De bråker, er store og dessuten stygge.
De er litt større ja, og lager en del lyd og er fantastisk vakre i fjærdrakten.
Her på søndagen 'regnet' det små skjæreunger.
Vi har hatt skjærereir i hagen siden vi flyttet inn her. Koselig å følge med på skjærens år, fra og med at de starter å pusse opp hver vår til ungen reiser sin vei og pappa og mamma forbereder seg til neste runde. Teoretisk kan den nok ha vært samme paret i alle år, men mest sannsynlig så har noen av barna tatt over plassen underveis.
Sist søndag hørte jeg noe dette ned fra treet som huser reiret. Fant en liten søt skjæreunge som tydelig ikke hadde fått med seg at mennesker kan være farlige. Koste seg i hånda og likte å bli kilt under nebbet. Seks meter stige og noen meter klatring og så fikk jeg hilst på søskene også. Den ene var tydeligvis ikke like sjarmert av meg og startet et lite spetakel da jeg plasserte bror/søs tilbake i reiret.
Han/hun ble nok såpass forvirret at jeg akkurat rak å komme ned før den ramla utenfor også og landet på plenen. Ny tur opp og litt forsiktig lirking så var alle fire unger på plass igjen. Stass med litt skjærespetakel synes nå jeg.
