Årets hårete mål: Hole 12-timers! En ny start!

Legger man faglig kompetanse og egenerfaring sammen tror jeg det blir bra.

Definitivt. Utfordringen er bare at kompetansen man i mange tilfeller trenger er mer relatert til hvordan finne ut hvorfor noen trøstespiser eller lignende og ikke en kompetanse rundt trening.

Om Raskall har lyst til å gjøre noe så kunne han jo lekt litt med prinsippene til AA. Kjørt møter med andre i samme situasjon og laget et mentor system eller lignende. Vil tro mye av utfordringen i det daglig er at man blir veldig mye "alene", og at samtale evt. muligheten til å ringe en mentor om man sliter veldig kan hjelpe. Et sånt opplegg må nødvendigvis kjøres parallellt med en behandling da man ikke jobber med det underliggende.

Det er ikke alle som vet at de må finne ut hvorfor. Og det er noe jeg aldri kommer til å prøve å hjelpe med. Jeg kommer kun til å si at de må finne årsaken og at det må tas via profesjonelle. Jeg kan kun illustrere med mitt eget tilfelle. I mellomtiden kan jeg bidra med kost- og treningsveiledning.

Jeg har begynt å tenke på forretningskonsept og følgende er noe som kanskje kan fungere:

F. eks. starte 4 ettårs-kull pr. år med 5 deltagere per kull. Til en pris et sted mellom 25000 og 50000 kroner. Starter med en initiell samling med litt kartleggingsaktivitet, oppsett av treningsprogram og enkel kostveiledning. Deretter samles kullet én gang pr. kvartal for oppsummering og ny energi-innsprøyting. Så kan jeg prøve å samordne ting geografisk slik at disse 5 kan være trenings-buddies mellom samlingene.

Dette vil da gi en omsetning på 1 million pr. år om jeg setter en pris på 50000 og klarer å fylle 4 kull hvert år. Det vil også gi lite arbeidstid utenfor heimen og lite behov for lokaler. Samlingene vil da være én dag pr kull, noe som da vil gi 4 uker med feltarbeid i året. Resten kan gjøres fra hjemmekontoret via epost og evt. telefon. Jeg kan f. eks. leie meg inn på et treningssenter disse 4 ukene.

Ved siden av dette kan jeg selge enkelt-timer eller pakker med timer enten for trening i friluft, heimen eller på senter. Jeg må altså få meg en avtale med et senter.

Men dette er bare løse tanker så langt. Jeg kommer nok til å få "tusenvis" av ideer til forretningskonsept frem til mitt virtuelle senter er en realitet høsten 2017.

I tillegg er kona ferdig utdannet regnskaps-medarbeider i januar 2016 så jeg vil ha en økonomi-avdeling som tar betaling "in naturalia".

Noen meninger om dette konseptet?

I min jobb som psykolog møter jeg hundrevis av mennesker med problemer og utfordringer av forskjellig slag, disse erfaringen sammen med min faglige kompetanse og mitt eget levde liv gjør meg forhåpentligvis til en god "profesjonell hjelper" med litt andre perspektiver ennbare mine egne erfaringer :-) Jeg er ikke i tvil om at Raskall med en del faglig påfyll vil bli en god " profesjonell hjelper" der ute. Men som sagt, det formelle er mer enn det du leser i bøkene.

Jeg tror dessverre det er et litt for hårete mål å starte på null og regne med en mill i omsetni g første året.

Det tror jeg på. Jeg tror og mange som sliter på den ene eller andre måten har såpass sammensatte utfordringer at det ikke finnes en "quick fix". Derfor er det nødvendig med mennesker med formell utdannelse og profesjonell erfaring.

Selvsagt. Det forventer jeg heller ikke. Men jeg har muligheten for å starte innsalg veldig lenge før oppstart. Så en viss kundemasse vil kunne være på plass til første samling.

Men som sagt, dette er bare én ide på hvordan jeg kan forme min nye karriere. Det kommer sikkert flere før den tid. Husk at jeg har 2 år på å få i gang dette.

Hvordan er prisen på 25K - 50K i forhold til andre tilsvarende tjenester i markedet? Ser for eksempel at innenfor "fitness-segmentet" tilbys "skreddersydde kost- og treningsplaner" (med oppfølging) til under 15K i året.

Jeg har stor tro på at du kan ha en karriere som personlig trener; jeg ville valgt PT på bakgrunn av mine ønsker med treningen og hans "situasjon", eks. gått til en løper dersom jeg ønsket å bli i bedre på løping, en muskelbunt om jeg ønsket å bli stor etc.

Jeg kjenner ikke PT-bransjen noe særlig, men om man regner med å leie seg inn til et treningssenter tar vel kanskje disse en cut? Videre må man kanskje belage seg på at arbeidstiden i all hovedsak vil være på ettermiddag/kveld med de utfordringer det gir på hjemmebane?

Det som hadde vært perfekt for deg hadde kanskje vært en arbeidsplass knyttet til tilsvarende opplegg som NIMI Helgelandsmoen?

Du begir deg ut i et tøft marked. Utdannelse om PT er sikkert ok, men jeg vil anbefale at du får mer kompetanse enn det. Enten som sertifisert coach eller noe annet som er relatert til forretningskonseptet.

Godt poeng. Etter snart 20 år som psykolog menr jeg å kunne konkludere med at det er et gjennomgående trekk blant de fleste som sliter med en eller annen "psykisk belastningslidelse" at de har ekstremt dårlig tid med å få orden på det. De synes aldri fremdriften og "tilfriskningen" går fort nok (tolmod er en dyd). Et tankskip bruker ufattelig lang tid og vei for å snu 180 grader gitt ;-) Og når det endelig har snudd har det en tendes til å fortsette i like stor fart i den andre retningen.

Jeg skal ta erfaringene dine med til butikken, og høre hva de har å si til det. Jeg opplever at selger ikke er interessert i å selge meg et feil produkt, og det virker som han vet hva han snakket om. Blir interessant å høre hva han har å si til dine erfaringer.

Jeg kan komme med en liten oppdatering på hva som skjer for tiden. Jeg har kommet meg inn i en god rutine med balanse mellom trening, jobb og familie. Får trent 2-3 ganger pr. uke i tillegg til å ha et greit nivå med hverdagsaktivitet.

Det som er mest gledelig er at timene med psykologen ser ut til å hjelpe. Hun har geleidet meg inn i det underforliggende problemet. Der er det forholdsvis kaotisk men opprydningen har begynt. Det blir litt for personlig å gå inn på detaljene men perspektivet er på plass og jobben med å rydde i kaoset er i god gang og jeg har grepet tak i de mest nærliggende tingene.

I går satt jeg en hel kveld i godstolen og så på TV. Ikke så unormalt egentlig, men da jeg la meg gikk det opp for meg en ting som var litt spesielt: Ikke ett eneste sekund tenkte jeg på mat, snop eller kake den kvelden. Det kan jeg ikke huske har skjedd før. Tidligere har TV-kveldene gått med til å bruke elektroniske dingser for å få vekk maset om mat oppi skallen. Det er nok en av grunnene til at jeg bl.a. har nesten 9000 innlegg her på forumet på litt over 5 år. Det tror jeg er forum-rekord. Den siste uka har heller ikke forumet ropt på meg. Noe som også egentlig er en god ting.

Maset har stilnet. Jeg klarer å leve her og nå. For første gang så lenge jeg kan huske.

Mat og trening er nå noe jeg gjør. Ikke noe jeg er.

Det har skjedd en radikal endring i min psyke i det siste. De siste 30 årene har jeg i perioder med mye stress og mental påkjenning reagert med å spise, spise og spise. I perioder har jeg klart å la være men det har kostet ekstremt mye og bare økt belastningen.

Men nå i det siste har spiserefleksen vært fraværende. Jeg kom til den konklusjonen nå nettopp. I morgen skal jeg ha oppkjøring og forhåpentligvis få lappen. Jeg har kjøpt en bil jeg elsker og ikke kan vente å sette meg inn i og kjøre fra i morgen ettermiddag til mandag morgen. Ruta og hvem jeg skal besøke er lagt.

Men så er alle i min omgivelse ekstremt flinke til å fortelle meg at de strøk på første oppkjøring. De er flinke til å fortelle meg hvor store drittsekker sensorer kan være og de har vært enda flinkere til å fortelle meg alle tingene jeg ikke skal gjøre under oppkjøringa. Så usikkerheten min blir bare større og større. Den eneste som er sikker på at jeg står er kjørelæreren min. Han ser ikke stryk som et alternativ. Og strengt talt er jo han den eneste som kan ha noen som helst forutsetning for å vite hvordan førerprøven går i morgen.

I går hadde jeg siste undervisningstime med sikkerhetsjekk av bil og de andre der hadde ikke hatt like flaks som meg. De har fått oppkjøring i mars og utover. Så om jeg stryker i morgen er vinteren over før jeg får kjøre opp neste gang.

Alt dette stresser meg noen helt fantastisk og ville normalt ha sendt meg inn i ett langt etergilde frem til jeg er ferdig i morgen. Og det er her "beviset" på at behandlingen fungerer dukker opp. Maten roper ikke på meg i det hele tatt. Jeg klarer å holde meg til de måltidene og mengdene jeg skal og har ikke lyst til å spise noe utover det i det hele tatt. I stedet forsøker jeg andre metoder for å avlede nervene. Har ikke hatt noe suksess hittil men mat er fremdeles ikke en av disse metodene. Det føles egentlig veldig godt.

Så nå har jeg trua. Jeg velger å høre på kjørelæreren og stole på mine egne kunnskaper. Læreren har ikke brukt ekstrapedalene eller grepet tak i rattet en eneste gang under opplæringen. De eneste feilene jeg har gjort er veivalg og når jeg har gjort de feilene har jeg reagert riktig ved å snu ved første anledning eller finne ny rute i stedet for å panikkmanøvrere når jeg har oppdaget feilen.

Men uansett: Jeg spiser ikke lenger følelsene mine. Og det skjer automatisk uten å koste noe som helst. Annen manisk oppførsel har også forsvunnet som dugg for sol. Jeg går ikke lenger på vekta hver dag, jeg får ikke panikk om jeg går to dager uten å trene og jeg tar meg flere ganger i å sitte stille og slappe av uten å tenke på det jeg har gjort eller det jeg skal gjøre.

Får håpe dette varer for så bra som jeg har det nå har jeg aldri hatt det før.

Godt å høre, Raskall! Lykke til på oppkjøringen.

Du stryker ikke på dårlig retningssans. Minner om en kompis av meg som kjørte feil flere ganger på oppkjøringen. Du er flink til å kjøre, men du kommer til å kjøre deg vill ved første anledning var kommentaren fra sensor.

Jeg skulle til å legge inn en kommentar med lykkeønskninger om oppkjøringen. Så kom jeg på at jeg heller burde gratulere deg med stor framgang på den mentale biten. Så:

Gratulerer, Raskall! Måtte framgangen fortsette, og måtte du få mange flere hverdager hvor du håndterer både oppturer, nedturer, kjedsomhet og utfordringer.

Ja, og lykke til på oppkjøringen:)

Du setter oppkjøringa lett som bare det. Nervøsistet og usikkerhet er helt normalt. jeg var moderat nervøs på min 18-årsdag hvor jeg tok den hjem, derimot, da jeg var 34-ish, var jeg supernervøs når lastebillappen skulle hjem. Det gikk fint det også!
Å komme alene med betongbilen hvor min mor skulle hente meg. Priceless

Du skal på tur i volvo, betongbil det også! V70 er vel den siste volven som ble produsert i sverige, da volvo var volvo? Tror det!
Lykke til

Stryk på førerprøva, ja. Bedre lykke neste gang.

Jeg gjorde én feil jeg er enig i var gal. Men det fikk sensor til å mene at jeg gjorde alt galt. Sjåførlæreren var med og mente sensor var alt for streng i vurderingen.

Men stryken er grei med den feilen jeg gjorde.

Shit happens. Det er irriterende i øyeblikket, men det er bare å riste det av seg, huske feilen, og skyte innertier i neste runde.

Du nailer det neste gang!



mvh OveR

Hva var det du strøk på? Da jeg tok lappen så "strøk" jeg på prøveoppkjøringen med kjørelæreren min fordi jeg ikke hadde stoppet helt opp ved et stopp-skilt. Litt surt der og da, men i ettertid var jeg bare glad det skjedde siden jeg passerte akkurat samme sted på selve oppkjøringen og da gjorde jeg alt riktig.

Med andre ord, neste gang får du satse på at du komme i samme situasjon siden du forhåpentligvis vil vite nøyaktig hva du skal/skal ikke gjøre

Jeg strøk strengt talt på nerver. Sensor hadde veldig vage vurderinger men hadde konkret to ting han fremhevet. Jeg brøt vikeplikten i forbindelse med en rundkjøring og holdt ikke riktig i rattet. Førstnevnte var helt korrekt og nok en såkalt 3-er-feil. Jeg tenkte "nå strøk jeg" etter hendelsen. Det med rattholdingen skjønte jeg ikke så mye av, men da vet jeg at jeg må øve på å holde "riktig" i rattet neste gang.

Det jeg vet er at jeg skal be om en annen sensor neste gang. Alle jeg snakker med har blitt eller kjenner noen som har blitt strøket av denne sensoren. Men misforstå meg rett, det var min skyld at jeg strøk.

Mye rart i sensorverden tror jeg.

Søstra mi sto på forerprøven tross en grov vikepliktsfeil, mens jeg vet om en annen som strøk kun pga feil grep på rattet.

Kan jeg ha vært underernært eller overtrent, tro?

Siden slutten av oktober har jeg sluppet litt opp på treninga og begynt å spise mer. Det har resultert i at jeg har gått opp 5 kilo. Men det som er rart/fint er at nå som jeg har begynt å trene mer variert med hjelp av en dyktig personlig trener kjenner jeg et overskudd som er helt sinnsvakt.

PT-en mener at de ca. 1900 kaloriene jeg har ligget på siden april har vært alt for lite i forhold til mitt aktivitetsnivå. Sammenlignet med mine kollegaer på Nimi så klarte jeg å få opprettholdt og til og med økt treningsmengden vi hadde under hovedoppholdet fra april til juni. Når jeg da fortsatte på 1900 kalorier om dagen tror jeg kroppen fikk nok. I september/oktober begynte yteevnen på sykkelen å stagnere og faktisk gå tilbake. Formen ble dårligere. Vekta stagnerte også.

Så jeg mistenker rett og slett at jeg kan ha kjørt kroppen for hardt for lenge. Jeg har nå økt inntaket til ca. 2500 kalorier på dager med mye aktivitet og 2000-2200 på passive dager. Jeg teller ikke, men har nok erfaring til å ta det på gefülen.

Det kan virke som om 105 kilo er min trivselsvekt. Så får den enten holde seg der eller synke sakte etter hvert som min nye hverdag setter seg.

Noen tanker fra folket som følger denne tråden? Gikk jeg på en smell i september/oktober som jeg ikke klarte å catche selv?

At du såpass kjapt har lagt på deg 5 kg - uten å slutte helt å trene og/eller overete skikkelig - vil jeg si er et tydelig tegn på at du var "undererært", i betydningen at kroppen gikk litt på sparebluss. Da blir forbrenningen lav og kiloene kommer fort når du begynner å spise litt mer igjen.

Det er litt den konklusjonen jeg har kommet frem til også. For jeg har ikke endret energibalansen så mye at 5 kilo skulle komme så fort på i en normalsituasjon. Tror uansett at tidspunktet for å hyre inn en PT var riktig. Spennende å se hva det samarbeidet bringer om et halvt år.

Jeg har gitt ham ett oppdrag: Få meg under 4 timer på Birken i 2016.

Det sier seg vel selv at 1900 kcal er for lite når man trener mye? Jeg prøver nå å holde meg på 2.000 kcal de dagene jeg ikke trener, det går greit. Om jeg trener må jeg ha litt mer mat hvis jeg skal klare å fungere i jobb og hjemme.



Var det ikke nettopp slike hårete mål du skulle legge på hylla?

Nja... Jeg anser det ikke som veldig hårete. Og det er ikke noe stor greie for meg. Men PT-en ønsket at jeg satte meg ett mål vi kunne fokusere mot og da var det et naturlig mål.

Tja, de gangene jeg selv har tatt grep for å redusere vekten har jeg ihvertfall fått en eller annen reaksjon hvis jeg tar det for fort, senest nå tidligere i høst. Da kjørte jeg nok et litt overdrevent Rugsprø-med-cottage-cheese-og-skinke-regime i kombinasjon med trening, hvilket jeg har gjort tidligere en gang, og fikk samme reaksjon. Relativt god og rask effekt på vekta men etter kort tid slapp og energitom, lettere nedstemt og sliten av vedvarende fokus på hva jeg putter i meg. Så det gjelder nok å balansere dette riktig, både for energinivåets og livskvalitetens skyld. Å være lettere enn noen gang i voksen alder er vel ikke noe stas hvis man samtidig er deppa og så tom at man ikke har overskudd til å sykle så fort man har lyst til? Da er det bedre å ha love-handles, et godt humør og trøkk i pedalene, si! :-)