Årets hårete mål: Hole 12-timers! En ny start!

Jeg tipper at du, som endel andre av oss som er opptatt av sykling og finner litt ekstra motivasjon i nye dingser, drømmer litt om en wattmåler? Sett smart-rulle-pengene på en watt-konto - det er en god start på veien til feks Stages. Også kan du eventuelt kjøpe en rimelig og dum rulle og bli med på Zwift den veien om lysten fremdels skulle være der?

Jeg er helårssyklist og er i tillegg instruktør på 3 sykkeltimer i uka på et treningssenter. I fjor høst kjøpte jeg meg rulle.

Rulla bruker jeg når jeg vil ta en rolig, kontrolllert sone 1 tur. Frem til nå har jeg ikke orket mer enn to episoder med en eller annen Netflix-serie noe som tilsier rundt halvannen time. Da er de edlere deler så numment at det er ikke går lenger. Kjøpte inn sånn setetrekk med masse gel i på Biltema i går, satser på å klare 3 episoder (over to timer) denne vinteren.

I tillegg tar jeg FTP-tester for å måle fremgang (eller tilbakegang) og det har vært nyttig for meg for å sikre at treningsarbeidet faktisk fungerer.

Og så er det jo en fantastisk økt å sette på en video og klatre opp et eller annet fjell fra TdF på halvannen time. Jeg kan gjerne ta elsykkelen til pendling for å ha overskudd til å kjøre en skikkelig kvalitetsøkt på rulla.

Så da fikk noen argumenter FOR rulle

Jeg har kjøpt meg rulle i år og har fått brukt den et par ganger. Det er, som du sier, ikke akkurat supergivende. Jeg "må" ha rulle for å få inn passelig med treningstid i en travel småbarnsfarhverdag der også kona skal få sin tid til hobbyer og trening, og vi skal ha igjen litt fellestid. Hadde jeg ikke hatt denne begrensningen i tidsbruk så hadde det vært kun Sats og utesykling for min del (+ såklart skiturer og en og annen joggetur)
Som jeg har forstått så har ikke du slike må holde deg hjemme begrensinger.

Drit i rulla, bruk pengene på PT og sykle ute når vær og føre frister til det. Og glem PR kjøret i vinter.....

Har ikke det nå lenger, nei. Eldste barn har flyttet ut og yngste er 11 år og klarer seg helt fint hjemme alene et par timer. Hun foretrekker faktisk hjemme alene. For da får spille Playstation på TV-en i stua. Hun trener også håndball 3 ganger halvannen time pr. uke og det er jo også treningstid/egentid for mor og far.



PR-kjøret ga jeg opp for lenge siden. Segmentene er for lengst disablet på Edgen. Det dukker opp en og annen PR fremdeles men det skyldes gjerne medvind, tilfeldigheter og god dagsform. Faktisk blir det flere og flere oppover-PR. Det må jo være en god ting?

Uansett, anfallet ser ut til å ha gått over. Tipset om wattmåler var forøvrig godt, men det blir eventuelt til våren. Det er lagt inn krankskifte i budsjettet etter vintersesongen og da kan det nok hende det havner en kompakt-krank med stages på CX-en.

Har rulle til salgs med noen års oppsamlet støvlag, kun brukt under pappaperm og et par desperate økter før Birken...

Rulle er gull. Jeg er glad i sykling og trening. Men har for lengst innsett at ikke all trening er like morsom. Det er ikke hver økt jeg gleder meg til på rulla. Og det var ikke med gledeshyl jeg dro på treningsstudio for en hard beinøkt.... Men motivasjonen med innendørssykling/rulle er jo å komme i bedre form slik at når utesesongen begynner, så går det forhåpentligvis enda fortere enn forrige sesong.

La i hvert fall ikke Zwift være et argument for å kjøpe rulle. Jeg synes det var en stor skuffelse, og har nå kastet bort en del hundrelapper på dingser som skulle gjøre det mulig å bruke Zwift med gammel rulle. Ender uansett opp med det samme; enten Sufferfest, eller film uten lyd og dunk-dunk på øret (sært, men man får liksom ikke så mye pushing av en film...).

Har du gitt opp rulle før så kommer du nok til å gjøre det igjen; det har ikke blitt så mye morsommere

Jeg tror dette er ganske riktig. Finner man ikke nok motivasjon i at man blir bedre til å sykle raskere ved å bruke rulle så hjelper det ikke å kjøpe verdens fjongeste rulle (eller effekt-måler eller annet placebo.). Tror mange går litt i fella og tror at litt fjongt utstyr på en måte gir sykkelglede til rullesykling (Noe det ikke gjør.).

Er du på treningssenter så kan det hende en spinningtime i ny og ne kan være like lurt

Der fikk jeg en KOM igjen, jo. Mitt eget segment men det er et som går oppover med snittstigning på 5%. Siste bakken før jeg er hjemme så det er morsomt å avslutte turene med en liten bakkespurt.

En kuriositet er at konemor har QOM. Men det er kun to damer som har logget strekningen.

På toppen av bakken var pulsen på 186, 7 slag under antatt makspuls *). Siden jeg er hjemme når segmentet er slutt gikk jeg av sykkelen og lå som slakt over overrøret i ett halvt minutts tid. Plutselig var det noen som pirket meg på skuldra og spurte om det gikk bra. Der stod to damer med bekymringsrynker i panna. Jeg måtte bare glise og si at ting faktisk var kjempebra og helt som det skulle.

Det er visst fremdeles litt krutt igjen i beina: https://www.strava.com/segments/10787618?filter=overall

*) Målte 198 i 2010 og trekker fra ett slag pr. år som har gått siden.

I går dukket det opp en liten drøm i hodet mitt. En drøm som faktisk er realistisk. Jeg tegnet min første avtale med en personlig trener. For 10 timer skulle han ha 5600 kroner. Han er selvstendig og har leid seg inn på mitt treningssenter, Evo Fitness.

Jeg har lenge ønsket meg vekk fra IT-bransjen men erfaring, utdannelse og kompetanse har gitt meg en lønn jeg ikke kan få uten å gå mange år på skole. Trodde jeg.

Mange har oppfordret meg til å bruke min prosess/erfaring/egenskaper til å hjelpe andre, selv i denne tråden har denne oppfordringen kommet. Så i går kveld satte jeg meg ned og googlet "lønnsnivå personlig trener". Det viser seg at snittlønna til personlige trenere er en lønn vi skal klare å få regnskapet til å gå opp på.

Så googlet jeg "utdanning personlig trener". Da dukket det opp en utdannelse hos Norges Idrettshøgskole. Den går over 8 måneder og starter i januar hvert år. De 7 samlingene er på helger og kurset er utover et e-læring/selvstudium.

Så til min situasjon og mulighetene dette gir. Jeg har nevnt at min jobb skal outsources fra januar 2017. Da har jeg valget mellom å bli med på såkalt virksomhetsoverdragelse eller takke ja til en sluttpakke som pr. nå ser ut til å bli enten 9 eller 10 månedslønner. Denne utbetales i sin helhet i januar 2017. Kursavgiften på PT-utdanningen vil sluke én av disse månedslønningene.

Dette var en mulighet jeg ikke har sett før. Mens jeg går i utdanning kan jeg finne meg en middels betalt jobb (de kaster callsenter-jobber etter folk i Fredrikstad) som jeg kan spe på budsjettet med under utdannelsen.

Jeg sitter jo tross alt på unik erfaring og kan bruke en slik kompetanse til å spisse meg inn mot livsstilsendring/overvekt. Denne tanken skal jammen utforskes litt mer.

Utrolig spennende tanke. Som du skriver, du har jo unik erfaring og en fyr som jeg tror mange i situasjoner lignende din kan relatere til og stole på.

Hva vet vel en eller annen løk som aldri har gjort annet enn å trene om det å endre livsstil? Og spesielt for de som er veldig overvektige?

Go for it!
Din erfaring og kompetanse fra IT-bransjen gjør at du uansett har noe å falle tilbake på om du skulle finne ut at det ikke er noe for deg.

Tommel opp!
Selv synes jeg folk som snakker av egenerfaring gir mer kred enn noen som har lest seg til samme info. Bevares, den som leser kan lære mye, men it takes one to know one, som det heter på nynorsk.
En tidligere feit faen som meg selv har kjent på utfordringene, han vet hva som kreves og hva som fungerer i hverdagen.
Har selv gjort store forandringer vha folk som har gått opp samme sti tidligere. Uten at jeg kommer nærmere inn på de her.

Raskall: dette er din skyld og din skyld alene. Hva, sier du?
Kjøpte hoka oneone bondi 4 før helga på løplabbet (glimrende service), de har stått på kjøkkengulvet til i dag, hyttetur med stisykling begge helgedagene får ta skylden...
Måtte likevel ut med skoa i det jeg kom hjem.
Du verden, 7km løping, 5:40 snitt pr km er jeg nøgd med. Vondt noe sted? Nei, annet enn der det skal gjøre vondt.
Dette var ikke moro, men det var ikke forferdelig heller, så det blir mer

Edit: 5:55 pr km i snitt, sier strava. Fornøyd likevel

Er dette sko som kan gjøre problemer med akillis mindre når en løper?

jeg vet ikke, den har god demping, akillis har jeg aldri hatt trøbbel med..

Var innom den lokale sportsbutikken i dag. De mente at hoka sko ville være med å bidra til at en fikk mindre hard belastning på akillis, og dermed mindre smerter.

De fleste (alle) Hoka skoene har vel veldig lite eller ingen drop, noe som for meg med Hoka Huaka gir økt belastning på leggene. Det er snakk om tilvenning og jeg liker å løpe med lavt dropp etter en periode med tilvenning. Men til å begynne med føles det som en økt belastning på leggene og dermed akilles? Jeg trodde dermed at det var litt hardere på akilles til tross for mye demping. Eller tar jeg feil her?

skippertak

skipper|tak n1 (av II tak) plutselig, kortvarig krafttak

Jeg begynner å innse at et av mine karaktertrekk er skippertak. Det meste av hva jeg har fått til og nesten har fått til har skjedd i form av skippertak. Dette gjelder alt fra rydding i heimen til lesing til eksamen, vektnedgang, giftermål, osv. Jeg forlovet meg med kona etter 5 uker som kjærester. Vi var gift etter 10 måneder. 4 ganger har jeg gått ned mer enn 35 kilo i vekt. Hver gang på mindre enn et halvt år.

Det eneste i livet mitt som tok den tiden det tar for de fleste andre var tiden fra unnfangelse til fødsel av min datter.

I dag har jeg begått atter et eksempel på det. Jeg har gått 44 år av mitt liv uten å få lov til å kjøre bil alene. Jeg begynte å kjøre sammen med kona i 2008 og har syntes det var godt nok med et ekstra speil og en rød L på rumpa. Men 29. oktober bestemte jeg meg for at nå skulle jeg ha førerkort. 30. oktober hadde jeg min første kjøretime (på kjøreskole). I går var jeg på glattkjøring, i dag bestod jeg teoriprøven, neste uke har jeg langkjøring og 3. desember har jeg oppkjøring. Om jeg da står på førerprøven så har det tatt 4 uker og 6 dager fra første kjøretime til jeg har førerkortet i neven.

Det er altså kjøreskolen som fikk meg til å innse at skippertak har vært min greie. Min redning samtidig med at det er mitt problem.

For vi er vel alle enige om at skippertak ikke er en god ting. Det smarte er å fordele skippertakets innsats på jevnlige rutinemessige oppgaver. Det er her jobben min fremover ligger. Jeg må jobbe med å ønske å ha et varig resultat og en vilje til å implementere livsstilsendringen i livet like godt som toalettbesøk, personlig hygiene, påkledning og så videre.

Jeg kjenner at jeg blir flinkere og flinkere til dette selv om jeg ikke har sett problemet så tydelig som i dag. Jeg har ikke trent siden tirsdag men har likevel vært aktiv. I stedet for å sykle eller kjøre til butikken sammen med kona så går jeg dit. Og det føles helt naturlig. Samtalene med psykologen har også hjulpet meg med å åpne noen skuffer med lite hyggelig innhold. Det sendte meg rett i kjelleren for 3 uker siden men opprydningen har begynt. De siste to dagene har jeg hatt en ro rundt livsstilsendringen jeg ikke har kjent før. Jeg har ikke en følelse av at jeg MÅ trene hver dag. Jeg har heller ikke en følelse av at jeg MÅ ha kalorier i kjeften hele tiden.

Så nå håper jeg at dette er en varig tilstand. Strengt talt er det vel fullstendig i min makt å sørge for at dette forblir varig. Jeg har sjelden vært så sterk i trua som jeg føler meg nå. Jeg får til dette nå. Normalen må bli avviket og avviket må bli normalen.

Jeg forbinder vel heller skippertak med at man utsetter alt til det siste og tar et skikkelig "skippertak" for å få det til. Synes du mer beskrive deg selv som en litt impulsiv type som ikke trenger all verdens tid for å ta grep når du føler det er riktig. Med andre ord viser du handlekraft når det er påkrevd!

Joda.. Det er vel kanskje riktig det (også). Men resultatet er det samme. Jeg må gjøre endringen permanent og da kan jeg ikke fortsette med den samme intensiteten (krafttaket) som jeg har gjort nå i 2015. Jeg må endre tankegangen fra "nå eller aldri" til "litt av gangen".

Så jeg tror rett og slett at jeg skal legge fra meg tanken om å gjøre noe hårete i 2016 og rett og slett gjøre livsstilen litt mer A4.

Du har sikkert rett. Men synes og du skal ta med deg det positive som faktisk ligger i det å kunne ta kjappe avgjørelser. Ta førerkortet som eksempel. Du setter deg et mål, tar grep og gjennomfører. Intet galt med det.

Du gjorde det samme med tanke på Birken. Mål, ta grep, gjennomføre. Husk at jeg så deg passere målstreken på Birken i år. Bruke gleden du følte i hverdagen!

Også er det greit å tenke på at man trenger ikke være best til alt. Det viktige er å sette noen mål man faktisk kan gjennomføre. Om det er å sykle 3 turer i uka, gå til butikken, gå på treningssenter så er ikke det så viktig så lenge man setter målene og gjennomfører. Tryner man av og til; so what... alle gjør det en gang i mellom. Da er det bare å starte på nytt å se fremover

Jeg ville heller sett på meg selv som en som gjennomfører

(Sånn ser i alle fall jeg på deg.)

Takk.

Dessverre var denne, tja, åpenbaringen (?) basert på et tilbakeblikk på faktiske hendelser. De får jeg ikke gjort noe med.

Og jeg skal innrømme at jeg er god til å oppnå kortsiktige mål men jeg suger på de langsiktige. Det er de jeg vil bli god på å gjennomføre nå. Rett og slett leve i trappetrinn fremfor bølgedaler.

Mange kortsiktige mål blir et større langsiktig mål i fremtiden

Det er ikke noe galt med kortsiktige mål, men om de kortsiktige målene som for eksempel å sykle en time fortere på Birken blir en unnskyldnin for ikke å gjennomføre varige livsstilsendringer, har man et problem. Altså, om man etter Birken gir seg en klapp på skulderen og faller tilbake til gamle vaner, så kan kortsiktige mål kanskje til og med være destruktive i noen situasjoner. Sier ikke nødvendigvis at dette er tilfelle her.

Det er nettopp det som er mitt tilfelle. Både i 2001 og 2011 var Birken slutten på "slankingen". Høsten 2003 fikk jeg beskjed av legen om at jeg måtte gå ned i vekt for å få liv i rumpetrolla. I februar 2004 hadde jeg gått ned 35 kilo, vi fikk blå pluss og så var det "på'an igjæn". Så hver gang jeg har "fått det til" så har det stoppet helt opp når målet har blitt nådd.

Derfor må jeg slutte å tenke tid på Birken, antall runder i Hole 12-timers og å bli raskeste solo-syklist fra Trondheim til Oslo (sistnevnte er en overdrivelse for å understreke et poeng). Dette kan være resultater av det jeg driver med, men for meg er det farlig å la dette være selve målene.

Det eneste langsiktige målet jeg velger å beholde er følgende: Jeg skal bli topp 3 i min aldersklasse i et sykkelritt en gang før jeg dør eller dø i forsøket.

PS! For morro skyld sjekket jeg nå resultatlista i M80-84 i Birken nå i år. Der vant Steinar Bersvendsen på 4:33:54. Det må være tidenes råeste birkebeiner-rytter.

Dette handler jo ikke om Birken. Prøver bare å si at om man klarer å sette seg seg mål, ta grep og gjennomføre så har man på en måte oppskriften.

Birken er bare et eksempel.

For meg høres det ut som om en evt. PT-jobb kan være en slik "kontinuerlig" målsetning du etterlyser. Når det gjelder Birken og lignende mål, så er det lett å si til seg selv i september at det er greit å slippe seg litt nedpå. Det er 11 mnd til neste mål uansett. "Man kommer alltids i form tidsnok".

Hvis du har en jobb som "krever" at du ikke tar to steg (og vel så det) tilbake, så blir det sikkert lettere å unngå at dette skjer. Neste mål er ikke lenger siste helga i august neste år; det er neste arbeidsdag.

Samtidig vil du høyst sannsynlig oppleve det samme som her (og i ennå større grad); at din fremgang inspirerer andre til å gjøre riktige valg. Og det virker ikke akkurat å ha noen negativ effekt på din motivasjon

Problemet kan kanskje være at det kan bli for mye fokus for din del; at du kan legge for mye press på deg selv. Men om du tror at du takler dette, så tror jeg at en PT-jobb kan være en god ting. Jobben blir ikke lenger et mulig hinder for en bedre livsstil, den blir en del av den.

Jeg vet ikke om det stemmer for deg, men det er nå i hvert fall det jeg tenker.

Det er mulig, men ikke gå i den fella og tro at "one size fits all". Det som har virket på deg har ikke nødvendigvis samme virkning på andre. Vi er alle unike. Derfor er det viktig med faglig og formell kompetanse.

Jeg tror og det er viktig, spesielt om man skal ha en annen tilnærming enn: Det er bare å ta seg sammen! Tror egentlig den store utfordringen er at bortimot alle kan få det til, men å gå fra å vite det, til faktisk å få det til, så er det mye som må skje. Er det underliggende forhold som er årsaken så må man på en måte finne frem til dem og det gjør en med faglig kompetanse best vil jeg tro.