I fjor slet man seg gjennom 30-mila i OffroadFinnmark på en spretten, aggressiv og framtung Merida NinetySix med smertefullt høyt overrør. I år blir det store hjul og andre baller (sic) med en Scott Spark 910!
Originaloppsettet var mer enn godt nok, men når to kompiser også kjøper samme sykkel er det fristende å snikoppgradere for det psykologiske overtakets skyld.
Produsentfoto:
Etter noen timers stueskruing:
Syncrosdelene er lagt i boden og erstattet med et litt bredere 76cm Ritchey Trail styre, kortere 60mm Ritchey Trail stem og myke ESI Extra Chunky holker. ProLogo Scratch-sadelen fra gammelsykkelen passer meg så bra at den får bli med videre. Det får også setepinnen, en GravityDropper TurboLP, stygg som nøkken men enkelt konstruert og svært pålitelig. Denne er jeg blitt avhengig av, selv om det legger på noen hundre gram og bidrar til en allerede omfattende kabelsalat i front (hvor det forøvrig gjenstår en omgang med avbitertanga). Nedoverkjøring og teknisk terreng går som en drøm, og det er gull å kunne senke setet ved av- og påstigning for å unngå kramper i gammelmannsekstremitetene mot slutten av lange turer.
Hjulene er Dogstarbygg med LB Wide karbonfelger, CX-Ray eiker og DT240s nav. Flaskeholderen er av typen som gjør det mulig å dra ut drikkeflaska sideveis fra den litt trange ramma.
Krankarmene på 175mm var for lange for en dvergbeint fyr med høy tråkkfrekvens, og ny XT M785 170mm krank ble montert. Den var bare tilgjengelig i sølvutgave og med 38/26, og siden jeg misliker å bli svett og sur i oppoverbakker flyttet jeg 38/24-drevene fra den sorte originalkranken over på den nye. Pedalene er XTR 985 som funket fint i fjor men visstnok har et tvilsomt rykte, vurderer å sette på et par tilsvarende XT-pedaler før det legges ut på langtur uten trening.
Synes kanskje Scott har vært litt vel ivrige med lakksprøyta, hadde foretrukket ensfarget ramme. Alle løse reveklistremerker ble fjernet fra demperne for å få et par rolige deler å hvile øynene på, men da begynte det straks å rykke i pyntemuskelen og jeg var like langt. Siden jeg fortsatt er 12 i hodet endte det med en vinylpunisher på Foxgaffelen og litt juggel på topcap og styreplugger for å skremme konkurrenter og imponere damer på sjekkpunkt.
Sykkelen har dessverre blitt hverken lettere eller penere av alle endringene, estetikk foran komfort er en leveregel jeg etter fjorårets ritt måtte forkaste. Etter at siste bolt var strammet ble jeg også svar skyldig når husets seksåring spurte hvorfor pappa alltid driver og reparerer ting som ikke er ødelagt...
Nå skal den snart få prøve seg over finnmarksvidda. Forhåpentligvis går det bedre enn med Meridaen, som aldri helt kom seg etter møtet med myr og kjerr og stein og ble avhendet til en finlender for en neve Euro og en Lapin Kulta.
