Legge ned sykehus

Hører på radio at vi må legge ned sykehus for å øke kvaliteten for pasientene. Jeg synes det er flott at de setter pasientene i fokus, men i mitt hode bør vi da heller bruker mer penger på sykehusene, ikke legge de ned. Gjerne bygge nye sykehus i distriktene for å få enda mer kortreiste sykehustilbud.

Alternativt kan man heller stryke retorikken og si at vi legger ned av kostnadshensyn.

Tror du det er nye, flotte bygninger eller menneskene som jobber der som er mest avgjørende for kvaliteten for pasientene? Et lite hint: Radiumhospitalet er i ferd med å dekomponere fullstendig.

Kvaliteten går opp da nivået på de ansatte vil gå opp når fagmiljø økes.

Har jobbet i store og små bedrifter. Kompetansen ligger hos begge, men helt klart at i store bedrifter, når du kan snakke, diskutere, erfaringsutveksling, og matche hverandre innenfor ett sært fagfelt (som det er en håndfull spesialister på i landet) gjør kompetansen høyere i den bedriften. Store enheter får spisskompetanse. Kvaliteten går opp.

Norge er et lite land i antall folk, og veeeeldig vidstrakt. Da må man bygge ned og sentralisere disse tjenestene.

Samme innenfor kommuner(dette er mye mer sårt tema). Når du jobber i en mindre kommune og er den eneste innefor ditt fagfelt er det ikke mye fagmiljø i det daglige, det må komme fra andre kilder. Sammenslåing av kommune, eller private bedrifter for den skyld, begge munner i at man er bedre rustet som en stor enhet med et større fagmiljø. Og det ligger muligheter for kostnadsinnsparing på endel fellesfunksjoner, og de pengene kan så benyttes på andre omeråder i bedriften/sykehuset/kommunen.

De store og alvorlige feilene opptrer hyppigst på småsykehus. Ting man ikke gjør ofte nok har en tendens til å bli sloppy utført. Godt utstyrte akutt/helsestasjoner kombinert med kort transfertid til store enheter med spesilisert personale er veien å gå når man bor i et langstrakt land med tynn befolkning. At de store enhetene ikke funker om dagen har med norsk middelmådighet og dårlig planlegging å gjøre, ikke størrelsen i seg selv.

Nei, det har med to andre ting å gjøre:
1. Tragedy of the commons
2. At det er offentlig.

Til 1: Når du på store universitetssykehus klarer å få gjennomført to tredjedeler til halvparten så mange hofteproteser per dag som du får på et lite sykehus som spesialiserer seg på proteser, til tross for at selve operasjonstiden er mye kjappere på universitetssykehuset, så er det noe galt. Når du på store universitetssykehus ser håndleddsbrudd hver eneste dag som må opereres, mens du på små sykehus ser håndleddsbrudd som må opereres hver 14 dag toppen, og man allikevel må vente kanskje 10 dager for å bli operert på et universitetssykehus, mens man opereres samme kveld på et lite sykehus, da er det noe galt.

Operasjonssykepleiere, portører, anestesileger osv som deles på av flere avdelinger, blir ikke belønnet om de jobber kjapt. De blir straffet. Vi har vært ekstra kjappe idag, så da får vi lov til å stå på enda en operasjon og gå overtid, wohooo. Det ligger et kjempeincitament til å trenere i systemet. Dette kombineres med at det er mye vanskeligere å se hvem som sluntrer unna eller underpresterer i et stort system. Er det portørene som anestesiegene og sykepleierene må vente på i slusa, er det anestesi som drikker for mye kaffe eller har dimensjonert ressurser feil slik at de står opptatt når de skulle vært på nestemann, er det operasjonssykepleierene som soser, som ikke kan utstyret, som ikke skulle vært en gjeng med stadig skiftende vikarer, er det for stor variasjon i antall inngrep per stue, slik at det ikke er standardiseringsfordeler, osv. Tiden er fellesressursen. Noen kan stjele tid ustraffet. Tragedy of the commons.

2: Til at det er offentlig. En gang i tiden var det om å gjøre å sprenge budsjetter mest mulig, og så mase og sutre om å få mer penger fra politikerene. Legene brukte penga på å øke sin egen lønn, og så sutre om å få enda mer penger. Eller de prioriterte hva de ville bruke penger på, ut ifra hensyn som kanskje ikke var de samme som hva betalingsviljen i et fritt marked ville diktert man skulle bruke ressurser på.

Dette har man nå erstattet med et system, der sykehuset får penger per sykdomskode og type inngrep. Men det gjør også at de som vekter hvor mye penger som skal flyte inn i hvilken diagnose, bestemmer hvordan ledelsen ønsker at pasienter skal prioriteres. Det har bare flyttet samme problem som nevnt i avsnittet over, fra leger over til byråkrater. Disse byråkratene har det felles at de sannsynligvis er dummere enn leger, at de er mer kunnskapsløse om de medisinske realitetene enn leger, og at de ikke stilles til ansvar for faenskapet de driver med som leger.

Dette gjør at etterspørselen i markedet (for det er jo et marked der uansett), har liten påvirkning på utformingen av tilbudet. Dette er en klassisk feil i demokratiet. Og kunnskapen om hvor elendig dette er i demokratiet, fins ikke i Norge, fordi vi er en gjeng med hjernevaskede, indoktrinerte nisser, som vet hva vi har, men ikke hva vi får (mtp forandring).

Dette kan du også overføre til lokalsykehus vs store sykehus debatten. Greit at det blir bedre kvalitet på operasjoner sentralt, men folk ønsker allikevel å ta sjansen på å opereres lokalt. Det vet jeg, fordi jeg ga folk valget når jeg jobbet på et lite drittsted, sa at jeg slutter her, så jeg driter i det, jeg sender deg dit du vil - men de ville ofte opereres på drittstedet uansett. Og når politiske føringer skal bestemme hvor sykehusene skal være, så er det noen mennesker i befolkningen som overkjøres, ikke nødvendigvis da proporsjonalt med hvor mange de er, og hva deres ønsker er. Et marked følger ønsker og antall bedre, jo friere markedet er. Spm er hvor fritt man kan få det.

Jeg innbiller meg også at på et mindre sykehus så tar man i der det trengs, i større grad. Man må ikke vente på at portøren skal trille en person fra a til b, når det er mye kjappere å hente han selv.

For noen år siden skulle jeg på Bærum for jr hadde fått et kutt i hånden. Etter flere timers venting så kom vi inn på en systue.

Først kom sykepleieren inn for å høre om legen hadde vært der. Så gikk hun for å hente legen, deretter kom legen å hørte om sykepleieren hadde vasket såret, så gikk han for å finne henne. Hun kom å sprutet noe vann på såret, tok ca 20 sek, så gikk hun. Deretter kom legen, men sykepleieren hadde ikke lagt frem sysaker, så han gikk. Sykepleieren kom, åpnet det eneste skapet og fant frem sysaker. Legen kom og sydde kuttet.

Alt i alt så tok dette sikkert en time, men kunne ha vært gjort på 5 min hvis legen hadde fikset alt selv.

Hva!! mener DU at norsk middelmådighet er utelukket i denne likningen

At mindre enheter kan være lettere å administrere/organisere enn store enheter er jo strengt tatt ikke noe nytt, men man får likevel ikke gjort det som trengs mtp på faglige utfordringer på et felt som bare blir mer og mer spesialisert/komplisert på bittesmå landsbysykehus. Hjelper lite at det er kort vei til fødestua hvis man likevel ender sine dager der fordi de dyktige folka holder til langs oslofjorden. Svaret mener jeg ligger i å få de store enhetene til å funke i kombo med de andre tingene jeg tidligere har nevnt. Hvilepuls høres ut som han er inne på noe.

Hehe. Nei, sorry, jeg mente ikke å si at det var galt. Jeg mente at forklaringen i detalj var mer systembetinget og mindre nasjonal (u)fortreffelighet.

Jeg tror den enkleste løsningen for de store byene er å legge ned sykehusene. Deretter legge til rette for at avdelinger eksisterer som frittstående enheter i næringsparker innenfor et avgrenset geografisk område. Dette legger press på hver enkelt avdeling og servicen de yter. Ha to ortopediske avdelinger f.eks, et sted hvor du får billigere behandling, men av kirurglærlinger, og et sted hvor du betaler masse, men får behandling av spesialister som er ferdig. Akkurat som det fins flere private radiologiske institutter som tilbyr MR, CT osv. Hadde man lagt ned alle radiologiske avdelinger og erstattet de med private, hadde det vært slutt på flaskehalsen. Det hadde ikke vært slik at legen du kom til anbefalte et røntgenbilde, men du måtte vente 5 timer på at denne legen skulle få tillatelse av noen radiologer som har lyst til å sette seg i sjefsstolen, og bremse alt ved henvisning til strålefare, og sin egen vekting av hvor farlig det er vs hva du taper på å ikke stille diagnosen riktig (epler og pærer mao). Du kunne fått vite på dagen om du har en meniskskade som er slått inn i leddet. Du kunne fått vite på timen om du hadde et mindre hjerneslag.

Du ville sannsynligvis separert de som stilte diagnosen, fra de som opererte, for at ikke lønnsomhetsønsket skulle kompromittere indikasjonsstillingen. Du ville ansatt folk som hadde akkurat riktig mengde utdannelse i forhold til prisen. Det ville igjen åpnet opp et marked for godt utdannede og grundige allmennleger, som kan utrede ting rund baut, og ikke bare taksameter-cowboyer som spesialiserer seg på "se det an" løsninger.

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan tro at noe som helst blir bra i et system hvor strukturer designes top-down, med enorm avstand til sluttbrukeren. Når så mye er offentlig, så forandres det seigt og langsomt, og folk har null innflytelse på det som tilbys.

Høres fornuftig ut, men som vi alle veit, dette her kommer aldri til å skje...eller?
Og hva gjør man på bygda?

Flytter.


Eller:
Tilbyr syke-småhus videre, da konkurransebetingelsene ikke er tilstede. Tiltrekker seg arbeidskraft ved å la uerfarne folk få gjøre ting de ikke får andre steder, slik som det fungerer allerede i dag.

Fungerer det??

Nå har jeg lite peiling på sykehus, så jeg skal ikke mene så mye om få eller mange sykehus, men jeg tror det egentlig handler om å bruke mindre penger.

Noen spm:
- Bør vi legge ned mange flere av landets sykehus for å skape enda mer robuste fagmiljøer?
- Med stykkprisfinansiering tenker jeg tiden vil prioriteres til produksjon, ikke dialog og fagmiljø. Eller tar jeg feil? Hvilke incentiver finnes for fagmiljøet?
- Hvordan kan man sette riktige stykkpriser når prisene ikke etableres i et reellt marked?
- Finnes det data som tilsier at de små fagmiljøene har vært et problem? Puster folk på Rjukan nå lettet ut fordi de nå skal til Notodden-akutten?
- Er ikke forutsetningene for samarbeid på tvers av lokasjoner mye lettere i dag vs før med dagens kommunikasjonsløsninger?
- Handler ikke et fagmiljø mer om hvordan du samarbeider framfor hvor du arbeider?

1. Et sykehus kan ikke og må ikke sammenlignes med andre bedrifter.
2. De kan definitivt bli for store (OUS, AHUS, kommende Fredrikstad og Drammen etc). På store enheter mister ansatte oversikten og ansvarsfølelsen.
3. Det skjer garantert store og mange feil på store sykehus. Minst like mye, sannsynligvis mer enn på små sykehus. Men det synes dårligere i statistikken. Ahus med Nordens (Europas?) største ansvarsområde/nedslagsfelt er siste års værsting.
4. Helse er ikke en vare, sykehus kan aldri bli en bedrift.

Det smarteste leger og pleiere kan gjøre er å slutte å være leger og pleiere. Hvordan er det mulig å være så dum at man velger en arbeidsgiver som legger maks innsats i å gjøre jobbforholdene så vanskelig som mulig for arbeidstakerne? For ikke å snakke om for "kundene".
PS: jeg tar det for gitt at de som er lei helsepersonells syting, ikke, og det betyr aldri, klager over lang ventetid på sykehus/glemt oppfølging/glemte kreftprøver/leger det er umulig å få tak i osv osv....

Er det bare en myte at folk blir feilbehandlet/ikke oppnår optimalt resultat når de blir behandlet på småsykehusene. Tenker ikke gipsing og andre lettere skader her, men det er jo inntrykket hvis man leser blekkene og snakker med folk i systemet.
Min erfaring er jo ikke nok til å lage noe statistikk ut av men jeg har lagt under kniven på alt i fra eliteavdelinger på Ullevål til småsykehus i sør og i vest og kan fremdeles sykle å kjøre ski så jeg klager ikke, men muttern feks har vært en del av den mislykkede gastrostatistikken på Aust Agder og holdt egentlig på å stryke med pga sloppy utført jobb. Hun er gammel men sto han av og etter press fra meg så ble hun sendt til Riksen når skaden skulle forsøkes rettet opp. Hadde ikke hun hatt noen som kjørte hardt på så hadde samme skandale teamet på AAS kjørt på med samme skjelvende hender under flomlyset. I arendal går de i tog for sykehuset sitt og jeg synes det er rart at det absolutt må ligge et sykehus der når det er en halvtime til sykehuset i Krsand (riktignok hvis man er litt tung på labben) i en utrykningssituasjon.

Meningsløse "uheldige hendelser" er ganske sikkert vanligere på de store institusjonene. Det skyldes systemet. Hele organiseringen. Noe helt annet enn at kompetansen er for dårlig på små sykehus. Den er det den er, og svikten er å ikke henvise til tredjelinje (feks OUS) når nødv.
Husk; ved 2/3 av alle innleggelser fungerer et vanlig sykehus som omsorgsbolig, pleiehjem. Ivaretakelse av folk som ikke klarer å ta vare på seg selv.
Det er nok penger i omløp, men prioriteringen er gal. Og uetisk. Få, unge, friske mennesker har erfart 10-15 innleggelser på sykehus i løpet av et år. Altfor mange, gamle, skrøpelige pasienter har det. Så personlige opplevelser som pasient ( jeg har noen selv) er lite interessante i denne sammenhengen. De som kjenner det best kan ikke si fra.

Det er mulig å være så dum, fordi man var så dum når man var yngre, har ofret hele ungdommen for en utdannelse, ofret lang tid i kø for turnus, akseptert å flytte rundt på seg for å ha jobb som assistentlege, og dermed blir bondefanget i mølla. Jeg snakket med to turnusleger om hvordan det ville vært å gjøre noe nytt, f.eks økonomi, og de mente det måtte være stusselig å være ferdigutdannet på nytt som 40 åring.

Å være din egen herre som fastlege er farlig på mange måter. For det første, så blir du tvunget til en hel del ting som er mindre hyggelig, og du vet aldri hva det offentlige finner på å rævkjøre deg med i framtiden. Kjøpe en praksis for så å finne ut at jobben er så utrivelig at du burde ha gjort noe annet? Jeg syns det var fryktelig i allmennpraksis. Det var stor tidsmessig avstand da jeg kom i allmennpraksis til da jeg leste om f.eks hud. Jeg syns hele tiden at jeg kunne for lite, og at jeg brukte for mye av fritida mi på å sørge for at jeg ikke feilbehandlet. Jeg syns det var grusomt å jobbe poliklinisk hver eneste dag, og ha et presset tidsskjema med ting som jeg ikke visste om jeg kunne fikse, kanskje kom det inn noen som sprengte tidsskjema med tårevåte øyne og noe som resulterte i hissige pasienter etterpå. Nå jobber jeg med enkle ting, fordi sykehuset jeg er på gir assistentlegene så enkle saker, og det er deilig å slippe å være bekymret, ha en enkel og chill jobb.

Jeg er lei av stress, jeg er lei av å være redd sykepleiere som rotter seg sammen, juger og sender avviksmeldinger som personlig vendetta for at du er uenig med dem, jeg er lei av å være redd priviligerte overlegehorer som kan tillate seg å skulle bry seg med ting de ikke har noe med, ta stor plass og leke stjerner. Jeg er drittlei av jobben - jeg kan aldri tenke meg å bruke noe som helst av fritida mi på å lese medisin mer - men lysten på å investere tid i å studere framfor å bare leve hedonistisk på den lille fritida jeg har, er vel ikke stor nok til å gjøre noe annet enn å sutre. Ikke ligger det noen potensiell glede i å skulle bli spesielt flink, ikke er jeg villig til å gjøre det som skal til for å bli det lenger. Er bare stuck. Misunner de som har skaffet seg en livssituasjon hvor de kan oppleve glede med å være litt kreative og litt smarte i hverdagen, samtidig som de har stabile jobbforhold - ikke holder på som meg, flytter rundt fra tønne til kjeller til tønne som en jævla leilending, og sjonglerer flyttelass fra garasjen til fattern. Jeg skylder på skolen og lærere for å ha forsuret og forkludret gleden med de få tingene jeg likte, og gjort meg til en offentlig medisin-horebukk. Helsevesenet er fucka, og det kan ikke fikses.

Neste stopp: Psykiatrisk vurdering

Go for it Hvilepuls. Ikke fuck deg opp mentalt på noe du ikke passer inn i eller trives med. Det blir nok en sykemelding først. Så kan du kjenne godt etter

For øvrig er NHH og økonomi et veldig lett fag å passere med gode karakterer om du skulle gå for dem. Tidligere eksamensbesvarelser er godt nok for laud. Samt å modellere eksemplene akkurat slik foreleseren din vil du skal og gjerne med han og hennes forelesningseksempler.

Men jobbene da man... Er du toppkandidat, så vil nok muligens alderen din likevel være et hinder. Mellomsjiktet er en lang vei å gå. Jobbe seg oppover igjen. Ingen snarvei gjennom et top notch konsulentfirma og 2 knallharde arbeidsår. Vet ikke om du skulle tatt av helt av glede i den situasjon heller. Depresjonen vil ligge der bak og lure titt og ofte.


Ellers er jo effektivitetsmål og kirugi litt grumsete da.
"Ahhh... Gamle kallen der skal snart daue likevel. La oss få fiksa den hofta kjappest mulig så rekker vi noen pils før champions league finalen begynner"

Kvalitetssikring vil koste og virke nedverdigende for de 100% seriøse kiruger. Alt fordi en og annen kanskje skulle begynne å bli utbrent

Enig i at sykehus ikke kan sammenlignes med mange bedrifter. Mest fordi produktet er levende.

I skrivende stund melder NRK om at hytteeierne i Kragerø er bekymret for nedleggelse av akutten i byen. De har tydeligvis ikke fått med seg at det venter et robust og særdeles godt fagmiljø i Skien.

Hørt på bygda. "Ikke legg ned sykehuset vårt!" og av samme person: "jeg håper jeg kommer til Haukeland når jeg skal føde." Sier vel mye...