Sykling for skiløper

Hei, jeg er en langrennsløper som har innsett at jeg må legge om treningen. Har lenge slitt med en løpeskade som har gjort at jeg ikke har fått trent som ønsket, og byttet lenge mellom å løpe og å ikke løpe. Har til slutt innsett at den ikke går bort hvis jeg ikke tar en lengre pause, og planlegger derfor å sykle mer.
Jeg har av samme grunn syklet en del tidligere, og har både landeveis- og terrengsykkel, samt nødvendig, men ikke utfyllende utstyr. Før har jeg brukt sykkelen bare til langturer og I-3 økter, samt noen maxøkter, men hardere, kontrollert intervalltrening er noe jeg ikke har fått til på sykkel. Det er fordi jeg ikke klarer å holde pulsen oppe i varierende terreng uten å kjøre på som om det var en konkurranse, og lange nok bakker er vanskelige å finne. Samtidig har jeg på følelsen at sykling er noe som ikke passer meg. Er både sterk i beina, og har "sykkellår" ifølge andre, men har alltid vært bedre til å løpe. Kjører meg utrolig lett stiv på sykkel, og er dårlig på statiske øvelser generelt. Jeg vet at det ikke finnes noe fasitsvar, men er det noen som har noen tips til en skiløper som har lyst til å få trent skikkelig på sykkel? Hvilken type trening, og sykkeltype som burde satses på, eller kanskje melde seg inn i en klubb, etc...

Litt urelevant, men lurer også på noen anbefalinger på hjuloppsett til terrengsykkel. Er slangeløst å anbefale? Jeg har prøvd å sette opp de "vanlige" hjulene mine slangeløst, og det førte bare til enda mer irritasjon, enn da jeg punkterte hele tiden med slanger i.

Har du tilgang på mykt terreng (myr)? Det kan funke for løping selv om man har en "løpeskade".
Ellers er det jo en grei beslutning å trappe opp sykling og rulleski. Det kan være vanskelig å få skikkelig høy puls på rulleski (ihvertfall var det slik for meg), mens på sykkel bør det være sabla lett, ihvertfall når du har kommet litt i gang. Jo mer du får syklet, jo lettere blir det å komme opp i bra puls uten å stivne.

Jeg gikk aktivt langrenn og skiskyting fram til 2005, skadet kneet og la opp. Så flyttet jeg utenlands og tok noen år med alternativ trening (klatring, topptur osv) og nå har jeg såvidt begynt med litt sykling, slik at fokus har dreid tilbake mot utholdenhet, men ikke som "satsning". Jeg har likevel fått en følelse av hvordan sykling funker; konkurranseinstinktet er jo fortsatt sterkt (også uten å delta i konkurranser).

Selv har jeg god tro på å la terrenget bestemme puls/intensitet til en viss grad. I det kuperte terrenget her i Trondheim funker ihvertfall dette flott (funket også på ski da jeg satset på det), men hvis du bor på Hardangervidda blir det kanskje litt annerledes For å unngå lapskaustrening eller syrebad kan det selvsagt være lurt å følge med på pulsen, og så bestemmer du deg for noen bakketopper som dragene kan avsluttes på (med tilhørende pause/rolig sykling ned igjen).

Når jeg sykler i halvteknisk terreng (stisykling) med folk som er litt mer teknisk begavet enn meg selv kommer jeg kjapt opp i 190 i puls og blir der. Da gjelder det å få noen pauser innimellom. Og det har tilfeldigvis stisyklister en god evne til, pga. noe de kaller "bamsemums" men som jeg selv er allergisk mot. Så finn deg noen slike folk å trene med Da blir det O2-økter så det holder, og du må bare passe på å ikke gjøre dette altfor ofte, selv om det er artig...