Robin Williams

Det var en særdeles kjedelig nyhet å våkne opp til, en virkelig stor komiker og skuespiller og entertainer er borte.
Er det flere enn meg som synes det er pussig at rike, vellykkede, interessante, kjente og ikoniske(?) mennesker velger å avslutte livet? Jeg skjønner at dette har med depresjon og/eller angst å gjøre, men kan dette ikke behandles overhodet? Selv ikke for styrtrike kjendiser?
Er det rett og slett kjendisstatusen og dét å ha nådd toppen som ødelegger psyken?

Tror det handler om baksiden av medaljen. Når man når et eller annet nivå hva gjelder cashflow blir hovedsakelig livet/å leve en "forretning". Tror veldig mange kjente mennesker ender opp som ensomme mennesker. Litt sånn at man kan kjøpe seg masse opplevelser, men man kan ikke på samme måten kjøpe seg noen å dele dem med. Er man i tillegg disponert for noe psykisk kan veien mot avgrunnen bli bratt.

Denne reflekterer litt rundt dette med komikere og depresjon: http://www.cracked.com/quick-fixes/robin-williams-why-funny-people-kill-themselves/

Depresjonsterapi kan kreve ganske mye slitsom innsats fra pasienten - gjerne over lang tid, og det er det ikke alle deprimerte som makter. Derfor er det ikke gitt at det finnes en kur for alle tilfeller.

Verken rik, vellykket, interessant, kjent eller ikonisk er på noen måte en garanti for et godt liv.

Som Williams selv sa: "kokain er Guds måte å si at du har for mye penger".

Tror alle kjendiser av typen som Williams og Seymor Hoffman har noe spesielt i seg fra fødselen av, f.eks personlighetsforstyrrelser eller liknende. Det gjør at de lykkes og egner seg godt som skuespillere og artister, men alle pengene og mulighetene pengene gir bak sceneteppet blir for vanskelig for dem å hanskes med.

(Dette kan naturligvis skje hvem som helst også, men man ser en "trend" blant de kjendisene som har tatt livet av seg, at det er mye angst, depresjon, rusmisbruk o.l.)

Hvem underholder entertaineren da ?

Han burde gjort som Mette Marit. Gjort akkurat hva han ville når han ville. Uansett hvor paradoksal han måtte ha vært. Rett og slett bare gitt faen i hva folk måtte mene. Han trengte ikke folk lengre, økonomisk sett. Så skulle han bare gått i kirka hver søndag, og bedt om tilgivelse. Hver mandag, med blanke ark og nye og rene påskudd for å starte drikkingen
Han manglet den norske (og islandske) medfødte dosen psykopati. Den som fikk oss kasta ut fra alle stammer fra områder som faktisk var levelige, før oljen i nordsjøen ble funnet og elektrisiteten og lysepæra kom.

Seymor mistenker jeg at var mer psykopat type 1. Enten ruse seg i hjel, eller finne på noe virkelig ille. Han valgte det første, så han kan ikke ha vært helt ekstrem type 1. Whatever...

Det jeg tenker er at det er nok en del komikere som har brukt komikken, som en overlevelsesmekansime. Man kan liksom avvæpne folk og trusler på mange måter, deriblant gjennom humor.

Vi får prise herren for at elektrisiteten og lyspæra kom og noe senere at sjøen var full av olje

Jeg sa det jo flåsete, men likevel. Man kan jo undre litt på hvorfor noen ville bosette seg på disse kanter. Og man kan også undre seg om de egentlig ville det eller ble det påtvunget.
Ekke mange steder i verden hvor lørdagsunderholdning er å drikke seg full og ut og slåss. Ikke for penger, ikke for mat, men fordi folket kjeder seg

Vikingene hadde jo stor suksess med samme "modus". De dro bare enda lenger en til nærmeste bygd for knulle (voldta) og sloss. Du har nok et poeng. Er nok noe som er anderledes. Få andre folkeslag som til de grader må drekke seg opp for fungere sosialt.

glemte du youtublinken med musikk, eller utelot du den med hensikt ?

Depresjon og angst kan ikke kureres av noen andre enn personen selv, men psykologer kan legger frem verktøy for deg som pasient og fortelle hvordan de skal brukes for at du skal bli frisk igjen.

Verdens enkleste sak det: Gi faen i deg selv !......

Blir sikkert litt vanskeligere å unngå selvopptattheten, om "hele verden" følger med på en og forventer en fast rolle. Med mindre man er som Mette Marit da

De har det sikkert enormt mye verre enn gatebarna i Rio, Honduras og Sigøynerne i bakgata vår

De aller fleste kjendiser i den grad, kan pensjonere seg anytime. Gjøre som BBardot og andre. Det er ikke noe "press" i virkelig forstand, om de velger å gå ut av rollen og klarer å forbli utenfor noen år. Gjør som Bobby Fischer vel.
Jeg vil tro de ikke våger å gå ut av rollen, fordi rollen er dem. De har ikke noen personlighet utenfor. Jeg tror ikke de har noe de brenner for, har hatt lyst til å gjøre, har lyst til å lære, har lyst til å utforske. De vil nok helst bare bli verdsatt av andre mennesker, på hver sin måte. Og de venner de har og den beundring de måtte ha fått, fanskaren osv..., den har de fått gjennom rollen, det falske selvet, og ikke den de selv kanskje egentlig er. Noen av dem har sikkert også glemt at de er/var, mer enn rollen. Williams fant kanskje aldri noen løsning på den han egentlig var. Han virker litt traumatisert, også i humoren. Vel...anyhow... ingen av dem hadde verdens mest håpløse utgangspunkt for å løse floken... Ledger virker litt nihilist på toppen av melankolien. Det er litt verre. Da blir det litt samme faen om man skal gidde leve eller ikke. Han dreit sikkert i om han daua eller ikke.

Er det ikke også slik mange forretningsfolk ender opp da ? Kjerringa klager over at de aldri er hjemme med barna, penger trenger dem ikke, men nye altoppslukende oppgaver påtar dem seg.


Williams var jo ikke noe morsom. South Park er morsomt !
Fikk likevel litt medfølelse når han skulle være komisk. Som om han i hele oppveksten, daglig, hadde forsøkt å oppmuntre en deprimert mor, for at hun i det hele tatt skulle se ham. "He never felt really loved....." Lol.. Men var nok det likevel... Og det er da nordmannen i ham manglet. Man kan jo ha det fett og kult, selv om ingen bryr seg om en .

Hmm... Mye her.

Les denne?

http://www.theguardian.com/science/brain...fish?CMP=twt_gu

"Selfish..." Brems...

Begynner de nå igjen.. Ta sitt eget liv er verken mer eller mindre egoistisk enn å ikke ta det. Det er irrelevant. Til syvende og sist lever vi alle for oss selv. Og så velger man jo da at det enten er godt nok, eller at det ikke er godt nok. Nei, den "egoistisk å ta sitt eget liv" er jeg så dritlei av å høre nevnt. Like relevant som at det er egoistisk å drite.
62 år. Må vel ha godt voksne unger.

(Grei drøfting av "egoismen" i artikkelen, men hvorfor må konseptet så ofte berøres.)

@Abit, jo, han var morsom! Veldig.
https://m.youtube.com/watch?v=ygqR3fDBhe4

MEN HVA MED STAKKARS UTBRENTE SOPHIE ELISE?

Det navnet har jeg sett et sted. Hvem er det

https://m.youtube.com/watch?v=DiCxqbT2Ru8
Did you fuck him? Lol

Nå har jeg lest at kona hans hinter om Parkinson. Det gjør jo selvmord enda lettere å skjønne. Ikke minst ettersom sykling var en av medisinene til Williams. Sykling og Parkinson er jo selvmord.

Fant en fin kronikk her, IMO:
http://reviews.mtbr.com/the-angry-singlespeeder-a-comic-tragedy-thoughts-on-robin-williams

Vil presisere min tidligere påstand om hans humor. Jeg syns ikke den er spesielt morsom. Den er likevel veldig fin og lun. Jeg har alltid hatt sans for de som forsøker å være morsomme uten at det går på andres bekostning. De har en mye vanskeligere oppgave teknisk sett, ettersom folk flest synes det morsomste i verden er at andre driter seg ut mer enn de selv.