Mobbing på skolen

Å lære selvforsvar er jo bra med hensyn på fremtidige situasjoner men for å løse pågående konflikt er det neppe løsningen.

En som blir mobbet har sjelden mange venner rekker ofte med 1-2 gode venner. Men om barnet blir mobbet av 200hundre barn vil jeg tru man burde se mer på sin egen roll som forelder.

Hvis sønnen din blir slått jevnlig av samme elev, og ingen voksne er tilstede for å gripe inn ser jeg ikke noe galt i at sønnen din ringer politiet i situasjoner hvor han blir slått. Om gjerningspersonen er 18 eller 12 har lite å si da politiet er "nødmyndighet" og vil rykke ut. At politiet tar en alvorsprat med mobberen eller kobler inn barnevernet har nok mer effekt enn å bli sendt til rektor hvor virkemidlene er litt kjeft. Skjerper mobberen seg så vil disse tiltakene ikke forfølge han. At skolen ikke klarer å avverge viser at de har manglende kontroll, og står det plutselig en politibil i skolegården etter en episode så vil det gi en sterk preventiv effekt. Sønnen din har uansett verdens beste unnskyldning hvis noen reagerer, han blir plaget, han er 12 og politiet sier de skal beskytte alle. Nokså naturlig da å ringe dem =)

De fleste av oss som har hatt "bøllete" kompiser vet at de ikke tok det så alvorlig å få kjeft av skolen siden konsekvensene var små. Når de strakk strekken et hakk lengre og politiet/barnevernet ble innkalt så skilte de seg i to grupper, de som delvis skjerpet seg og de som fortsatte med dårlig oppførsel. Siste gruppen endte som regel på et av spesialprosjektene ala Maridalsprosjektet i Oslo. Mange av de tok seg sammen etterhvert. Uansett ikke ditt eller din sønns ansvar hvis dette er et gjentakende fenomen. Barn sloss og lekesloss, noe som bør være ok til en hvis grad, men hvis det er gjentakende fenomen og de har fått flere sjanser så bør det jo ringe en varselbjelle.

Til de som kritiserer det å starte med kampsport, så virker det som forhåndsdømming eller manglende kunnskap. I de grenene jeg har bedrevet så har man alltid blitt kastet ut av klubben om man bruker det til annet enn nødverge. Hvis sønnen din ønsker selvkontroll og selvtillit så er f.eks judo etc en fin sport. Mye kampsport handler om grep, anatomi og uskadeliggjøre, og mindre om slag og spark. Du merker fort om sønnen din er "bølle" eller om han synes det er fascinerende å få kontroll på andre uten å skade dem. I denne saken høres ikke det ut som et problem. Han vil da også få flere venner og kanskje er han så heldig at han får noen litt eldre venner på skolen. Dumt å si det det, men barneskolen er som alle andre steder i livet, kjenner man noen som betyr noe så får man noen fordeler.

Lykke til, håper det ordner seg =)

Det kan da i aller høyeste grad være på sin plass å lære å forsvare seg selv om man er midt i en pågående konflikt.

Hvorfor skulle ikke det kunne være ett av flere hjelpemiddel for mobbeofferet?

Det var snakk om at foreldrene skulle bli venner som et forebyggende tiltak. Da må man enten vite hvem som er foreldre til potensielle mobbere, eller kjøre bredt ut og bli venner med alle.

Så du tror at man møter opp på et eller annet kurs og umiddelbart er i stand til å forsvare seg?

Ja jøss, og jeg tror på julenissen også.
Les igjen. Hvorfor skulle ikke det være ett av flere hjelpemiddel for mobbeofferet?

Svar heller på spørsmålet enn å forsøke å fremstille andre som enkle.

Det å komme inn i et slikt miljø vil i seg selv gi et løft for en som er plaget.
Inkludering er aldri feil skjønner du, og det blir man i en slik setting, man blir inkludert. Har du selv noen gang gått på et slikt kurs?

Jeg har vel ikke sagt at det er feil å gå på selvforsvarskurs. Men om du hadde lest hva jeg skrev så gikk jeg utfra situasjonen trådstarters barn var i. Mulig du hadde satt din lit til at selvforsvarskurs ville hjulpet på denne situasjonen innen rimelig tid men jeg ville ihvertfall ikke hatt selvforsvar høyest på min liste over strakstiltak. Men jeg ville nok vurdert det for å forhindre fremtidige mobbesituasjoner.

Nei, jeg har ikke gått på selvforsvarskurs. Har du? Men jeg har drevet mange år med boksing og kickboksing. Og et år med mma. Mao, bare fullkontaktskampsport. Om jeg kan forsvare meg? I teorien, ja. I en virkelig situasjon mot en gatebølle? Langt fra sikkert

Da har vi drevet med litt av det samme begge to.
Poenget mitt er ikke at dette vil gi en løsning der og da, men mye handler om inkludering, og min erfaring er at det blir man når man begynner med både karate og andre kampsporter. I det minste her hvor jeg holder til. Det i seg selv vil gi noe tilbake til en som står alene og føler seg rådvill og utenfor i hverdagen. Så litt kan det tenkes at det tilfører et mobbeoffer. Alt er bedre enn ingenting så langt jeg kan se i slike saker. Mange bekker små osv.

At selvforsvar skulle være løsningen for det typiske mobbeofre finder jeg ikke sandsynligt.

I langt de fleste tilfælde så er ofret jo desværre "valgt" ud fra visse kriterier, som der meget dårligt stemmer overens med en der har psyken til at slå igen. Det er jo langt fra nok at vide hvordan man sætter et ordenligt slag ind, man skal også turde sætte slaget ind, og at stå i en situation hvor der ikke er træner eller dommer til stede er ikke sådan at forberede og træne sig til.

Med en lille dreng på snart 1 1/2 år så er mobning også noget der ligger min bevisthed, og selv om det ikke burde være mobbeofret ansvar at slippe for at blive mobbet, så tror jeg at man som forældre kan gøre en del for at undgå at ens barn bliver et mobbeofre. F.eks. præge barnet i retning af sunde fritidsaktiviteter og sørge for at ens barn finder noget det er god til, således af selvtilliden fra start er god.

Helt enig. Jeg vil tro at det aller meste som foregår av mobbing uansett er ikke-fysisk.
Tanken på at barn bør drive med kampsport for å få en trygg skolegang er i det hele tatt nokså fjern for meg.

Vi hadde en hendelse (jeg vil ikke kalle det mobbing) for et par år siden, som jeg synes ble håndtert veldig bra av skolen og foreldre:

Min yngste datter (10 år da) ble plaget av fire eldre elever på vei hjem fra skolen. De kastet snøballer på henne, dynket henne i snø og sa "stygge ting" til henne. Det hadde vært snakket mye om mobbng på skolen, at det er uakseptabelt og at man skal si fra. Så min datter snudde, gikk tilbake til skolen, inn på lærerværelset og fortalte hva som hadde skjedd. Der ble det tatt affære umiddelbart ved rektor ringte til foreldrene til de innvolverte, og læreren ringte til meg.

Akkurat hva rektor hadde sagt til de andre foreldrene vet jeg ikke, men samme kveld ringte det på døren fire ganger hjemme hos oss.
På trappen sto skamfulle barn og brydde foreldre som kom for å be om unnskyldning. Så ble det skæret opp der og da, og siden har vi aldri opplev noe.

Dette tror jeg var en fin måte å ta det på. Skolen grep inn umiddelbart før det skjedde noe mer. Foreldrene tok ansvar. De som hadde gjort noe galt ble konfrontert og gitt en mulighet til å gjøre opp. Nå tror jeg ikke at disse barna var "typiske mobbere", det hele var vel mer en situasjon som hadde begynt med litt erting og gått for langt.
Poenget er at det ble slått ned på og reagert umiddelbart. Det tror jeg er veldig viktig.

Hm, ser at tråden har ebbet ut, men det er viktig å verne om vår felles framtid, barna våres. Min erfaring og som medlem og leder i FAU i mange år den tid frøkna gikk på skolen var umiddelbar handling. Ikke noe dill eller dall.

I frøknas klasse kjente alle alle, og om det hadde vært en episode hadde vi noe vi kalte "rundt bordet møte". Ja vi hadde noe episoder og ringte til de hjalt og avtalte møte samme kveld, der fikk de unge ordne opp seg i mellom med oss "voksne" som med-lyttere. Resultatet ble en fantastisk godt sammensveiset klasse, foreldre og barn. I dag er det mange som ser tilbake og sier takk for at du brydde deg, .......

Av erfaring så tviler jeg på "rundt bordet møte". Offer må møter overgriper (mobber) i en kunstig setting. Alt går tilbake til det normale etter en stund. Så skal man liksom ta hverandre i hånden så tror man at problemet er løst? Husk at mobbere ofte er sosialt smarte personer.

Det eneste som virker er øyeblikkelig reaksjon og kommunikasjon med foreldre til mobber, hardt tilsnakk og konsekvenser for mobber. Alt for ofte blir det avtalt kvasiløsninger som mer er til for å tekke foreldrene enn faktisk løse problemet. Aktuelle løsninger er nedsatt oppførselskarakter og i ytterste konsekvens utstengelse fra idrettslag og skole. Harde tiltak ja, men det er viktig å beskytte ofrene som i ytterste konsekvens kan få plager for livet.

Uansett er det viktig å lære barne robusthet; det finnes drittsekker over alt i verden. I alle aldre. Man trenger ikke være venner med alle. Dyrk de gode relasjonene.

Å herregud, her kommer en meget seriøs forespørsel fra en far som har et barn som bli mobbet. Også kommer dere med forslag om kampsporttrening, ta igjen osv... Men det verste er dere som mener at det er helt greit å true mobberen. Er det riktig at en voksen mann skal true et barn, og er vi da et godt forbilde for våre barn?
Hvorfor er mobberen en mobber? Støtter forslagene om å sette krav til skolen, enkeltvedtak osv. Her er det en skole som tydelig sliter med rutiner, og voksenpersoner som ikke er helt tilstede. Hva med å bruke FAU ved skolen, informere de, så tar de saken videre inn i SU eller SMU, hvor kommunen har en politisk representant. Dette er ikke akkurat en kvikk fix, men det tror jeg desverre ikke at det finnes i slike saker heller.
Skolen som mine barn går, er veldig opptatt av voksenrollen og klasseromsledelse, dette resulterer i en skole som er godt fungerende og har lite mobbing. Selvsagt er det noe, en skole vil aldri være mobbefri, og de rektorer som sier at sin skole er mobbefri har et kjempeproblem.
Slike saker som dette beviser at vi trenger andre yrkesgrupper enn lærere i skolen, målrettet miljøarbeid rettet mot mobber over tid, og man kan tidligere avdekke atferdsproblematikk.

Om det er greit å true barn eller ikke avhenger av hva man truer med. Det virker som du mener at mobberen ikke skal konfronteres i det hele tatt, og at man skal vente til skolen har fått forbedret rutinene sine slik at de kan ta tak i mobberen. Stemmer det?

Selvsagt skal han konfronteres, men på en adekvat måte, og det er ikke vår jobb som foreldre å true andre barn. Har også veldig store problemer med å se at vold og aggresiv oppførsel skal ha noen effekt på denne saken. Som jeg skrev i forrige innlegg, hvorfor mobber mobbern? Kommer han fra et hjem hvor far slår og mor drikker?
I denne saken skal man ikke sitte å vente på at skolen reagerer, man skal jobbe sammen med skolen for at dette problemet skal bli løst, og ja, jeg vet at dette høres dumt ut, men det er viktig å ikke utsette noen som helst for vold og trusler. Hvis du har en gutt som opplever vold på hjemmebane, er det da riktig å utsette dette barnet for mer vold? Kanskje barnevernet trenger å gå melding om mobberen også.
Mobbing er forferdelig, og alle parter må jobbe sammen for å løse dette.

Er det slik å forstå at du mener at f.eks. det å lære å forsvare seg er å oppfordre til vold?

Jobbe sammen med skolen sier du, vi har da nok av tilfeller hvor dette beviselig har blitt gjort i en årrekke uten at dette har ført frem.

Å lære å forsvare seg er ikke vold, men at foreldre møter opp og truer mobberen er vold. Man må stille større krav til skolen, involvere flere instanser. Om rektor ikke tar problemet alvorlig, gå til skolesjefen, og ta kontakt med barnevernet. Mobber trenger tydelig tett oppføging av kompetente fagpersoner. Ved å true eller denge mobberen, hva oppnår man egentelig? Jo, mobberen finner seg et nytt offer. Og alle foreldre som har barn som blir mibbet, vil ikke at andres barn skal bli mobbet.
Mobbing er helt forferdelig, og kan være vanskelig å få øye på, men når det foreligger så må man respondere, og det må jobbes knallhardt med av alle parter.

Hvem som mobber diskuteres her!

Problemet er at det vises for mye forståelse for mobbing. Man må skille på utfordringene. Ja, noen som mobber har kanskje problemer hjemme. Men slettes ikke alle. Og flere som mobber er populære og har en krets rundt seg.

Glem alt dette føleriet og forståelse som i realiteten verner om mobber. Uavhengig av om man har utfordringer hjemme; det gir absolutt ingen rett til å mobbe andre personer. På dette er det nulltoleranse. Og dette kan det sies hardt og klart i fra om. Men familien til mobber må selvsagt følges opp. Men det er en annen sak og ikke mobbeofferet ellers dens familie sitt ansvar. Akkurat som det ikke er mobberen sin familie sitt ansvar å bygge opp et mobbeoffer slik at denne blir mer motstandsdyktig mot mobbing.

Jeg er helt enig med deg, ingen mobbere skal forsvares. Det jeg mener er at man må vite bakgrunnen til mobberen for å adressere og behandle problemet. Jeg tror at alle mennesker i bunn og grunn er født med gode egenskaper, men et eller annet sted på veien, så skjer det noe med individet som fremkaller uønsket atferd. Mobberen SKAL tas, men ikke med vold og trusler. Jobber selv i skole, og har vært med på noen mobberunder, og disse har vi løst i samarbeid med hjemmet, PPT og evt. barnevernet.
Rektorer ved skolene i Norge har et kjempeansvar for hvordan mobbing behandles ved deres skole.
Misforstå meg rett, jeg forsvarer ikke mobberen, bare hvordan det skal møtes og behandles.

Mobbere er ofte smarte. De prøver seg fram litt og litt helt til de finner minste motstands veg, det vil si litt annerledes personer som ikke evner eller tør ta tilbake fysisk eller psykisk. I utgangspunktet er de snille som de fleste barn, men den nyvunne makten de føler trigger enkelte. Det er et slags sosialt og personlig eksperiment som ofte kan utføres av sosialt smarte barn. De tester ut grenser.

Har flere barn. Jeg var nok selv en liten djevel til tider i oppveksten, har derfor førstehåndskjennskap til utfordringa. Et av barna våre, stille og beskjeden, har blitt plaget en god del av fast person. Tar ikke igjen. En annen plages ikke for han sier i fra, både fysisk og verbalt. Det er ganske enkelt, til tider smeller det både her og der. Men det aksepterer jeg, for han både gir og får. En god runde med nevene mellom noenlunde jevne gutter kan løse mye i denne alderen (barneskole). Litt sårt først, så roer ting seg og barna tilpasser seg. Høres ille ut, men disse forsoningsmøtene mellom mobber og offer har jeg ingen tro på. Samme på privaten i kjæresteforhold. Når forholdet surner, er det ingenting som løser opp så mye som et par velmente gloser fra den kjære. Jeg syntes det var en fryd når fruen kalte meg for "kuk" første gang. Så slipper vi å sitte ned for å prate, for det ender bare opp med at vi skylder på hverandre og går småsure i lang tid etterpå. Mye mer ærlig å la det smelle av litt, da går ting seg lettere til.

Tilbake til barnemobber. Ofte er det nok dessverre lite virkningsfullt å involvere foreldrene. Ingen vil tro ille om sitte barn, da er angrep det beste forsvaret. Gjør offeret til overgriper; "han er jo så annerledes"/"leker ikke så godt i lag"/"trekker seg unna leken"! Barna samles til alvorlig oppvaskmøte/prat. Så går det noen uker så er ting tilbake til normalen. Har regnet ut at man må ha minst 2 oppvaskmøter med foreldrene til mobber i halvåret for at dette skal ha noen varig effekt. Det slår aldri feil, mobbere fortsetter gjerne å mobbe men blir smartere i sin mobbing.

Og så blir man voksen. Da ser man at mobbingen bare endrer karakter. Du finner det over alt. Gå på hvilken som helst arbeidsplass, og jeg tror du vil se hele spekteret av hersketeknikker tatt i bruk i løpet av en dag. Poenget: Til tider er det en jævlig verden der ute. Men som oftest er det helt ok.

God jul.

Her synes jeg du skildrer dette alt for mye utifra dine subjektive opplevelser og måter å tolke situasjonen mobbing på.

Det finnes faktisk foreldre som ikke tror eget avkom har null feil. Jeg vil ikke dømme deg men det du skriver oser virkelig av på seg selv kjenner man andre best.

Har du barn?

Ja, jeg har 2 barn. Gutt på 11 og jente på 9. Ingen av de har heldigvis ikke opplevd mobbing.
Og hvorfor lurer du på hvorfor jeg har barn?

Min erfaring med slike "snakkemøter" som det oppfordres til her, er at dette har minimalt effekt på mobberne. Nå skal det sies at dette kun var møter mellom inspektør, mobber og mobbeoffer. Mobberen oppførte seg resten av dagen, men neste dag var det tilbake til samme gamle greia. Men mulig det hadde vært anderledes hvis foreldre ble involvert skikkelig. Dette er det ikke alle skoler som etter min erfaring evner/gidder.

Fordi jeg opplever lite beskyttelsesinnstinkt i det du skriver. Dersom en av mine unger jevnlig ble banket opp av en som ble større, ville jeg ikke latt dette fortsette mens jeg tok kontakt med skole og FAU. Jeg ville ha satt alt inn på å få slutt på det umiddelbart. Hvordan det gjør meg til et dårlig forbilde, forstår jeg ikke.

Hvis jeg forteller et annet barn at å fortsette å mobbe mitt barn, kommer til å få ubehaglige konsekvenser, og har fortsetter, da har han valgt de konsekvensene. Jeg har generelt ikke sympati med folk som med vilje gjør det vanskelig for seg selv når de kunne valgt å gjøre det rett.

Så det er greit å vise sitt barn at man selv er en mobber? Hva gjør du da din unge blir enda mer mobbet pga. at han måtte ha hjelp av Pappa?
Jeg vil påstå at det å stille harde krav til skole, kreve umiddelbar reaksjon fra skole ikke er "overlevelsesinstinkt" så vet ikke jeg. Er ikke sikkert at noen av oss har rett en gang.
Og hva skjer om mobberen kommer hjem til sine foreldre at en voksen mann truet han på skoleveien?

Ja, nå er vi vel igang igjen.

Det er ikke mobbing å forsvare familien sin mot overgrep.

Dersom mobberen kommer hjem og gråter fordi pappan til Axel har sagt at det blir ubehagelig for ham dersom han fortsetter å mobbe Axel, så har jeg ikke noe problem med de, fordi foreldrene hans vil ha fått den samme beskjeden.