Knekt skulder - når kan jeg begynne trening igjen?

Det ligger litt mer bak enn jeg klarer å få plass til i tittelfeltet, så ha tålmodighet med meg.

Denne helgen hadde jeg prikket inn toppformen, og skulle ut av landet for å gruse likesinnede. Aldri har jeg hatt en bedre kombinasjon av kondisjon, styrke, smidighet og lav fettprosent. Sist lørdag var vi på fjellet, og målet mitt var å gå mye på ski, holde meg skadefri, ikke bli forkjølet, ikke få omgangssyke...

Forrige lørdag mistet jeg likevel kontrollen og knakk benet i overarmen fra innsiden (mot kroppen) og opp i knokkelen i skulderen.

Etter å ha tømt ambulansen for morfin og andre preparater overnattet jeg på sykehuset for sikkerhets skyld (jeg besvimte noen ganger). Dagen etter fikk jeg sykemelding i 6 uker og beskjed om å bli undersøkt på nytt på det lokale sykehuset påfølgende fredag (i går). Jeg ringte det lokale sykehuset og fikk time neste torsdag fordi de er så travle.

Armen og skulderen ser ut til å tilhøre en lubben mann på 110 kilo med gulsott. Skulderen måtte heldigvis ikke opereres, men kunne heller ikke gipses. Jeg brukte fatle frem til i går, men siden hånden er så hoven at det er vanskelig å lukke den, så tok jeg av fatlen for å bedre blodgjennomstrømningen. Tidligere på dagen kom jeg meg opp på sykkelen (rulle), men fant ut at det er best å ha noen andre hjemme når jeg skal av sykkelen igjen...

Beklager all syting så langt! Jeg er bekymret for frozen shoulder, og ønsker generelt å komme igang med all trening så snart som mulig. Spørsmålet mitt til o'store forum er da:

Når kan jeg regne med at benet er grodd, slik at jeg kan begynne opptreningen? Dumt å presse seg gjennom smerter hvis det bare ødelegger for fremgangen.

Taper jeg noe på å vente en uke ekstra på undersøkelsen?

Du har min sympati, har sett en del overarmsbrudd både i forbindelse med sport og på jobb i ambulansen. Det gjør forferdelig vondt. Alle brudd er forskjellige og jeg er ikke lege så jeg skal være forsiktig med å gir råd. Men i utgangspunktet ville jeg vært veldig forsiktig med å begynne trening på egenhånd for tidlig. La armen få mest mulig ro slik at det begynner å gro og slik sett tror jeg ikke du taper mye på å vente en uke på undersøkelse. Forsøk så å få rekvisisjon til fysioterapaut så du får kvalifisert hjelp til opptrening. Vær også oppmerksom på om du har fått nerveskader som følge av bruddet, det er ikke uvanlig og kan gi langvarig problemer med følelse, kontroll og styrke i armen. Men også dette pleier å rette seg over tid, og dette regner jeg med at de sjekker dette på undersøkelsen på sykehuset. Lykke til!

Tusen takk for gode svar, det setter jeg veldig pris på

Jeg er spent på hva annet som har fått juling, ettersom jeg bråstoppet kroppens hastighet med en hånd da jeg fikk tak i noe å holde fast i. Muskler, sener og ledd må ha fått litt juling før benet knakk.

Foreløpig må jeg ha hjelp til å komme fra liggende til sittende. Fra sittende til stående og tilbake minner mest om svangerskap i 9. måned: Rolig, med bred benstilling og rak rygg

All sympati, kort av erfaring, dette kan være SVÆRT individuelle greier. La dette ta den tiden det trenger, lytt til smerteterskel etterhvert og rådfør deg med fagfolk.

Hvor lang tid sener mm trenger kan være svært varierende selv omm selve bruddet gror innen en gitt tid.

Frozen shoulder kan dukke opp, ja, men det kan dukke opp av så mage årsaker.

Lykke til, og prøv nå få så gode fagfolk som mulig. Klar over at alle leger gjør så godt de kan, men i lignende tilfelle har jeg fått så ulike signaler fra legestanden at man føler seg lett overlatt til seg selv

Auau!
My sympathies.

Hadde en lignende skade selv for noen år siden, men da gikk bruddet ned til albuen. For en smerte!! Flere uker med fatle, og samme bekymring som deg med tanke på at albueleddet skulle stivne.

Rådet jeg fikk var følgende:
Førsteprioritet: bruddet må gro og "feste seg" igjen før det kan belastes nevneverdig, om noe i det hele tatt.
2: når bruddet så er leget såpass at du kan droppe fatlen (droppe helt eller i perioder) er det viktig å sette igang med bevegelser av forskjellig karakter. En fysio kan sikkert komme med haugevis av gode tips på bevegelser.
3: gi det tid, skynde seg sakte osv osv.. Å stresse dette gjør alt bare vondt verre.

Men: beste tipset jeg fikk, var å trene albuen opp igjen ved å gjøre bevgelsesøvelsene i basseng - motstanden fra vannet er mer jevn og forsiktig enn f.eks en vektmanual f.eks. Og dette funket knall! Bedret bevegelsen raskt.
Prøv også å få til å gjøre dette i et basseng med veldig varmt vann/jacuzzi. Det varme vannet stimulerer blodgjennomstrømningg mykgjør musklene rundt beinet som garantert er pinnestive.
Og det gjør vondt i starten, slik er det bare!

Var så heldig å sette igang med mine øvelser samme dag som jeg kom til de varme kildene utenfor Reykjavik i sommerferien. Blir kanskje drøyt å dra dit for restitusjon, men.

Huff, føler med deg.

Jeg har ikke vært borti overarmsbrudd, men jeg har klart å dra på meg fire kragebeinsbrudd (har tydeligvis ikke lært...),
samt en knust finger.

Min erfaring er at det ikke finnes noe fasit svar rundt et brudd. Jeg har erfart at det kan være noe som går relativt raskt til og ta god tid.
I mitt tilfelle vil det si fra et par måneder til godt over et år.

Jeg tror det viktigste er å la ting få gro. Jeg har selv forhastet meg her og det endte med at det ikke grodde som det skulle med de følger det medfører.
Ta det rolig i starten er mitt råd. Når bruddet har fått gro som det skal er det allerede mange tips som er nevnt ift. opptrening. For meg fungerte det veldig bra med trening i varmt vann. Tror dessverre ikke du kommer unna at det gjør litt vondt.

Heldigvis går det over og det finnes en rekke alternative treningsformer. Ønsker deg lykke til og god bedring! Syting er lov.

Tenk positivt...

JanM, HNK, og dannyd: Mange takk! Jeg har lest gjennom innleggene flere ganger i løpet av dagen for å memorere alt. Det tegner seg et ganske tydelig bilde av hva jeg bør gjøre. Takk igjen til dere og latitude

P.S. Det er et terapibasseng i svømmehallen her i Sandefjord, der svømmeudyktige barn sørger for kroppstemperert vann ; ) D.S.

Har tenkt mange ganger på å følge opp denne tråden, men tiden strekker ikke alltid til.

Først må jeg takke igjen for innspillene jeg fikk her, disse var innertiere som jeg straks skal beskrive litt nærmere. Punkt to er å legge igjen informasjon til nestemann som får lignende type skade:

Dag 4 etter uhellet: Ble kjørt ned fra fjellet. Mange svinger, isete veier, og 3.5 timer i bil. Sportsseter og høy midtkonsoll var ikke gøy.

Dag 5: Kom meg opp på rulla for å sjekke om jeg kunne, slet med å komme ned igjen. Rulle utsettes til senere. Fruen kjøper skjorter i XXL som jeg kan ha armen inni med fatle, hånden stikker ut ved magen som en omvendt Napoleon.

Dag 6: Går tur til bestemor på 96 for å fortelle selv hva som skjedde, og for å vise at det gikk greit. Tunghørte gamle damer på eldresenteret hvisker til hverandre at «han der hadde bare en arm». Går veldig sakte bort og fort hjem. Føltes som en seier. Sliten i kjernemusklaturen på den skadde siden etterpå, kompenserer med pusten for å unngå små støt mens jeg går.

Dag 7: Var på kontoret med fruen og ungene for å få med begge dataskjermene, dockingstasjon, tastatur, osv. hjem. Fruen klipper av genseren jeg hadde på meg da det smalt. Dusjer, og finner ut hvor vanskelig det er å vaske seg under armene. Dusjer hver dag etterpå, og tar da av fatlen og lar armen henge rett ned. Blir endel svimmel av dette i begynnelsen, men har håp om at frozen shoulder motvirkes.

Dag 9: Mandag, jobbet full dag hjemme. Samme dagen etter. Så merket jeg godt at dette straffet seg, og jobbet mindre og mindre hver dag de neste 3 ukene. Fikk ordnet gradert sykemelding fra fastlegen slik at jeg kunne jobbe lovlig.

Dag 12: På røntgen og til ortopedisk kontroll. På SiV er dette et heldagsprosjekt. Måtte naturligvis kjøres dit og hjem. Alle brå svinger og ujevnheter i veien er vonde. Spør sjåfør med gammel Yaris (myke seter uten særlig sidestøtte som dytter skulderen fremover), og med stor pute i ryggen går det noenlunde greit. Blir undersøkt av veldig hyggelig turnuslege som mener jeg burde vært operert. Han sjekker med assistentlegen, og de sjekker igjen med overlegen i ortopedi. Sistnevnte mener dette går greit. Får ikke snakke med overlegen. Bruddet har ikke begynt å gro. Jeg skjønner nå at jeg må ta det mer med ro. Har trent litt ett-bens knebøy, noe kjernemusklatur, og grepsstyrke for å tape så lite styrke og muskelmasse som mulig.

Dag 26: Reprise på SiV. En annen turnuslege, veldig hyggelig og samvittighetsfull. Hun sjekker med overlegen i ortopedi, en annen enn forrige gang skal du se, som jeg heller ikke fikk prate med. Hun har en god og en dårlig nyhet. Den gode er at bruddet har begynt å gro. Den dårlige er at jeg aldri kommer til å løfte armen over vannrett igjen. Overlegen har ikke tro på fysioterapi, SER DEG OM 6 UKER TIL KONTROLL! Så sier hun det viktigste: Ortopedi er ikke en eksakt vitenskap. Jeg sier jeg skal motbevise overlegen, og hun svarer at jeg da kommer til å langsomt knuse bort den delen av skulderbenet som er i veien for bevegelsen. JEG KAN NÅ TA AV FATLEN! 1 time etter hjemkomst er lunsjen fortært og jeg tar en time på rulla. Skulle være rolig, gjennomsnittet havnet rett over terskel. Må løfte hånden bort til styret med den friske hånden, og får huket to fingre på styret. Innimellom legger jeg bare armen i fanget så den blir med låret opp og ned. Armen er ikke lenger enorm av hevelse, den ser ut til å tilhøre en proffsyklist, og det foruroligene er at skulderen henger tydelig forover og nedover. Foreløpig er det 2-1 mot operasjon fra tre overleger i ortopedi på 2 sykehus. Jeg finner på øvelser jeg kan gjøre hjemme hver dag, dvs. det som utfordrer smerteterskel og bevegelighet. Løfter armen til en skjelvende Hitler-hilsen og holder den der. Samme ut til siden. 60 sekunder på hver. Svinger armen frem og tilbake, fra side til side. Øver grepsstyrke.

I disse første 26 dagene har jeg sittet og sovet i senga. Løsner fatlen siden albuen og underarmen er så vanvittig hoven, klør og gjør vondt. Hånden er stor og vanskelig å lukke. Det er ikke bruddstedet som gjør mest vondt, men endel av det andre som ble vridd fra hånden til skulderbladet. Det minst smertefulle stedet å hvile hånden er på blæren, men da må jeg jo også opp i løpet av natten. Jeg KAN klare å komme opp fra sengen selv, hvis jeg får huket en fot under noe eller får strukket begge bena rett ut av sengen som motvekt. Da kommer jeg meg opp i sittende som en Dracula ut av kisten: Helt rett i rygg og skuldre. Noen ganger må fruen holde ned et av lårene så jeg får reist meg opp. Jentungen på 20 kilo er også mer enn sterk nok. All bevegelse opp fra og ned i sittende posisjon gjøres som en gravid i 9 måned: forsiktig, bredbent og rett i rygg og skuldre. Fruen er litt frustret innimellom av at jeg skal klare alt selv. Påkledning tar sin tid, men jeg har ikke så mye annet å gjøre. Akkurat dette var litt overraskende: Det var ganske mye jeg ikke kunne gjøre, og jeg slapp opp for ting jeg KUNNE gjøre ganske fort. Begynte da å se på TV, utrolig mye dårlig som går der. Leste Hobbiten en dag og så de to første filmene. VM på ski var en velsignelse. Fra å ha levd et hektisk liv så kjedet jeg meg veldig. Måtte sitte halvt bakoverlent, slet ofte med å finne en god stilling. Siden jeg sov lite på natten så var det godt å kunne duppe av ved behov.

Dag 27: Jeg kontakter en kollega og får navn og nummer til en privatklinikk i Porsgrunn. Føler meg overlatt til meg selv av SiV: «Dette går helt galt, ser deg til kontroll om 6 uker». Drar på helsestudioet og bruker noen timer der for å finne øvelser jeg kan gjøre.

Dag 28: Byttelåner bilen med en elbil. Bare å sette den i Play, så er det tut og kjør. Klarer ikke løfte armen langt nok for å bruke blinklyset, men hekter hånden på rattet nede i fanget i venstresvinger slik at den kommer på riktig plass. Så kan den bare bli med rundt så langt det går, dvs. til litt over midten, og deretter slippes ned i fanget for å bli med opp i venstresvinger igjen. Vondt, men elbilen gir masse frihet. Bruker en time i terapibassenget og gjør alle øvelser jeg kan finne på med den skadde armen mens jeg holder den friske foran meg i selvforsvar mot alle småbarn som herjer i mitt hjørne av bassenget. Varmen og oppdriften gjør at armen kan beveges i atskillig større sirkler enn ellers. Prøver på det samme i badstuen, men selv om musklene er varme så mangler oppdriften.

Dag 29: Rulle.

Dag 30: Møter opp på jobb for å hilse på. Veldig hyggelig å treffe alle igjen. Kommer fra nå av på jobb et par ganger i uken. Ringer privatklinikken i Porsgrunn, får time fredag samme uke. Ringer SiV og gir dem sparken. Fastlegen sender brev til SiV for å høre hva de driver med når to av overlegene i ortopedi gir to helt forskjellige tilbakemeldinger. SiV «mister» brevet og må purres på. Helsestudio.

Dag 34: Har rekkeviddeangst for første gang når jeg kjører til Porsgrunn. Overlegen i ortopedi ved SiT har privatpraksis annenhver fredag og tar seg god tid til å forklare, og en annen lege undersøker med ultralyd. Grunnen til at skulderen hang fremover og nedover var at vakuumet som er rundt leddet ble ødelagt når blod kom på avveie. Han sender meg til røntgen på SiT, null ventetid der, og ringer meg på kvelden når han har fått sett på bildene. Han ville ikke operert hvis det var hans skulder. 3-1. I løpet av de 8 dagene som er gått siden jeg tok av fatlen har jeg vært 2 ganger på rulla, 2 ganger i terapibassenget, og 2 ganger på helsestudio.

Dag 42: Bruddet er grodd, det kjenner jeg. De stikkende smertene bak på overarmen er borte. To dager tidligere fikk vi en halv meter våt snø over Østlandet, og jeg måtte måke snø tre ganger før lunsj. Gang nummer to var etter at brøyebilen hadde vært der og lagt igjen hardpakket snø langs hele oppkjørselen. Måkingen gjorde vondt i armen, og jeg måket stort sett med én arm når det ble for tung snø. 100 kvadratmeter gårdsplass pluss trapp. To dager senere var altså ting helt fint i bruddstedet, det er andre steder som gjør vondt. Et slikt brudd tar 6 uker å gro sa legene. Det gjorde mitt også, så nøyaktig at jeg kunne stilt kalenderen etter det.

Dag 44: Jeg er tilbake på jobb fulltid, men det er en kort påskeuke. Leverer tilbake elbilen, kan kjøre manuell kasse igjen.

Dag 61: Samme overlegen som på privatklinikken, men nå på jobb på SiT. Han kommer småspringene med brødskive i hånda og en beklagelse: Han har hatt det så travelt den dagen at han ikke rakk lunsjen. På SiV var legene forsinket med 20-40 minutter begge gangene, kanskje satt de bak lukkede dører og spiste lunsj. Nye bilder for sikkerhets skyld, igjen ingen ventetid. Nå går det opp for meg hvorfor ortopedi ikke er en eksakt vitenskap: Det er ikke mulig å ta røntgenbildene fra samme vinkel og med kroppen min og armen i nøyaktig samme posisjon hver gang. Dermed sliter legene med å måle vinklene og finne ut om de er over eller under grensen for operasjon. BRUDDET ER GRODD!

Dag 68: Henter henvisning til fysioterapeut hos legen. Det siste gule merket på armen er borte.

Dag 69: Ringer en manuellterapeut som er anbefalt, men han er på ferie. Det går nøyaktig 4 uker fra første telefon til første undersøkelse. Han bruker også ultralyd, og synes alt ser fint ut. Ingen tegn til frozen shoulder. Alt burde være bra om 6-9 måneder fra nå. Får et strikk og endel daglige øvelser som ikke går på styrke men skal øke blodgjennomstrømmingen i skulderen. Noen muskler er fremdeles låste etter sjokket. Bevegligheten er SVÆRT begrenset så lenge jeg ikke kompenserer med å løfte skulderbladet også: Knokkelen øverst på overarmen holdes for høyt i koppen (ikke skrivefeil) av låste muskler, og går dermed ikke klar av skulderbladet før musklene slipper knokkelen lenger ned.

Sykkeltrening: Etter første gangen så kjørte jeg 5 minutter på FTP (samme FTP som før uhellet), og økte med 5 minutter for hver gang. Målet er å klare en time på gammel FTP igjen.

Terapibasseng: Dette kuttet jeg ut når jeg kunne svømme igjen. Hadde med ungene innimellom, og det var rart når de var de svømmedyktige og ikke jeg!

Styrketrening: Landet etterhvert på endel øvelser som jeg kunne gjenomføre. Første trening spratt tårene under oppvarmingen, litt usikker på om det var av smerte eller glede over å være tilbake. I disse 50 Shades of Grey-tider så har jeg begynt å lure litt på meg selv. Det har igrunn vært en og annen tåre på endel øvelser, men beskjeden fra legen da jeg tok av fatlen var å la egen smerteterskel styre hva jeg gjorde. Hovedøvelsene markløft, knebøy, benkpress og kroppshev var ikke mulig å få til, så det gjaldt å finne andre øvelser som kunne kompensere så godt som mulig. Kroppshevmaskin f.eks., så kan jeg trene venstre og høyre side separat. I noen få øvelser så er venstre og høyre side nå like sterke, og jeg kan kjøre tohåndsøvelser. Markløft går nå relativt fint, og for noen uker siden kunne jeg gå over fra jente push-ups til vanlige. Dette har ingenting med brystholdere å gjøre. Et lite område bak på overarmen har tydeligvis fått mer juling enn det meste annet, og det er da også øvelser som involverer triceps jeg er svakest i på venstre side kontra høyre. I begynnelsen var frisk side 10 ganger så sterk som skadd side i noen øvelser, nå begynner de å nærme seg hverandre.

Alt ser bra ut, jeg har vært heldig som har unngått nerveskader, frozen shoulder og annet, og på neste Valentine’s Day skal jeg være i bedre form en noensinne. Og ikke ake med ungene.

Jeg har noenlunde samme erfaring med det offentlige helsevesenet. Jeg hadde et brudd som var 1mm fra å måtte opereres, i etterkant fant jeg ut at om det ikke hadde skjedd i fellesferien så ville det blitt operert på dagen.

Så noe som burde tatt 3 måneder å komme seg fra etter at skaden inntraff, tok 7.