktisk veldig mye om å gjøre noe man synes er gøy og får noe mer tilbake igjen og ikke bare i form av resultater på en liste.

Å skape et miljø tror jeg også er utrolig viktig for å få frem utøvere. Nå spiller det ikke så stor rolle for gamle sære gubber som meg som trives med 3-5-timers turer helt for meg selv, men for unger og ungdom betyr det å ha et bra miljø mye. For disse er det sosiale ofte veldig viktig.

Forøvrig Elisabeth igjen:
http://www.elisabethsveum.no/2014/11/07/treningsmiljo-for-sykkeljenter/

Jeg betaler ikke 100tusen for sykkel, og det er mulig å få sykkelkjøp/salg til å gå i null etter en sesong. Men det er endel arbeid med å selge en brukt rittsykkel for 35.000 etter 1år. Det er også mye arbeid som ligger bak å få dekket en husleie på 6.000+strøm pr/mnd, selvom man såklart kan "ta noen telefoner". Men i en liten kommune i nord er det vanskelig å få inn 90k for å dekke husleie for et år, uansett hvor mye man tilbyr å gi tilbake.
Det er mange som har fått det til og det har jeg stor respekt for, men for min del er det mer givende å heller bruke all denne tid og energi på et hardt studie så jeg etter 6 år sitter igjen med noe som gir noe. Kan godt hende jeg ikke har noe talent for å smigre bedrifter til å spytte inn penger i en idrettssatsning, men har hvertfall prøvd så godt det går og det er fortsatt mamma/pappa som betaler mesteparten av utgiftene mine.

Treningsarbeidet og fokus på detaljer som watt er spennende, mens å trene i blinde føler jeg er mindre givende. Motivasjonen for trening er fortsatt høy, men det er fortsatt langt før jeg kommer på at nivå som gjør at man kanskje kan få til et budsjett som går i null. For min del føler jeg det mangler et "Team Joker" på terrengsiden, hvor man kan bruke mindre tid på å tenke på alt utenom det viktige.

Har ikke syklet i så mange år, så vet ikke så mye om "gamle dager", men kan godt hende alt var mye vanskeligere da! Uansett føler jeg at jeg må bruke for mye tid på å styre med penger. Om det er et spørsmål på penger eller motivasjon kan man vel tyde som man vil, men det var hvertfall ikke det å dra ut på trening som var tungt for meg. Men skal innrømme at motivasjonen for å bruke så mye energi på å "ringe rundt" for 5.-10 tusen som jeg fikk var liten - og det er vel en stor, og lite kjent (hvertfall for meg), del av idretten.

Da stemmer jo dette ganske mye med mine antagelser, og da synes jeg det er relevant å diskutere om NCF/NIF/OLT kanskje må mer på banen og kanskje ta en annen rolle enn de gjør på landeveissyklingen der man har etablerte lag som kan sende rytterne ut. Det kan jo hende at en del hadde syntes det hadde vært artig og motiverende om man kunne kombinere utdannelse og satsing? Men forutsetningen for en slik kombinasjon er at man uten økonomiske bekymringer må kunne konsentrere seg om sykling og studier og ikke være "manager" og pengeinnsamler for egen karriere selv.

Om man tenker seg litt om tror jeg de fleste ville synes jobben sin ble ganske annerledes om man skulle jobbe like mye og hardt for løse jobben sin, men i tillegg måtte ut på bygda med lua i hånda for å fikse pc utstyr, penner, papir, porto osv.

Uansett er det gledelig å høre at sykkelgleden ikke er borte

Hva skal de gjøre da? Starte og ta alle kostnadene med å drifte et terrenglag på jakt etter Uci poeng?
Problemet er at jeg tror det er vanskelig å finne en sponsor som vil ta den regninga det faktisk er og drive et Uci lag for rundbane. Regninga blir stor og hvem utenfor miljøet får med seg den logoen. Selv verdenscup går ikke på TV og da er det begrenset hva den sponsoren får tilbake. (Redbull tv er det stort sett sykkelnerder som ser på og det blir det ikke volum av.)
Desverre så ser jeg ikke helt hvordan vi skal få frem en WC proff slik det er i dag.
Et supertalent kommer og går, men de er gjerne gode på ski i tillegg. Hvis man ikke er det og bare sykler så kommer tilbudet fra Team Joker og da er man nesten sær om man velger terreng, som Edvard sier må det meste fikses selv da. Da prøver man gjerne Team Joker, får et miljø og trener hjemme til flybilletten kommer.

Skal vi få en sykkelproff på terrengsida så må han virkelig elske sporten, like å være blakk, like å "tigge" penger, være "dum" nok til å si nei til et Joker tilbud, men elske å trene alene og mye. Kan gjerne tenke at han ikke trenger utdanning heller for han skal jo bli den nye Nino så da ordner jo alt seg likevel..

Og er man norsk så holder det ikke å være litt god, man må være bedre enn de 10 jevngode europeerne som er mye billigere enn drift, hvis ikke blir gjerne de valgt først.
Hvis man ikke takker ja til en elendig kontrakt og må komme seg til Europa selv. Da er man blakkere enn noensinne ganske fort sikkert og må kanskje sitte i en liten hybel i Tyskland eller noe for å spare reiseutgifter.. Da skal man være rimelig tøff i hodet for å tenke "Jeg må bare trene best jeg nå til jeg blir Nino så blir jo alt kult, gjerne mens man ser på samlingsbilder fra kompisen som fikk Joker plassen man ikke ville ha.."

Litt overdrevet det her selvsagt, og syns det er utrolig synd at du legger opp Edvard.. Du virka som en fin fyr og veldig synd sporten mister sånne, men jeg forstår valget ditt.

Jeg har ikke løsningen på dette. Men man kunne kanskje sett på organiseringen til alpinlandslaget. For sesongen 2014-15 besto landslagene av 27 utøvere (http://www.skiforbundet.no/more-og-romsdal/aktuelt-alle-grener/wc-lagene-i-alpint-2015/) , og hvor mange kjenner vi navnene på?