Den lokale taperforeningen besto av to medlemmer. Jeg meldte min interesse for medlemskap for flere år siden, men dette ble avslått med henvisning til at de ville få rot i medlemskartoteket, dels også fordi jeg ikke hadde noe å vise til. Avslaget var et traume i seg selv, men ikke verre enn at jeg leverte en ny søknad, godt begrunnet med elendige jakt og fiskeresultater, og fikk under noe tvil endelig fullverdig medlemskap for om lag 1,5 år siden.
Dum , og typisk nok for en taper klagde jeg på medlemsskjorta - som både var for lita og som klødde. Jeg ble truet med umiddelbar utkastelse men fikk roet gemyttene tilstrekkelig til at jeg fortsatt figurerer som medlem. Så nå er vi altså tre. Og i morgen skal vi årsmøte på hytta mi der vi skal vurdere en som også har vært ivrig hangaround i flere år, og som ber tynt om opptak i foreninga. Han er ikke akkurat noe karismatisk sjarmtroll og kunne slikt sett passe fint inn.
På års/ styremøtet skal det serveres skreimølje, og i den forbindelse er min oppgave å sette ord på den trøst og lindring vi finner i hverandres tapsopplevelser. Problemet er at jeg ikke har noe å spinne på, hverken ut fra egenerfaringer i året som har gått, og så langt jeg vet heller ikke blant de andre.
Et av våre grunnmotto er « om alt går skeis og til helsike, så husk likevel – du står alltid alene».
Og akkurat der er jeg nå , alene og uten gode ideer – typisk nok ! Om noen sitter på en god ide så mottas den med stor takk, noe som vil være til stor hjelp for å lyse opp en ellers trist og grå hverdag for oss tapere.
